Kronikk

Heder for å gjøre det umulige mulig

  • Jan Kjærstad, forfatter

A-ha tildeles i dag St. Olavs Orden av 1. klasse for deres innstats for norsk musikkliv. Rolf M. Aagaard

St. Olav til a-ha. Den største honnør a-ha kan få, er ikke en St. Olav, men at mennesker, ikke minst nye generasjoner, fortsetter å lytte til gruppas album.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jan Kjærstad, forfatter, Oslo

I dag blir Magne Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar-Savoy, medlemmene i bandet a-ha, tildelt St. Olavs Orden av 1. klasse for sin innsats for norsk musikkliv. Ved slike anledninger brukes gjerne ord som «anerkjennelse» og «fortjent», men denne gangen blir det for smått. Jeg har ikke greie på det, men selv om det var noe som het St. Olavs Orden med ekeløv og diamanter og trippel skru, ville det si lite om hva a-ha har utrettet.Jo, det sier kanskje noe om det rent overflatiske, dette at de har holdt på i 30 år og solgt over 36 millioner album. Men heller ikke slike fakta, at de har toppet salgslistene i 27 land, at de har verdensrekorden for antall betalende tilskuere på en konsert (Rio), forteller noe om den virkelige prestasjonen, hvis prestasjon er det rette ordet. For det verdifulle, det ufattelige, er det vell av uforlignelige låter, denne sangskatten de har skapt, med strofer som folk går og nynner på rundt om i hele verden. For å hylle en slik dåd strekker hverken ordener eller ord til. Som for å bevise dette, setter jeg meg ved foten av fjellet og lytter til f.eks. «Locust», en ikke altfor mye spilt låt fra Memorial Beach , og jeg tenker at jeg aldri ville klare å formidle hvorfor jeg er så betatt av denne sangen, enkel og bunnløs på samme tid; jeg registrerer bare at den lett slentrende loopen og det hviskende refrenget for lengst har smøget seg inn meg og at det vil bli der for alltid.

Målrettet skaperkraft

Da er det lettere å si noe om a-ha som en viktig norsk historie, og selv om denne fortellingen inneholder flere kjente episke aspekter (om helter som drar ut, om durabelige hindringer som må overvinnes, om innbyrdes kiving, om et slit som koster blod, svette og tårer, om et eventyrlig mål som nås), har den ikke noe med Askeladden, den typiske norske suksess, å gjøre. A-has historie handler om målrettet skaperkraft, om den innovative impuls som enhver nasjon er helt avhengig av. A-ha er fortellingen om hvordan tre ulike elementer, tre personer med akkurat så store motsetninger innbyrdes at den nødvendige dynamikk oppstår, kan skape noe annerledes og uventet. Det er derfor a-ha har blitt en så sjelden merkevare og kan sidestilles med Opera Software og Funcom, med Snøhetta, Stokke, Stressless og Salma-laks.

A-ha er fortellingen om hvordan tre ulike elementer, tre personer med akkurat så store motsetninger innbyrdes at den nødvendige dynamikk oppstår, kan skape noe annerledes og uventet

Fra Manglerud til Mars

A-ha er også en del av den samtidshistorien som viser at Norge ikke lenger er en isolert avkrok. I dag er det få som husker hvor håpløst alt virket da a-ha opptrådte på TV høsten 1984. De fleste lo oppgitt av tre unge menn som våget å ha en ambisjon, en drøm om å nå utenfor Norges grenser. Så da «Take on Me» gikk opp til 1. plass på Billboard-listen i USA, i oktober 1985, var det ikke bare en bragd, men en milepæl i norsk historie. A-ha hadde gjort det umulige mulig. Fra Manglerud til Mars. I en kultur hvor nær sagt alle fabler om å bli stjerner, er en slik hendelse et enormt insitament. Mange nordmenn opplevde det som en slags stedfortredende triumf og ble rett og slett stolte. Og stoltheten har ikke avtatt med årene. La gå at også a-ha i starten fikk merke Jante-mentaliteten, men den er for lengst erstattet med respekt og beundring. Ikke mindre enn 120 000 mennesker fant veien til Frognerparken i 2005, til gratiskonserten i regi av Hydro, en annen solid norsk merkevare.

Men til hva det dreier seg om: musikken. Hvordan har a-ha maktet dette kunststykket? Hvordan lage så forbløffende mange sanger som har blitt en del av millioner av individers liv? Hvor har de fått tak i denne fløyten som lik Taminos i Tryllefløyten kan lokke til seg og forandre menneskers følelser? Hvordan komponere en tonerekke som man aldri får ut av hodet? Det er dette som er gåten. Musikk i det hele tatt, musikkens makt, hvordan den betar oss, når så dypt, skaper identitet, opprettholder sosiale bånd, setter oss i en euforisk tilstand.

Hemmeligheten

Hva er da hemmeligheten bak disse a-ha-låtene, der tekst og toner, som i all populærmusikk, er uadskillelige og som sum noe mer enn enkeltdelene? Finnes det noe «norsk» eller «nordisk» i a-has sound? Flere har brukt ord som «melankolsk», «sørgmodig», «blåfarget», «kjølig», men er dette nordisk? Jeg tror ikke det. A-ha er inspirert av amerikansk og engelsk populærmusikk. Kanskje ligger noe av særpreget i dette å kombinere 80-tallets synthpop med de mørkere lagene i musikktradisjonen fra 60— og 70-tallet? Under den lett tilgjengelige overflaten ligger et mer komplekst dyp, fullt av uvanlige harmonioverganger, sofistikerte slynger, riff, orkesterglidninger og finurlige lyddetaljer som til sammen skaper en medrivende sound, også på det underbevisste plan. Ofte kan a-ha-låtene, med sin unike tekstur, høres ut som en enkel hit og et storslagent drama, på likt.

Men igjen, hvordan har de funnet frem til denne hellige gralen, alle disse strofene som har blitt det vi kaller memer, en del av vårt kulturelle arvestoff - og globalt? Du kan gå hvor som helst på kloden og plutselig høre en a-ha-låt fra en kafé, en bil, et hus. Du sier navnet Magne Furuholmen, og du blir bedt med inn på te i Bangkok, du nevner i forbifarten Morten Harket og drosjesjåføren i Buenos Aires slår av taksameteret. På en parkbenk i New York kommer du i snakk med en person om Waaktaar-Savoys «Velvet», og du har en venn for livet.

Den største honnør a-ha kan få, er ikke en St. Olav, men at mennesker, ikke minst nye generasjoner, fortsetter å lytte til gruppas album, at personer som drømmer om å skape noe, lar seg inspirere - både av gruppas ambisjon og av deres musikk.

Spille sangene deres

Personlig vil jeg hylle dagens tre hedersmenn på en enkel måte: Jeg setter på «Hunting High and Low», lener meg tilbake og lar dette søket etter kjærligheten, de velplasserte mollakkordene, bære meg av gårde til et sted hinsides ordene.

Gratulerer, Magne, Morten og Pål! Putt ordenen i baklomma, så kan nålen med litt hell bli en tegnestift i rumpa og få dere til å komponere videre, sammen eller hver for dere. Stay on these roads. Og imens skal vi andre spille sangene deres for barna våre.

  1. Les også

    20 år i jazzens tegn

  2. Les også

    a-ha tildeles St. Olavs Orden

  3. Les også

    Harkets store bursdagsfest

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Forløperen til A-ha slippes nå – etter 38 år

  2. KULTUR

    Pål Waaktaar-Savoy: – Jeg snakker ikke så mye, det er derfor jeg skriver så mange sanger

  3. KULTUR

    Etter 30 år med «tension» fant a-ha tonen igjen i kampen mot en felles fiende

  4. KULTUR

    Ny akustisk turné: Dette er A-ha på sitt aller fineste

  5. KULTUR

    Nytt album: «Det beste fra Pål Waaktaar Savoy på evigheter»

  6. KULTUR

    Paolo Vinaccia har trommet seg inn i norsk musikks hjerte