Kronikk

22. juli-kommisjonens gransking av Forsvaret er ytterst mangelfull

  • Kjetil Stormark
Forsvaret har et selvstendig ansvar for å utvarsle og mobilisere alle viktige avdelinger, skriver Kjetil Stormark.
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. juli-kommisjonens gransking av Forsvaret er ytterst mangelfull.

Av kommisjonens totalt 166 informasjonsinnhentende møter, er det bare 2,4 prosent av møtene som tilsynelatende har hatt som fokus å granske Forsvarets operative organisasjon og innsats 22. juli. Hvis man gjennomgår nøye de 125 forskjellige formelle vitneforklaringene kommisjonen har hentet inn, er tallet noe høyere. Men heller ikke her spesielt høyt. Her har bare 4,8 prosent av kommisjonens faglige fokus vært innrettet mot å granske Forsvarsdepartementet og Forsvarets operative organisasjon og krisehåndtering 22. juli.

Kjetil Stormark

For dårlig

Og det er rett og slett for dårlig. Hvorfor? Jo, dersom den nasjonale krisen 22. juli hadde utviklet seg i en noe annen retning, kunne det blitt behov for langt mer av Forsvarets ressurser og kommandostruktur. Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til 2001, der det også i Norge kunne blitt nødvendig å skyte ned kaprede passasjerfly. Dette er en kapasitet som politiet ikke selv besitter.

La det være sagt: 22. juli-kommisjonens rapport er bunnsolid på politiets innsats 22. juli, og meget god på det som handler om krisehåndteringen i regjeringsapparatet, selv om kommisjonen på sistnevnte punkt ikke går langt nok i sine faglige tilrådinger. Kommisjonen viker unna i forhold til å plassere det konstitusjonelle ansvaret der dette hører naturlig hjemme: Hos statsministeren og Regjeringens medlemmer.

Ved en grundigere gjennomgang av rapporten, trer det frem vesentlige mangler knyttet til den grundige granskingen som jeg hadde forventet å finne også av Forsvaret i kjølvannet av 22. juli.

Manglende kildebredde

I rapportens vedlegg 2, "Liste over samtaler og møter", fremgår det at kommisjonen har hatt fire møter med forsvarssjefen og hans nærmeste, ett møte med "ansvarlig" for Heimvernsdistrikt 02 Oslo/Akershus, som bisto med objektsikring i hovedstaden etter terrorangrepene, samt to møter med personell fra Heimevernets nå nedlagte spesialavdeling HV016.

I vedlegg 5, med tittelen "Forklaringer", fremgår det dessuten at 125 personer har avgitt formelle forklaringer for kommisjonen. Av disse er bare seks fra Forsvaret. Tre forklaringer er gitt fra Forsvarsdepartements (FD) toppledelse. I tillegg kommer forsvarssjef, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og FDs liaisonoffiser i Politidirektoratets krisestab 22. juli.

Med motsatt fortegn forteller dette at 95,2 prosent av vitneforklaringene har hatt som fokus å granske politiet og den sivile innsatsen 22. juli. Den manglende kildebredden i Forsvaret betyr at det ikke har vært noen reell verifikasjon eller kontroll med den informasjon Forsvarets ledelse har gitt om egen innsats 22. juli.

Ikke drøftet

La oss se på hva kommisjonen ikke har fått tak i av opplysninger eller drøftet i sin rapport:

— Forsvarets ledelse skapte uklarhet rundt vesentlige kommandoforhold 22. juli, ved at Forsvarets situasjonssenter (SITSEN) i Forsvarsdepartementet tidvis overtok den operative kommandoen over Forsvarets avdelinger, i stedet for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) på Reitan utenfor Bodø. I en tilspisset situasjon der Forsvaret fikk et betydelig større ansvar, eventuelt et hovedansvar, kunne denne uklarheten ha fått store, negative konsekvenser.

- Forsvarssjefen har i sitt direktiv for operative krav stilt som formelt krav at spesialjegerne i Forsvarets spesialkommando (FSK) skal kunne rykke ut i løpet av 24 timer. Tilsvarende responstid ved tilsvarende avdelinger i andre, europeiske land er tre timer eller kortere. FSK har ansvaret for taktisk bekjempelse av terroranslag mot norske olje- og gassinstallasjoner.

— Marinejegerkommandoen (MJK) hadde 22. juli ikke noe krav om nasjonal beredskap.

— Norges samlede spesialstyrkekapasitet vil ikke makte å håndtere tre eller flere parallelle hendelser av en viss størrelse.

- Hva med Forsvarets mulige rolle dersom det hadde blitt behov for en storstilt evakuering av befolkning og beslutningsapparat i Oslo, i kjølvannet av en mulig bombe nummer to, kanskje en skitten bombe?

— Heimevernets ledelse i Oslo nølte lenge med å mobilisere, den øvrige forsvarsledelsen nølte tilsvarende, samtidig som det varte og rakk før det kom noen bistandsanmodning fra politiet.

Selvstendig ansvar

"Plakaten på veggen" var en av de viktige lærdommene etter 2. verdenskrig og ble i 1949 nedfelt i en kongelig resolusjon. Direktivet gjelder fortsatt. Hver enkelt soldat og offiser har et selvstendig ansvar for å handle når nasjonen er truet. At ordrene ikke kommer, er ingen unnskyldning.

De første to-tre timene 22. juli 2011 visste vi ikke hva Norge sto overfor. Teledekning og strømtilfang kunne ha blitt slått ut, og vanskeliggjort en varsling. At Forsvarets eget personell selv forstår alvoret i en situasjon, er dermed av ytterste viktighet.

Ytterpunktene i en nasjonal krise, når en terrorbombe er gått av, er at det kan handle om alt fra krigsutbrudd, et koordinert væpnet og militært angrep på Norge, til én manns handlinger.

Det er ikke nødvendigvis så enkelt at det bare er politiets ansvar å bekjempe terror, og at Forsvaret bare skal bistå.

Terrorangrepene 11. september 2001 utløste artikkel 5-forpliktelsene i NATO. Selv om det var et angrep fra en sivil terrororganisasjon, ble det definert som et militært angrep, et angrep på hele NATO-alliansen.

Kommisjonens alvorligste forsømmelse

"Gråsonescenarier" er et fagmilitært begrep som ofte benyttes om terrorangrep. Det er en grunn til gråsonereferansen, fordi det kan være krevende å vite hva som skjuler seg i grådisen. I den første fasen kan det være usikkert om det er et militært eller sivilt scenario Norge står ovenfor.

La det være krystallklart: I den første fasen av det som kan være et væpnet angrep mot Norge har Forsvaret et selvstendig ansvar for å utvarsle og mobilisere alle viktige avdelinger - til landets ledelse sitter med et klarere situasjonsbilde.

En slik bred og umiddelbar mobilisering skjedde ikke 22. juli. Dette burde kommisjonens rapport ha gransket. Her har kommisjonen ikke vært sitt ansvar bevisst.

Det er brutalt å si det, men vi hadde flaks 22. juli. Norge ble angrepet av én mann. Å analysere bare dette ene scenariet med tanke på å forebygge en ny katastrofal håndtering neste gang vi rammes av en nasjonal krise, er 22. juli-kommisjonens alvorligste forsømmelse.

Les også

  1. Letter på sløret om Norges hemmelige soldater

  2. Ny politidirektør vil ha større fart på endringer i politiet

  3. Avslutter søk etter ferdsskriveren i Kebnekaise

Les mer om

  1. Kronikk