Kronikk

Lærdom av terroren

  • Ole Jørgen Anfindsen
Vi trenger flere perspektiver på tragedien som har rammet oss, enn de som hittil har dominert i mediene, skriver Ole Jørgen Anfindsen. FOTO: ANETTE KARLSEN

Nekter vi å ta inn over oss at Anders Behring Breivik har et poeng, avskjærer vi oss fra viktig lærdom som kan trekkes i etterkant av katastrofen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

Hva er det som har gått galt i Norge? Hvorfor er vi blitt rammet av en så grusom terroraksjon? Hva kan vi gjøre for å helbrede samfunnet og demokratiet? Hvordan kan vi forhindre at noe lignende skjer igjen? Spørsmålene er mange, men det er ikke enkelt å finne gode svar.

Funnet inspirasjon

For min egen del har jeg, i tillegg til å sørge med de sørgende, vært fortvilet ved tanken på at gjerningsmannen muligens kan ha funnet inspirasjon i min bok og mine artikler. Jeg ser at han noen steder gjør bruk av argumenter og resonnementer som ligner mine egne, selv om han aldri siterer meg.

Jeg har lovet å dempe retorikken, og aksepterer fullt ut at det rettes et kritisk søkelys mot meg og mine skriverier i etterkant av terroren. Likevel mener jeg vi trenger flere perspektiver på tragedien som har rammet oss, enn de som hittil har dominert i mediene.

Ulike ekkokamre

Ekkokammer har vært et hyppig brukt begrep den siste tiden. Helt spesielt sies det at Behring Breivik i flere år har befunnet seg i et ideologisk ekkokammer, der han primært har drøftet integrerings— og innvandringspolitiske spørsmål med folk som deler hans skepsis til det rådende regimet. Det er problematisk når meningsfeller oppildner hverandre og forsterker allerede sementerte virkelighetsoppfatninger uten at man blir utsatt for motargumenter.

Denne kritikken er etter min mening berettiget, selv om en balansert vurdering av fenomenet må ta med i betraktning at mange blogger eksisterer nettopp for å gi rom for debatter som i (for) liten grad finner sted i bredere fora der motforestillingene er flere.

Ensidighet

Det ligger altså i sakens natur at nettsteder som er opprettet i den eksplisitte hensikt å korrigere det man oppfatter som de tradisjonelle medienes ensidighet, nødvendigvis selv også vil bli ensidige, bare med motsatt fortegn. Dette bør alle parter ha klart for seg.

Men er det bare i den innvandringskritiske bloggosfæren at ekkokammereffekten gjør seg gjeldende? Nei, slettes ikke. Her er noen illustrerende eksempler.

Hva er kulturer?

I jobbsammenheng støtte jeg nylig på følgende definisjon og forklaring: Kulturer er komplekse mønstre av ideer, følelser og observerbare uttrykk i form av symboler og ulike typer oppførsel, som gjerne blir forventet, forsterket og belønnet av og innen visse grupper. Kulturer manifesterer seg på konkrete måter, som for eksempel gjennom språk, mat, klær, ritualer, skikker, kunst og musikk. Men kulturer inneholder også ikke-konkrete elementer som verdier, trossetninger og antagelser, samt ikke minst de følelsene den enkelte knytter til disse (fritt etter Pellegrino Riccardi).

En slik forståelse av kulturer og deres betydning reiser imidlertid spørsmål om multikulturalismens evne til å opprettholde samfunnets bære- og sammenhengskraft. Ikke alle kulturer er like verdifulle, og noen er på kollisjonskurs med verdier som er sentrale i Vesten.

Masseinnvandring

Fortsatt masseinnvandring fra slike kulturer vil nødvendigvis gi opphav til stadig økende spenninger og motsetninger. Mange av oss ønsker å forhindre en slik utvikling, og mener det er behov for justeringer i innvandrings- og integreringspolitikken. Men i det flerkulturelle ekkokammeret er slike advarsler og motforestillinger lite velkomne; de blir gjerne avfeid som intoleranse.

Et viktig fellestrekk hos islamske kulturer og trosretninger er at de bygger på en mer eller mindre bokstavtro tolkning av Koranen. Mens det kun er en minoritet blant vestlige kristne som har et fundamentalistisk forhold til Bibelen, ser et tilsvarende skriftsyn ut til å være adskillig vanligere blant muslimer.

Bakpå

Dette er en betydelig del av forklaringen på at islamske kulturer i ca. tusen år har hatt et anstrengt forhold til vitenskap og rasjonell tenkning, hvilket i sin tur har medvirket til at en rekke muslimske land lenge har vært økonomisk, kulturelt og ytringsfrihetsmessig tilbakestående.

Mange vestlige muslimer er opptatt av disse problemstillingene, men eventuelle endringsprosesser vil – i respekt for mer enn tusen år gamle tradisjoner – kreve tålmodighet. I mellomtiden ser vi at det bygger seg opp spenninger mellom den vestlige majoriteten og stadig voksende muslimske minoritetsgrupper. Den som hevder at disse utfordringene bør påvirke innvandringspolitikken, vil imidlertid raskt få høre det velkjente islamofobiekkoet.

Det norske folk har heller ikke blitt fortalt den hele og fulle sannhet om hva de langsiktige, demografiske konsekvensene av det multikulturelle prosjektet kommer til å bli. Den pågående masseinnvandringen til Norge og resten av Europa er uten sidestykke i verdenshistorien, og utviklingen ser bare ut til å akselerere. Resultatet kommer til å bli dramatisk. Likevel har vi i mange år sett at en rekke rikssynsere gjør sitt ytterste for å hindre en bred og åpen debatt om alle sider av problemkomplekset.

Listen av eksempler som viser at politikere, forskere, byråkrater, mediefolk og andre representanter for samfunnets elite rett som det er søker tilflukt i diverse ekkokamre, kunne ha vært gjort adskillig lengre.

Slike tendenser er uheldige i enhver sammenheng, men blir ekstra skadelige når de gjør seg gjeldende på politisk nivå i samfunnet. I tillegg til at man da kan komme til å ta viktige beslutninger basert på ønsketenkning i stedet for realiteter, vil man sakte, men sikkert ødelegge den tilliten som må være til stede mellom folket og de styrende i et velfungerende demokrati.

Selvkritikk

Norske innvandringskritikere har fått høre at de bør koste på seg litt selvransakelse etter terroren. Jeg er enig i at dette er på sin plass, og kan for min egen del forsikre at denne prosessen vil fortsette i lang tid ennå. Dette problemkomplekset har imidlertid mer enn én side, og jeg savner en noe større vilje til selvkritikk fra arkitektene bak den politikken som har ført oss opp i dagens uføre.

Jeg forstår det slik at Behring Breivik har lagt det norske samfunnet for hat blant annet fordi han opplever hele vårt politiske system som falskt. Dette gir ham ingen rett til å sprenge bomber eller drepe noen. Men så lenge vi nekter å ta inn over oss at Behring Breivik, til tross for sin voldsforherligende ideologi og utopiske visjoner, har et visst poeng på akkurat dette punktet, avskjærer vi oss fra en av de viktigste lærdommer som kan trekkes i etterkant av sommerens katastrofe.

Les også

  1. Rosetoget er gått

  2. Det utålelige ubehaget

  3. Den forfengelige terrorist

  4. Trollene sprekker ikke

  5. Den tredje bølgen

Les mer om

  1. Kronikk