Facebook lever av å trigge deg. Og når ting går for fort, blir vi dummere og mer impulsive | Petter Bae Brandtzæg

Det er trange kår for nyanser og tvil på Facebook. Det skal menes sterkt. Det skal skytes fra hoften.

Her om dagen måtte XXLs toppsjef i Sverige fratre sin stilling etter å ha skrevet en hetsende kommentar på Facebook. Den svenske toppsjefen er ikke alene om sin impulsive dumskap i sosiale medier.

Listen er lang. Jeg kunne nevnt flere norske ordførere, professorer og vår tidligere justisminister, Sylvi Listhaug. Det påfallende er at ingen lærer.

Det er mange år siden en fremskrittspartipolitiker skapte storm med å skrive på Facebook: «Send alle apekattene tilbake til Afrika».

Nye spilleregler

Et raskt søk på Google med frasen «angrer Facebook-utspill» gir flere treff. Lite gjennomtenkte ytringer gjelder ikke bare vanlige folks deltagelse i kommentarfeltene. Det påfallende er at også professorer, politikere og etablerte figurer i samfunnsdebattens elitesjikt snubler i det impulsive designet til Facebook.

Facebook har totalt har endret reglene i politikk og samfunnsliv. Alt går raskere.

Tilnærmet daglig settes agendaen i nyhetsbildet av episoder og debatter. I det raske, offentlige ordskiftet på Facebook produseres det ikke bare debatter på løpende bånd, men følelsesmessige opprivende diskusjoner og tankeløse kommentarer. Facebook består i tillegg av utallige distraksjoner, fra kattebilder, bursdager og feriebilder.

Tenke fort og langsomt

En fersk studie i Nature Communications bekrefter at vår kollektive oppmerksomhet stadig blir kortere. Vi bruker mindre tid og oppmerksomhet på en sak før vi skifter fokus. Men hvilken betydning har denne sosiale akselerasjonen for det offentlige ordskiftet som i stor grad har flyttet ut på Facebook?

Det er liten tvil om at Facebooks raske og umiddelbare rammer skaper mindre selvkontroll, men hvordan kan det forklares?

Psykologen og nobelprisvinneren i økonomi Daniel Kahneman (2011) beskriver hvordan vi som mennesker tenker både fort og langsomt, og den evige kampen mellom disse tenkemåtene. Å tenke fort – refererer til det Kahneman beskriver som «system 1».

«System 1» er den impulsive og refleksive adferden, hvor individet har liten opplevelse av vilje og kontroll. Når ting går for fort, som på Facebook, blir vi dummere og mer impulsive. Facebookformatet krever umiddelbare tilbakemeldinger.

«System 2» derimot, er de langsomme tankerekkene som setter oss i stand til å resonnere, analysere og tenke grundig igjennom visse problemstillinger. «System 2» handler om å gi dybde av ting. Men Facebookdesignet støtter ikke nødvendigvis det langsomme og reflekterende «system 2».

Designet for å trigge

Facebook er designet for å trigge det raske og impulsive «system 1». Et impulsivt debattformat som trigges av algoritmer, design og flokkmentalitet, som forhindrer nyanser og «både og»-innlegg.

Formatet og rammene på Facebook gjør det vanskelig komme med lange og reflekterende vurderinger som ikke tar parti for det ene eller andre. Er det mulig å være kritisk både til Giske og VG på én og samme tid?

Er det mulig å være mot bompenger og samtidig miljøbevisst? Kan man være kritisk til innvandring, uten å være rasist?

Det er trange kår for nyanser og tvil på Facebook. Det skal menes sterkt. Det skal skytes fra hoften. Om du ikke er med er du mot. Et offentlig ordskifte som kun dyrker sterke og impulsive meninger, vil øke polariseringen og mistilliten mellom høyre og venstre.

Mistillit og polarisering

De som skal være «system 2» i samfunnet, journalister, politikere og professorer, blir paradoksalt nok til «system 1» på Facebook.

Facebooks mektige samfunnsrolle gjør det viktig å forstå hvilke rammer dette sosiale mediet har gitt den offentlige samfunnsdebatten. Skaper Facebook en debatt hvor det instinktive «system 1» råder grunnen? Ser vi et klima i samfunnsdebatten med en strøm av impulsive, inntrykk og følelser?

Det kan være grunn til å spørre om vi har fått en følelsesmessig dreining. Det er stadige klagesanger over at samfunnsdebatten flyter over av krenkelser, hatytringer, moraliseringer, polarisering og lavt saklighetsnivå.

Forhastede kommentarer i samfunnsdebatten på Facebook går ofte hånd i hånd med dårlige situasjonsvurderinger. Å uttale seg raskt eller å handle impulsivt, uten overveielser, kan fort ende opp med en drittsekk av en avsender og en såret mottager. Det igjen kan føre til økt mistillit og økt polarisering.

Lever av «system 1»

Facebook lever av å servere umiddelbare opplevelser, engasjement og kommunikasjon i et globalt nettverk med over to milliarder brukere. De har spesialisert seg på et brukergrensesnitt for hyperenkel deling av alle typer brukergenerertinnhold, som bilder, video og tekst.

Hvert minutt på Facebook genereres over 510.000 kommentarer, 293.000 statuser oppdateres, 136.000 bilder deles. Plattformen gir dermed en kontinuerlig opplevelse av endring og nyheter.

Forretningsmodellen lever av «system 1». Gjennom å trigge det systemet, fanger Facebook opp mer data om deg og meg – våre individuelle preferanser og følelser.

Facebook er interessert i å holde på vårt engasjement og oppmerksomhet gjennom å trigge våre menneskelige instinkter og impulser. Algoritmene deres er under stadig kritikk for å fremheve det primitive og lite analytiske. Under den amerikanske valgkampen i 2016, viste det seg at algoritmene hadde promotert og løftet frem falske nyheter.

Vi trenger «system 2»

Facebook refererer til «face» som i ansikt, men ekte nærhet gjennom ansikt-til-ansikt-relasjonen er fraværende. Det at vi sitter bak en skjerm og et tastatur gjør noe med mennesker.

I et «system 1»-format som Facebook dyrkes det frem spontane og forenklede analyser og samfunnssyn som forringer samfunnsdebatten, selv blant intellektuelt oppegående.

Spørsmålet er om det er mulig å flytte samfunnsdebatten på Facebook nærmere «system 2», og om det er mulig å mene både òg. Vi som brukere må bevisstgjøres rammene og formatet vi diskuterer i og hva de gjør med oss. Og Facebook bør utvikle en design som trigger «system 2» vel så mye som «system 1».

Teksten er basert på et essay i siste utgave av tidsskriftet Samtiden (2/2019).

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter