Et splittet Washington og polariserte velgere kan redde Trump | Hilmar Mjelde og Gunnar Grendstad

Trump har aldri drevet noen søndagsskole, så potensialet for tiltalepunkter kan være stort.

«Ingen har lyst til å være president i USA i streng overensstemmelse med grunnloven», sa den amerikanske samfunnskommentatoren H. L. Mencken i 1926.

Tirsdag i forrige uke satte Demokratene i Kongressen i gang riksrettsprosessen mot president Trump. I det store bildet er en riksrettsprosess en reforhandling av maktfordelingen i USA mellom den lovgivende og den utøvende statsmakten.

På grunnlovsfedrenes tegnebrett i 1787 var presidentmakten uklar og uavklart, men med potensial for betydelig vekst. Over tid og særlig siden 1930-tallet har utålmodige og frimodige presidenter tilført embetet stadig mer makt på bekostning av Kongressen. Det er lett for presidenten å agere, men det er krevende for de 435 representantene og senatorene å reagere. Mekanismene i grunnloven gir presidentene incentiver til å flytte makten over til sin side av vektskålen.

I det lille og konkrete bildet tar riksrettsprosessen utgangspunkt i om president Trump i sin telefonsamtale med Ukrainas president i sommer brukte statens ressurser og interesser for egen politisk vinning. Nancy Pelosi, lederen av Representantenes hus, har mobilisert seks komiteer til å samle bevis mot Trump. Trump har aldri drevet noen søndagsskole, så potensialet for tiltalepunkter kan være stort.

Grunnloven om riksrett

Grunnloven slår fast at alle offentlige tjenestemenn i USA, herunder presidenten, kan avsettes etter tiltale og dom for «forræderi, bestikkelse eller andre alvorlige kriminelle handlinger og forseelser». Representantenes hus formulerer tiltalepunkter med simpelt flertall. Senatet er jury under høyesterettsjustitiarius’ ledelse. To tredjedels flertall for hvilket som helst av tiltalepunktene fører til umiddelbar avsettelse av presidenten, og visepresidenten sverges inn som ny president.

Riksrett er en sjelden begivenhet, og utover grunnlovens knappe formuleringer er det opp til Kongressens to kamre selv å lage veikartet. I tillegg er grunnlovens ord som en strikk i politikernes hender. Representantenes hus kan nesten legge hva det vil i innholdet av tiltalepunktene. Riksrett er derfor langt mer en politisk enn en juridisk prosess.

I USAs historie er riksrettsprosess blitt rettet mot fire presidenter. Disse historiske begivenhetene har ikke vært tilfeldige.

Les også

Trump vil møte den anonyme varsleren

Fire presidenter i skuddlinjen

Statsviteren Stephen Skowronek forklarer riksrettsprosesser ut fra hvor de fire amerikanske presidentene befant seg i historisk tid. Det er den politiske konteksten som er viktigst. Alle disse fire presidentene, sier Skowronek, er ubudne gjester i den politiske tidens dominerende regime.

President John Tyler fikk den tvilsomme æren av å bli riksrettens prøveklut i 1842. Han hadde brukte sin vetorett for ofte, men tiltalepunktene mot ham ble aldri konkretisert. Andrew Johnson, den stridbare visepresidenten fra sørstatene, måtte overta tøylene etter borgerkrigen og drapet på Abraham Lincoln. I 1868 ble han stilt for riksrett for å ha sparket en minister, men frikjent med en stemme.

Richard Nixon, denne dypt plagede og mistroiske republikaneren fra California, så politiske fiender overalt i Washington. I 1974 ville Demokratene stille ham for riksrett for maktmisbruk og obstruksjon av etterforskningen av Watergateinnbruddet i 1972. Etter innstendig råd fra republikanske partifeller i Senatet valgte Nixon å forlate presidentstillingen før øksen falt.

Bill Clinton, den talentfulle demokraten og politiske jyplingen, falt i sin egen honningfelle. Tidens dominerende republikanske flertall etterforsket lidderlighetene, men Clinton ble ikke funnet skyldig i å ha hindret etterforskningen eller løyet under ed.

Tilfellet Trump

Det politiske bildet i USA i dag er ikke så tydelig som de historiske eksemplene. Andrew Johnson var demokratisk president mens Kongressen var republikansk-dominert. Nixon var republikaner mens den demokratiske Kongressen fortsatt forvaltet arven etter Roosevelts New Deal. Og Clinton var demokrat mens den republikanske Kongressen svingte seg i Reagans gevanter.

Som republikansk president har Trump den fordelen at Demokratene og Republikanerne kontrollerer hvert sitt kammer i Kongressen. Markeringen og tautrekkingen mellom de to kamrene gjør riksrettsprosessen mindre forutsigbar. Dertil kommer i dag en politisk polarisering som USA neppe har sett siden tiden før borgerkrigen på 1850-tallet.

Les også

Han håper så sterkt på riksrett at han har hengt opp plakater på huset sitt. Men USA er dypt splittet.

Sluttspillet

Demokratene hadde ikke satt riksrettsprosessen i bevegelse om ikke deres mål var å detronisere Trump. Derfor er de nødt til å meisle ut et lite knippe tydelige tiltalepunkter. Punktene må være så klare at Trumps kriminelle handling åpenbart bryter med den alminnelige rettsfølelsen. I tillegg må de vekke den moralske indignasjonen om at personen Donald Trump ikke er verdig til å sitte i samme stol som Washington, Lincoln og Reagan.

Nancy Pelosi kan heller ikke la Trump sprelle på riksrettsgaffelen for lenge. For å vinne folkeopinionen må Demokratene kontrollere narrativet gjennom effektive undersøkelser, komitéhøringer og voteringer over tiltalepunktene. Dersom utsatte demokratiske representanter i valgdistrikter som ellers er Trump-vennlige, ikke har støtte hos velgerne, er det lite trolig at de vil risikere sine politiske liv ved å avsette Trump.

Republikanernes strategi vil være å forvirre, forstyrre og helst avspore riksrettsprosessen så kjapt som mulig. Republikanerne har lenge sett gjennom fingrene med at Trump er uskikket som president. Men Trump er nå en gang deres president. Han har levert skattekutt og plassert konservative dommere i de føderale domstolene. Trump har også kontroll på kjernevelgere som også trengs for at republikanere kan bli gjenvalgt til sine plasser. Republikanerne ser neppe frem til dagen da de må votere over tiltalepunktene Demokratene nå skjærer til.

Velgerne i siste instans

I 1787 fryktet grunnlovsfedrene at en president kunne bli en ny eneveldig monark. Den altoverskyggende maktfordelingskampen mellom Trump og Kongressen suger nå luften ut av alt annet. Lovgivningen i Kongressen stopper opp. Demokratenes primærvalgkamp vil bare ha én sak på dagsordenen. Prosessen har ingen formell sluttdato. Om ikke før, så overlates det til velgerne å felle dommen ved president- og kongressvalget i november neste år.

• Les også:

Les også

Presidenten er en skandale. Det er demokratenes problem. Med mindre noe endrer seg | Frank Rossavik

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.