Kronikk

Zwarte Piet: Et symbol på nederlandsk rasisme | Iris Beau Segers

  • Iris Beau Segers
    Medieforsker, Universitetet i Oslo

Fra barnehøytiden Sinterklaas: «Selv om Zwarte Piet har vært høyst synlig i den offentlige debatten i årevis, er dette bare toppen av isfjellet hva angår rasisme i Nederland», skriver Iris Beau Segers. Peter Dejong / AP / NTB scanpix

Protestene som foregår nå, sender et tydelig signal til lite endringsvillige politikere i Nederland. Det er på tide å snakke om institusjonell rasisme og politivold.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I slutten av november er dette en vanlig scene: Internasjonale turister stopper og stirrer når de møter hvite, nederlandske mennesker med svartmalte ansikter, afroparykker, store, røde lepper og gulløreringer. Disse Zwarte Piet-figurene, eller «Svarte-Petter» som de kalles, danser i gatene i fargerike drakter som minner om kolonitiden, deler ut godter til barna og vinker muntert til forbipasserende.

De tilhører en lang tradisjon i en barnehøytid som kalles Sinterklaas, hvor katolske prester deler ut gaver og godter til alle barn for å feire Sinterklaas’ fødselsdag den 6. desember. De har med hjelperne sine, en liten hær av «Svarte-Petter». Selv om Zwarte Piets utseende har vekslet opp gjennom historien, har den nåværende stereotypien av Svarte-Petter sin opprinnelse i det nittende århundres ikonografi, fra en tid da slaveri fortsatt var tillatt etter nederlandsk lov.

Selv om det i århundrer ikke er blitt stilt spørsmål ved Zwarte Piets utseende, satte den voldelige arrestasjonen av to anti-Svarte-Petter-demonstranter i 2011 i gang en nasjonal debatt som har pågått i nesten et tiår. Mens tilhengerne av Svarte-Petter-figuren insisterer på at han er en uskyldig del av en viktig nasjonal tradisjon, er motstandernes argument at den måten han fremstår på, representerer slaveriet og derfor må endres.

Les også

Aggresjon er forståelig i møte med urettferdighet og rasisme, men det løser ingenting | Mathilde Fasting

Les også

Jeg var bitter over at Norge nå står opp mot rasisme. La meg prøve å forklare hvorfor. | Julian Alanso Johnsen Sillah

«Ikke rasistisk, men kanskje sårende»

Meningsmålinger fra slutten av 2019 viser at to tredjedeler av den nederlandske befolkningen fortsatt ønsket å beholde tradisjonen i sin nåværende form. Black lives matter-bevegelsen gir en mulighet for å ta for seg ikke bare Zwarte Piet som sådan, men også de dype røttene av institusjonell rasisme som figuren har sin opprinnelse fra.

Antirasismeaktivistene kan imidlertid ikke regne med mye støtte fra den politiske eliten. Som medlem av det liberalkonservative Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD) er Mark Rutte, Nederlands statsminister, imot statlig intervensjon i saker som har med «kultur» og
«tradisjon» å gjøre, for eksempel Zwarte Piet-debatten. På en nylig pressekonferanse sa han at «Svarte-Petter-feiringen er folkekultur, den er tradisjon, den er absolutt ikke rasistisk. Men jeg innser at det er noen som synes den er sårende». Sårende og rasistisk som Svarte-Petter-stereotypien enn måtte være, er den bare en manifestasjon på et mye bredere problem av dypt befestet institusjonell rasisme.

Dette blir ytterligere skjerpet av Ruttes tendens til å behandle rasisme som en sak som ligger utenfor statens ansvarsområde. Da han ble spurt om hvilke tiltak regjeringen tenkte å iverksette i forbindelse med Black lives matter-protestene, svarte Rutte at å innføre ny lovgivning eller nye strategier ikke kunne forhindre rasisme. I stedet foreslo han rett og slett å få på plass sosiale normer som avviser diskriminering og utestengning, som uttrykker at folk som diskriminerer vil «få et problem med meg og forhåpentlig også med deg og mange andre mennesker».

Blir det mer rom for politivold?

Det er nå lovgivning på gang som gjør Ruttes ord enda mer meningsløse. Førstekammeret debatterer for tiden innføring av en kontroversiell reform som vil gi økte muligheter for det nederlandske politiet til å benytte elektrosjokkpistoler, pepperspray og våpen. Den vil kunne gi lavere straff i tilfeller der borgere dør på grunn av politi-intervensjon – betjentene vil bare risikere maksimalt tre års fengsel i stedet for 15 år for uaktsomt drap som nå.

Disse forslagene til lovendring har så langt klart å gå under radaren til de tradisjonelle mediene, selv om organisasjoner som Controle Alt Delete og Amnesty International har ropt varsko. Dette er svært problematisk, særlig fordi etnisk profilering og politivold i Nederland er alvorlige og omfattende problemer. Lilith Magazine rapporterer at 33 mennesker døde på grunn av nederlandske politiaksjoner mellom 2016 og 2019. Bare i år (2020) døde åtte mennesker, noe som viser en økning i politirelaterte dødsfall.

Ingen av disse tilfellene har den offentlige påtalemyndigheten overført til domstolene. I tillegg har Amnesty International satt søkelyset på at etnisk profilering brer om seg i Nederland, og at folk med etnisk minoritetsbakgrunn ofte føler seg diskriminert av politiet. Tidligere i 2020 viste en meningsmåling at omkring halvparten av dem som hadde vært i kontakt med politiet i Amsterdam i fjor, opplevde etnisk profilering.

Les også

En bølge av fortellinger om rasisme preger Norge. Hva vil det føre til?

Kall en spade en spade

Dette problemet gjelder ikke bare politiet. Sist måned innrømmet de nederlandske skattemyndighetene etnisk profilering i rutinene sine for skattekontroll, etter en undersøkelse gjort av avisen Trouw og av RTL-nyhetssendingen. Enda en undersøkelse av det statlige nyhetsbyrået NOS viser at også kommuner bruker informasjon om folks andre nasjonalitet for å opprette risikoprofiler på innbyggerne sine.

Black lives matter-bevegelsen har skapt en ny mulighet for å ta opp mangeårige og stort sett ignorerte problemer med rasisme og politivold i Nederland. Men røttene til nederlandsk rasisme stikker dypt. De siste ukene har vi vært vitne til tom retorikk og manglende tiltak fra en konservativ statsminister og dessuten et temmelig taust
parlamentsfremstøt for mer lovlig voldsbruk i politiet. Til sammen gir dette et uhyggelig bilde av den nederlandske debatten om institusjonell rasisme og politivold.

Selv om Zwarte Piet har vært høyst synlig i den offentlige debatten i årevis, er dette bare toppen av isfjellet hva angår rasisme i Nederland. «Jeg bryr meg egentlig ikke om Zwarte Piet, jeg bryr meg om alt det som skjer de andre 364 dagene i året», sa en bekjent fra
Surinam nå nylig om temaet. Men uansett sender de fortsatte protestene og det brede trykket for endring et sterkt budskap til nederlandske politikere: Det er på tide å kalle nederlandsk rasisme ved dens rette navn og ta problemet ved roten – rasismens dype
institusjonelle rot.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Nederland
  2. Rasisme
  3. Politivold

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Demonstrantene inntok gatene – og fikk gjennomslag. Slik har protestene allerede endret USA.

  2. DEBATT

    Nei, vi ble ikke krenket av lakris. Aftenpostens sak er tendensiøs.

  3. VERDEN

    Svarte brasilianere protesterer mot politivold

  4. VERDEN

    «Rule, Britannia!» ble for mye for tv-kanalen. Nå må britenes patriotiske sang spilles uten tekst.

  5. SPORT

    Superstjerne gjør helomvending – går i strupen på Trump

  6. KRONIKK

    Demningen som verner hvite fra det stille raseri hos oss svarte, har eksplodert