Kronikk

Kronikk: Langtidsplanen for Forsvaret blir aldri realisert | Jan E. Finseth

  • Jan E. Finseth, viseadmiral (P)

Langsiktige planer har vi sett før. Ingen er blitt gjennomført i den form de ble vedtatt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret vil i løpet av noen få uker være politisk ferdigbehandlet. Forslaget innebærer en endring i norsk forsvarskonsept og struktur. Målsetningen har vært å få til større dybde og utholdenhet i den norske forsvarsstrukturen, øke tilgjengeligheten og beredskapen samt styrke den operative evne. Perspektivet er 20 år.

De økonomiske rammene som er lagt inn i forslaget, ligger langt under de nøkterne beregninger som Forsvarssjefen konkluderer med i sitt fagmilitære råd. I tillegg innebærer forslaget en interneffektivisering på størrelse med ett forsvarsbudsjett. Anskaffelsen av overvåkingsfly til et tosifret milliardbeløp skal også dekkes innenfor den foreslåtte rammen.

Pensjonert viseadmiral Jan E. Finseth

Det interessante med forslaget er ikke selve strukturen, den økonomiske rammen eller profilen på den foreslåtte forsvarsstrukturen. Det interessante her er sannsynligheten for at langtidsplanen gjennomføres. Slike langsiktige planer har vi sett før. Ingen er blitt gjennomført i henhold til besluttede vedtak.

Forplikter ikke fremtidige politikere

På 1980- og 1990-tallet konkluderte langtidsmeldinger, og etter hvert langtidsproposisjoner, med nødvendigheten av budsjettøkninger, reduksjon i infrastruktur og økte materiellinvesteringer. Kun en brøkdel av beslutningene ble gjennomført. Erfaring og empiri viser at sannsynligheten er svært liten for at kommende regjeringer de neste 20 årene vil budsjettere og strukturere Forsvaret slik som beskrevet i forslaget til langtidsproposisjon.

Det er nå engang slik at nåværende folkevalgte ikke kan forplikte fremtidige regjeringer og storting. Innfris ikke forpliktelsene, vil dette kunne få store sikkerhets- og forsvarspolitiske konsekvenser.

Retorikken om endringen fra internasjonal innsats til nasjonalt fokus holder neppe mål. Gitt at rammene holder og at de politiske forpliktelsene innfris, får vi et forsvar som er klart internasjonalt innrettet og som evner å samvirke med andre høyteknologiske forsvarsstrukturer. Det er i utgangspunktet bra. Men da må en beskrive en slik utvikling på en sannferdig måte.

Førsteklasses luftforsvar

Det er mye bra i forslaget til ny langtidsproposisjon. Det legges opp til et førsteklasses luftforsvar. Staber og administrative strukturer skal slankes, vedlikehold og logistikk skal effektiviseres, og det skal legges opp til et nært samarbeid med industrien. Det er bra. Men forslaget har også klare svakheter.

Hærens struktur og innretning legges på vent og skal ytterligere utredes. Dette samtidig med at materiellet i realiteten råtner på rot. Hæren skal gjøres lett, sies det.

Nye avanserte våpensystemer skal anskaffes. Slike tiltenkte våpensystemer finnes ikke i dag. De utvikles og vil være operative tidligst om 20 til 30 år. I mellomtiden har samtlige land i NATO, og i tillegg våre naboland, oppgradert sitt artilleri, sitt luftvern og sine stridsvogner. Slike oppgraderinger skulle for det norske landforsvaret vært gjennomført i inneværende langtidsperiode og er sogar godkjent av Stortinget. Nå skal Hæren utredes på nytt.

At Hærens struktur vil endres på sikt, er innlysende, at Hæren skal ha de nødvendige kapasiteter og moderne materiell for å kunne slåss alene eller sammen med våre allierte, er en forutsetning. Dette innebærer at en på kort og mellomlang sikt må gjennomføre de planlagte og godkjente oppgraderinger av Hærens materiellpark. Dette må gjøres inntil andre våpensystemer er utviklet. Konsekvensen av ikke å gjennomføre oppgraderingene vil, i løpet av få år, være en liten hær uten slagkraft. Da vil heller ikke intensjonen i forslaget til langtidsplanen om økt operativ evne og forbedret beredskap innfris.

Ingen greier å ha fire av fem fartøyer kampklare

I Sjøforsvaret fjernes fartøy og avdelinger. Intensjonen er å øke antall besetninger slik at en har flere operative og kampklare fartøy på beredskap.
Om få år består marinen av fem fregatter og fire ubåter. Sjøforsvaret skal da etter intensjonen i forslaget kunne seile 80 prosent av sine fartøy. Det er det ingen nasjoner som har klart tidligere, selv i krise og krig er dette tilnærmet umulig. Av de fem fregattene vil alltid en ligge i dokk for langtids vedlikehold, en vil være disponert til oppøving og utdanning – og de resterende tre vil være oppøvet og klar til innsats.

Det samme vil være tilfelle for ubåtene. I realiteten vil Sjøforsvaret kunne garantere tre fregatter og to ubåter oppøvet og tilgjengelig til enhver tid. De sjømilitære kapasitetene vil da være marginale i forhold til vårt maritime interesseområde og eget sjøterritorium.

Kysten legges åpen

I tillegg fjernes all kompetanse og evne til kyststrid. 80 prosent av den norske befolkningen bor langs kysten eller i kystnære strøk. Nasjonens verdiskapning skjer hovedsakelig langs kysten og i havområdene utenfor.

Dette faktumet er utelatt i forslaget til ny langtidsplan. Tilgjengelighet, beredskap og evne til å forsvare strategisk viktige sjøområder vil derfor reduseres betydelig. Norge vil ikke lenger ha et kystforsvar, eller evne til å forsvare vår kystlinje. Verdens nest lengste kyst og nasjonens viktigste territorium legges åpent allerede fra 2018, slik det beskrives i forslaget. Det vil ta flere tiår å bygge opp slike kapasiteter igjen.

Gitt det faktum at sittende regjering og storting ikke kan forplikte de fremtidige folkevalgte forsamlinger vil vi, etter all sannsynlighet, komme i en situasjon hvor vi bygger ned forsvarsstrukturen for så å planlegge et Forsvar som vi aldri får penger til å realisere. I dette ligger den strategiske politiske utfordringen og det politiske ansvaret.

Makroøkonomien tilsier ingen store økende inntekter for Norge når olje-æraen er over. Den er i dag på hell, vil være stabil noen år frem i tid, men vil deretter falle betydelig. I tillegg kommer eldrebølgen skyllende innover de politiske beslutningstagerne. Hva er så sannsynligheten for at forpliktelsene i langtidsplanen fra 2016 skal være gjeldende med like høy prioritet i 2036?

Svaret er innlysende, det kommer ikke til å skje.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sjøforsvaret
  2. Hæren
  3. Forsvaret
  4. Kronikk