Tilliten i samfunnet svekkes | Thorbjørn Jagland

Symboler og følelser fortrenger fakta og opplysning. Ting som var bannlyst å si i det offentlige rom, er nå blitt akseptabelt.

År om annet legges et nyord til i den engelske ordboken Oxford Dictionary. Årets er «post-truth». Det skal beskrive den nye tidsalder vi allerede er kommet inn i, der fakta mister sin status til fordel for falske nyheter, følelser og symboler.

Det er selvfølgelig Brexit-avstemningen i Storbritannia og Trumps valgkamp i USA som har fått mange til å åpne øynene for denne nye situasjonen som særlig de sosiale mediene har bidratt til å skape.

Vi trenger kanskje et annet nyord for å beskrive følgende av denne utviklingen. Nemlig «post-tillit». Etterkrigstiden var ikke bare preget av samfunnsbygging på grunnlag av vitenskap og samling om visse grunnleggende verdier og fakta. Den var også preget av tillit dypt nede i samfunnet, mellom mennesker. Og tillit mellom folk og institusjonene.
Dette synes å forsvinne. Ting som var mer eller mindre bannlyst å si i det offentlige rom, er nå blitt akseptabelt på nettet. Motsetninger bygges derfor opp mellom mennesker og grupper, og tillit forsvinner.

Følelser overtar for fakta

De viktigste institusjonene som er bærere av vårt demokrati, de politiske partiene og de frie mediene, har i foruroligende tempo tilpasset seg denne nye «post-sannhet»-situasjonen. Det som teller mer og mer er symboler og følelser, mens fakta og opplysning betyr mindre og mindre. Men dermed svekkes også tilliten til disse institusjonene.

President Obama sa nylig noe viktig om dette: «Hvis vi ikke er seriøse med fakta, hva som er sant og hva som ikke er sant, og hvis vi ikke kan skille mellom hva som er argumenter og hva som er propaganda, så har vi et problem».

Ekspertene hjelper oss i mindre og mindre grad til det som Obama mener er viktig. I min ungdom var jeg vant med at når en ekspert uttalte seg, så var det fordi han/hun som regel hadde kunnskaper og fakta som var til å stole på og som ikke alle andre hadde. Nå er også ekspertene i stor grad blitt en del av et flytende bilde. Vi kan ikke vite når de synser, har personlige oppfatninger eller om deres analyser er basert på fakta i kraft av at de har studert et felt nøye. I sum blir det fritt frem for løgner, symboler og propaganda. Varslene var der lenge før Trump.

Berlusconis spill

Professor Luigi Zingales gjorde nylig en sammenligning til Berlusconi i Italia. Han beskriver hvordan venstresiden konstant bidro til å skyve makten over i Berlusconis hender. Berlusconi kunne regjere i Italia i ti år først og fremst på grunn av opposisjonens evneløshet. Den ble så raskt besatt av personen Berlusconi at ingen substansiell debatt om hans politikk kunne finne sted.

Berlusconis taktikk var å skape en «pavlovsk» reaksjon på venstresiden mot alt han foretok seg. Den bet på og konsentrerte seg om personangrep, noe som genererte sympati i resten av folket. Outsideren klarte ved hjelp av sine egne TV-kanaler å sette den gamle eliten til side.

Det samme skjedde med Trump. Karakteristikkene haglet mot ham fra en nær sagt samlet elite av politikere, medier og eksperter. Det tok oppmerksomheten vekk fra politikk og fakta.

Listhaug bruker nøyaktig samme metode. Hun sørger for at symbolpolitikk og symbolspråk preger flyktningdebatten og hindrer en reell debatt. Gjerdet mot Russland i Sør-Varanger har en slik funksjon, men er bare ett av mange eksempler. Alt hun sier og gjør frembringer «pavlovske» reaksjoner.

Flere millioner flyktninger

Men, flyktningsituasjonen har et bakteppe som folk sjelden får innsyn i:
Hver uke kommer det nå 10.000 flyktninger/migranter til Italia fra Libya. De som har studert situasjonen, sier at det befinner seg opp mot 400.000 mennesker i Libya som venter på å bli tatt med over havet til Italia av menneskesmuglerne.

Presidenten i Det internasjonale Røde Kors var på mitt kontor nylig. Han kom rett fra Niger og Tsjad. Der befinner det seg 10 millioner flyktninger i leirene. De er nå så utmattet at de ikke vil klare å komme seg over Sahara og videre til Europa. Men snart vil mange prøve, og det står en hel industri av menneskesmuglere klar til å hjelpe dem. Fortsatt er det flere millioner i leirene i Libanon og Jordan. To og en halv million flyktninger befinner seg i Tyrkia.

Hvor mange vet følgende? Mens folk begynte å strømme til leirene i Libanon og Jordan (det begynte for over fem år siden), måtte Verdens matvareprogram redusere matrasjonene i leirene fordi de ikke fikk nok støtte blant annet fra de europeiske landene. FNs høykommissær for flyktninger fikk oppfylt bare en brøkdel av sin appell om finansiell støtte. Forholdene i leirene ble derfor verre og verre, og mange begynte å forlate dem og prøve å nå Europa.

Symbolpolitikken sprer seg

Til tross for at Europa, på grunn av bombingen, har et stort ansvar for at Libya falt sammen som stat, til tross for at man hadde et stort ansvar for at borgerkrigen i Syria kom i gang og fikk utvikle seg, og til tross for at man ingenting gjorde for å sikre «levelige» forhold i leirene som folk flyktet til, gjøres det svært lite annet i Europa enn å bygge gjerder, stenge grenser og diskutere symbolpolitikk.

Norge er ikke noe unntak, snarere et typisk eksempel: Da Stortinget behandlet flyktningsituasjonen vedtok man (bare mot SVs stemmer, og takk for det) etter anmodning fra regjeringen, at internasjonale konvensjoner må reforhandles. Dette skulle liksom være et av svarene på situasjonen.

Denne form for symbolpolitikk sprer seg nå over hele kontinentet. Den danske regjering har vedtatt at Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen må reforhandles, sannsynligvis etter press fra Dansk Folkeparti. Dette er en av hovedsakene til Marine Le Pen. Den andre kandidaten på høyresiden i Frankrike snakker om det samme. I Sveits skal det snart holdes folkeavstemning om temaet.

En avsporing

Så folk begynner kanskje å tro at det vil hjelpe å redusere felles forpliktelser nedfelt i internasjonale traktater. Men skulle man lykkes å starte forhandlinger, vil det ta årevis å få til endringer. Eksersisen vil hjelpe lite på den aktuelle situasjonen på den andre siden av Middelhavet. Folk blir avsporet av politikere på jakt etter symbolpolitikk.

Dette er en ytterst farlig utvikling, og jeg begynner å tro at «post-sannhet» kan skape en periode kalt «manifest-kaos» der internasjonale forpliktelser og institusjoner som vi mente var nødvendige etter nasjonalismens og nazismens ragnarok, begynner å falle sammen.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter