Vi trenger en ulikhetskommisjon
En ny regjering må også løse vår tids nest største krise.
Vi er inne i det viktigste politiske tiåret for vår generasjon. Det sier ikke lite, gitt vår moderne historie. Innen 2030 må vi ha endret samfunnet i bærekraftig retning.
Hvis det skal være mulig innenfor rammene av et sunt demokrati, må vi også bekjempe vår tids nest største utfordring: ulikhetskrisen.
Den dårlige nyheten er at utviklingen går i feil retning. Ulikheten vokser.
Den gode nyheten er at ulikhetskrisen er mye enklere å løse enn klimakrisen. Det krever politisk vilje og kraftfulle tiltak. Men det er svært mye enklere enn å legge om det globale energi- og forbruksmønsteret.
Hvis det er noe korona har vist oss, er det at vi som samfunn kan klare enorme løft.
De rike er blitt stadig rikere
La oss først se på noen uomtvistelige fakta om ulikhetskrisen, før vi ser hvorfor en kommisjon er løsningen.
Ulikhetskrisen gjelder i hele den vestlige verden. Siden det er norsk politikk som er på valg i september, er det enklest å fokusere på hva vi kan gjøre hjemme.
Ulikheten har vokst i Norge siden 80-tallet. Forskjeller mellom folk har tiltatt i styrke de siste årene, og pandemien har forsterket dem.
Mest alvorlig er ulikhet i formue. De rike er blitt stadig rikere i mer enn 40 år. Formuesulikheten i Norge er nå like stor som i klassesamfunnet Storbritannia, med sine kostskoler og slott.
Forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at vi ligner veldig på USA når det gjelder fordeling av penger på toppen i Norge. Vi har flere dollarmilliardærer enn dollarens hjemland pr. innbygger.
Det utvikler seg en egen klasse med superrike. De lever sitt liv avsondret fra oss andre, og makt og privilegier går i arv. Det er gift for det norske folkestyret.
Absurd påstand
I sommer har intervjuet med Stein Erik Hagen i Dagens Næringsliv fått mye oppmerksomhet.
«Unge mennesker svarer at de skal bli navere når de blir store. Det er litt spesielt å forlange at naboen din skal betale for deg, fordi du selv ikke gidder å stå opp om morgenen», sier Hagen der.
Jeg vet ikke hvilke unge mennesker Hagen møter. Jeg har tre unger og møter ganske mange. Jeg har aldri hørt en så absurd påstand. Og det kommer fra samme mann som har tjent seg styrtrik på å kunne drive butikk i et velfungerende samfunn, hvor alt som skal til for å bli rik, er betalt av fellesskapet: veier, velutdannet arbeidskraft, høy tillit som gjør det lett å drive forretninger, og folk med kjøpekraft som kan handle varene fra Orkla.
Hva er takken fra Hagen? Jo, de siste årene har han sendt 1,5 milliarder kroner tjent i Norge til skatteparadiset Sveits. I Norge bruker han derimot 7,5 millioner kroner på å støtte Høyre, Frp, Venstre og KrF for å sikre at høyresiden skal fortsette med makten og han selv unngå å skatte mer til fellesskapet.
Det Norge vi kjenner
Hagen blir ofte sett på som et litt kuriøst eksempel. Men han representerer en utvikling som ikke er kuriøs, men tvert imot skremmende. Hva skjer med samfunnslimet når forskjellene blir stadig større? Når formue og makt i stadig større grad går i arv? Når, slik som det er nå, tre av de ti rikeste på skattelistene er født på 90-tallet?
Hva skjer når helt vanlige sykepleiere, butikkansatte og brannkonstabler som får samfunnet til å gå rundt, har liten eller ingen formue, mens den 27 år gamle laksearvingen Gustav Witzøe kunne stått på Karl Johans gate og delt ut en hundrelapp i sekundet hver dag i 30 år – og likevel økt formuen sin?
De 1000 rikeste personene i Norge har til sammen fått 2,2 milliarder kroner mindre i formuesskatt siden 2013.
Det er en flaske dyr champagne hver dag. Vanlige folk har fått under 2 kroner dagen, tilsvarende en tom plastpose. Er det rettferdig?
Svaret er nei. Da er vi på vei bort fra det Norge som vi kjenner. Og ulikheten vokser ikke bare i formue. De laveste lønningene har flatet helt ut. En gjennomgang fra Faktisk.no viser at de 30 prosentene med lavest lønn hadde lønnsnedgang fra 2013 til 2018. Smak på det tallet.
3 av 10 arbeidstagere som du møter på gaten, har fått mindre å rutte med siden 2013.
Tydeligere også i skolen
Ulikheten sprer seg fra formue og inntekt og ut til alle livets områder. Når det gjelder helse og livsløp, blir det aller mest konkret. De rikeste mennene i Norge kan forvente å leve 14 år lenger enn de fattigste. Det er 5113 dager mer på jorden, i det ene livet vi har.
Også i skolen blir ulikheten tydeligere. Det foregår masse fantastisk arbeid i norske klasserom. Det er få som fortjener en så stor takk som de lærerne som har fått ungene mine og dine gjennom pandemien.
Men vi kan ikke forvente at lærerne skal bekjempe ulikheten. Det er for mye forlangt av den som skal lære ungene å lese, skrive, regne, samarbeide og bli ålreite mennesker.
Litt flere enn 100.000 norske barn lever i fattigdom. Vi kan se for oss at vi fyller Ullevål stadion helt opp. Og alle er fattige barn. Og så gjør vi det fire ganger. Da har du antallet fattige barn i Norge.
De klarer seg dårligere på skolen, deltar ikke på fotball eller i andre idretter, og de går i mindre grad på SFO. Mange av dem har ingen eller dårlig skolemat.
Løsning i fellesskap
Mest tydelig for hvermannsen er kanskje ulikheten på boligmarkedet. Hvis du har en helt vanlig lønning, slik som en sykepleier har, er det kun 2,5 prosent av boligene i en større by som Oslo du har råd til.
Unge folk kommer ikke inn på boligmarkedet med mindre de har foreldre med god råd. I et land hvor selveierdemokratiet har stått som en påle siden Gerhardsen.
Ulikheten er altså alvorlig når det kommer til formue, inntekt, helse, bolig og utdanning. Med andre ord: Hele livsfjøla. Hvorfor er en kommisjon løsningen?
For det første er det slik vi ofte løser store problemer i Norge. Vi setter sammen kloke hoder. Så jobber de frem en løsning i fellesskap.
Tiden er perfekt for å gjøre noe
Siden alle meningsmålinger tyder på at en eller annen form for sentrum-venstre-regjering tar over etter valget, vil den politiske viljen være langt større.
Dessuten har Aftenposten vist at nå er sosiale forskjeller den saken norske velgere er aller mest opptatt av. Med politisk vilje og vilje i folket er tiden perfekt for å gjøre noe.
En ny regjeringsplattform bør inneholde punktet: «Regjeringen vil sette ned en ulikhetskommisjon med et kraftfullt mandat for å bekjempe ulikheten i landet vårt.»
Kommisjonens første oppgave er å vise bredden av ulikhet. God gammeldags folkeopplysning. Innspillsmøter i hele landet, historier og eksempler. Den bør konsultere de beste forskerne og komme med modige forslag til løsninger.
I motsetning til politikere er ikke medlemmene i en NOU (Norges offentlige utredninger) på valg. De kan tenke fritt. Så blir det opp til våre folkevalgte hvordan de vil bruke kunnskapen.
Halvere ulikheten innen 2030
Det andre en kommisjon bør gjøre, er å presentere et bredt sett med politiske grep som kan snu utviklingen. Det vil handle om skatt, om fordeling og om andre politiske grep som kan bekjempe ulikhet.
På samme måte som med klimakrisen finnes det ikke en sølvkule som kan drepe varulven. Vi må gjøre mange ulike ting på en gang, slik at hele samfunnet drar i samme retning.
Derfor bør kommisjonen ha en klar tidsfrist. Arbeidet bør leveres slik at det kan påvirke statsbudsjettet for 2022. Dermed kan det foreslås politiske grep i alle årene fra 2022 og frem mot 2030.
Som stadig flere er blitt klar over, er det ikke mulig å få til et grønt skifte uten at det blir et rettferdig grønt skifte.
Når vi sier vi skal halvere utslippene i Norge innen 2030, så bør det også være et politisk mål å halvere ulikheten i Norge innen 2030.
