Bare vindkraft som skaper verdier og har lokal støtte, bør bygges
I det første tiåret etter årtusenskiftet vokste det frem en entusiasme for småkraft og vindkraft. Nå har vinden snudd.
Vi er inne i en periode med intense diskusjoner og store uenigheter i energipolitikken. Viktige veivalg ligger foran oss. En del kan vi lære fra de siste års erfaringer.
Norges økonomiske utvikling har vært nært knyttet til kraftproduksjon basert på naturressurser. Utbyggingen av vannkraften la til rette for industriutvikling og arbeidsplasser og preget bosetningen i landet vårt. Også i dag betyr strømpriser og inntekter fra kraftproduksjon mye for både for næringsliv og offentlige velferdstjenester i Norge.
Rammene for denne utviklingen er blitt lagt gjennom det vi kan kalle energipolitikken. Siden Norge er så rikt på naturressurser, berører energipolitikken store økonomiske verdier.
Men energipolitikken berører også andre verdier mange i Norge holder høyt, som tilgangen til naturopplevelser og eierskapet til overskudd skapt av norsk natur. Derfor engasjerer diskusjoner om energipolitikk bredt og sterkt. I perioder er diskusjonene intense og uenighetene store. Vi er i en slik periode nå.
Energiloven ga klarere roller
Også utformingen av energipolitikken kan deles i perioder. Går vi tilbake noen tiår, ble både kraftpriser og utbygginger av anlegg og nett bestemt politisk. Regningen ble betalt av husholdninger og næringsliv. Kravene til transparens og effektivitet i ressursbruken var lavere enn i dag.
Energiloven og skattereformen tidlig på 90-tallet bidro til klarere roller, og til at nye prosjekter ble utsatt for strengere økonomiske vurderinger. Det ble vanskeligere bare å velte kostnader over på husholdninger og næringsliv.
I tillegg økte engasjementet mot naturinngrepene fra vannkraften. I 2001 erklærte statsminister Jens Stoltenberg (Ap) at tiden for nye store vannkraftutbygginger var over.
Entusiasmen for småkraft og vindkraft
I det første tiåret etter årtusenskiftet vokste det frem en entusiasme for småkraft og vindkraft. Samtidig ble Norge koblet stadig tettere til det europeiske energisystemet.
Både i Norge og i resten av Europa ble energipolitikken sett i sterk sammenheng med klimapolitikken. Et enstemmig storting innførte i 2010 tallfestede mål for ny fornybar kraftproduksjon og etablerte i flere runder nye subsidieordninger for å gjøre det lønnsomt å investere i ny kraftproduksjon i Norge.
Politikk virker. De siste årene har utbyggingen av vindkraft økt sterkt. Men med den har også motstanden økt sterkt. Vinden har igjen snudd.
Vi tapte kampen for 50 år siden. Nå er naturen igjen under angrep. | Ulf Prytz
Regjeringen la før sommeren frem en stortingsmelding om vindkraft på land. Rammene for energipolitikken fremover skal nå behandles av Stortinget. Viktige beslutninger skal tas i en uoversiktlig tid, med sterk teknologisk endring i kraftbransjen, et sterkt behov for elektrisk energi til å erstatte fossil energi og et sterkt engasjement for naturvern.
Energipolitikken kan ikke overlates til markedskreftene alene, til det er virkningene på natur og samfunn for store. Men det er også grunn til å vurdere nøye hvordan man styrer politisk, og la markedet virke der det bør og kan.
En del kan vi trolig lære fra tidligere erfaringer.
Unngå for bastante formuleringer
Én slik lærdom kan være ikke å basere den langsiktige energipolitikken på spissede formuleringer og tallfestede mål som er kommet til i øyeblikkets opphetede debatt. Investeringer i kraftanlegg blir stående i flere tiår. Det er ingen gitt å vite presist hva kraftbehovet blir mange år frem i tid.
For øyeblikket er tidsånden imot mer vindkraft på land. Det kan være fristende å lukke døren helt for nye prosjekter.
Men Norge har fra naturens side veldig gode forutsetninger både for verdiskapende vannkraft og vindkraft. Vi bør sørge for gode prosesser, slik at bare prosjekter som skaper samfunnsverdier og har støtte lokalt, blir bygget.
Slik vil vi gi oss selv frihetsgrader til løpende å vurdere situasjonen og behovene for landet fremover. Den fremlagte stortingsmeldingen legger opp til dette.
Aftenposten mener: Norge bør fortsette å bygge ut vindkraft
Unngå subsidier
En annen lærdom kan være ikke lenger å subsidiere norsk kraftproduksjon. Norge behøver ikke skattlegge andre sektorer i økonomien for å støtte produksjon av kraft. Vi har vi de beste forutsetninger for tvert imot å skape inntekter fra kraftproduksjonen, som så kan brukes i sektorer med behov for støtte.
Subsidiering der det ikke er behov for det, er sløsing med samfunnsressurser.
Subsidier har dessuten bivirkninger. Disse er ofte vanskelige å se på forhånd. Ett eksempel er at det høye utbyggingstempoet vi har hatt for vindkraft de siste årene, delvis er drevet av å nå fristen for subsidieregimet.
Det høye utbyggingstempoet har nok bidratt til å øke motstanden mot vindkraft. En mer balansert utbygging, basert på samfunnsmessig lønnsomhet, hadde vært å foretrekke.
La markedsprisene virke
En tredje lærdom er å la markedspriser virke. Etter skattereformen og liberaliseringen av kraftmarkedet på 90-tallet har vi fått langt riktigere prissignaler både om utbygginger og forbruk av kraft.
Når vi nå fremover får inn stadig mer variabel vind- og solkraft i det europeiske kraftsystemet, vil kraftprisene kunne variere mer. Vi vil oppleve perioder med høye priser og perioder med svært lave priser. Det kan da være fristende å gripe inn politisk.
Men det er ofte når priser virker at nye ideer fødes og innovasjon skjer. Når kraftprisene er høye eller lave, legges grunnlaget for nye forretningsmodeller, for eksempel innen fleksibilitet, batterier eller hydrogen. Denne markedsdrevne innovasjonskraften er det svært viktig å ta vare på hvis vi skal lykkes med omleggingen til et samfunn med lave utslipp av klimagasser.
Over tid vil en slik utvikling også jevne ut kraftprisene. Riktige prissignaler forutsetter imidlertid at utbyggere står overfor de faktiske samfunnsmessige kostnadene ved sine beslutninger. Her er det rom for forbedringer i skattesystemet, særlig på vindkraft.
Det handler om mer enn tall
En fjerde lærdom er å ha forståelse for at folks engasjement om energipolitikk handler om mer enn tall og samfunnsøkonomi. Bruk av og eierskap til norske naturressurser treffer viktige strenger hos mange i Norge.
En langsiktig energipolitikk med bred folkelig forankring bør derfor sørge for at en stor del av verdiskapingen fra norsk kraftproduksjon blir igjen lokalt og nasjonalt.
- Her kan du lese sommerens energidebatt mellom professor Terje Tvedt og vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund:
