Kronikk

Det er galskap å ta en 85-åring med på motorsykkeltur. Akkurat den galskapen geriatrien trenger mer av. | Øyvind Kvalnes

  • Øyvind Kvalnes
    Filosof, Handelshøyskolen BI

Få tør å invitere et eldre menneske med på motorsykkeltur eller bading siden det kan ende galt og dermed kan fremstå som feil ting å gjøre, skriver kronikkforfatteren. Shutterstock

Forsiktighetskultur ser ut til å være en kilde til dyp frustrasjon hos mange eldre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En 85-årig dame sitter taus og trist i sofaen på sykehjemmet. En ansatt kommer forbi. Han har kjørt Harley-Davidson motorsykkel til jobb og er fremdeles i skinndress. Nå setter han seg ned med beboeren i sofaen.

Øynene hennes lyser opp når hun kjenner duften av skinn og olje fra motorsyklisten, som får et innfall: – Har du lyst til å sitte på med meg en gang?

Den gamle nøler, men er ikke fremmed for tanken.

Dagen etter tropper den ansatte opp med skinndress og hjelm til henne. Hun kler seg opp og setter seg bakpå motorsykkelen, med armene klemt hardt rundt sjåføren. Så fyker de bortover asfalten og blir borte. En stund senere kommer de tilbake. Begge smiler bredt.

Den gamle har fått oppleve en ny form for terapi, Harley-terapi.

Det er galskap å ta med en 85-åring på tur med motorsykkel. Det kan gå riktig ille. Hun kan glippe taket og skli av i fart. Så er dette akkurat den formen for galskap som det trengs mer av innen geriatrien.

Forsiktigheten rår

De seneste årene har jeg fått sjansen til å snakke med ledere og medarbeidere ved norske sykehjem. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at forsiktigheten rår.

Det er om å gjøre ikke å ta skrøpelige beboere med på risikofylte aktiviteter. De går så lett i stykker. Derfor får de heller holde seg godt fast i rullatoren og sette seg dypt ned i sofaen på sykehjemmet. Da kan ingenting farlig ramme dem.

Denne forsiktighetskulturen ser ut til å være en kilde til dyp frustrasjon hos mange eldre. De passiviseres og mister kontakten med livet utenfor sykehjemmet.

Heldigvis finnes det eksempler på mottrekk. Harley-terapien kom til gjennom lokal oppfinnsomhet og vilje til å ta eldre menneskers ønsker og behov på alvor.

Ved ett sykehjem stilte de beboerne spørsmålet «Hva er et godt liv for deg?». Svarene pekte i retning av aktivitet, bevegelse, kontakt med andre folk enn dem som bodde og arbeidet på sykehjemmet.

Noen damer lengtet tilbake til den gangen de tilbrakte somrene på badestranden og kunne svømme i fjorden. Det ga startskuddet til nye strandutflukter. Damene fikk nok en gang sjansen til å fryde seg over å senke kroppen sin ned i saltvann.

Les også

Les Knut Olav Åmås’ kommentar: Eldre er blitt mindre synlige i vårt ungdomsdyrkende Norge

Det å gjøre feil

Mye kan gå galt på veien fra sykehjemmet til stranden, butikken, fotballkampen på stadion eller kinoen i sentrum. Risikoen for at noen faller og brekker lårhalsen øker i takt med aktivitetsnivået.

Derfor kvier ledere og medarbeidere seg for å øke beboernes handlingsrom på denne måten. De frykter å få ansvaret for at noen skader seg.

Denne praksisen kan utfordres filosofisk fra to sider. For det første bygger den på en misforståelse av hva det vil si å begå en feil. Få tør å invitere et eldre menneske med på motorsykkeltur eller bading siden det kan ende galt og dermed kan fremstå som feil ting å gjøre.

Problemet med denne tenkemåten er at den underslår skillet mellom to typer feil:

Aktiv feil: Å gjøre noe som burde vært ugjort.

Passiv feil: Å la være å gjøre noe som burde vært gjort.

Dominerende i geriatrien

Mennesket er et feilbarlig vesen. Det finnes ingen trygg havn hvor vi kan unngå feil ved å sitte helt stille uten å gjøre noen ting.

Å la være å gjøre noe når mulighetene ligger der for meningsfull aktivitet, kan være et svik mot oss selv og andre. Frykten for å gjøre aktive feil kan lett føre til at vi i stedet begår en rekke passive feil.

Vi holder igjen og er forsiktige siden det er flaut og ubehagelig å havne i rampelyset for å ha gjort noe som burde vært ugjort. Med denne holdningen spaserer vi rett inn i en tilstand hvor de passive feilene tolereres.

For meg ser dette ut til å være et dominerende trekk i geriatrien. De gamle får knøttsmå handlingsrom siden de ansvarlige er redde for hva som kan skje hvis de får sjansen til å romstere og være i kontakt med livet. Dermed begår disse lederne passive feil ved å la være å åpne opp for aktivitet.

Les også

Slutt på penn og papir i 2019. Nå skal alle feil ved sykehjem meldes inn elektronisk.

Mer galskap!

Den andre filosofiske utfordringen til dagens forsiktighetspraksis bygger på et skille mellom to etiske perspektiver:

Unngå-skade-etikk: Vi bør være forsiktige og skåne våre medmennesker for skade og andre belastninger.

Gjøre-godt-etikk: Vi bør være aktive og ta initiativ som bidrar til at våre medmennesker får rike og meningsfulle liv.

Valget står ikke mellom å tilslutte seg den ene eller den andre av disse etikkene, men å finne en god balanse mellom dem.

Det ser ut til at unngå-skade-etikken får dominere i geriatrien på bekostning av gjøre-godt-etikken. Her er det viktigere å forebygge fall og brudd enn å skape glede gjennom aktivitet.

Det er i dette perspektivet jeg etterlyser mer galskap i geriatrien, mer vilje til å lytte til eldre som frustreres av å bli plassert i trange handlingsrom.

Ja, det er vilt og galt å invitere gamle og skrøpelige folk på tur med motorsykkel, men det kan skape en helt spesiell, gnistrende glede også. Det trengs mer av slikt.

Ansvar når det går galt

Noen av oss heier på ledere som går inn for større handlingsrom for eldre. Vi liker å se forsiktigheten vike og bli erstattet av utprøving og lek.

Da ligger det også et ekstra ansvar på oss når ting fra tid til annen går galt.

Der brakk gamlefar armen etter et fall på vei ut av en glatt robåt. Der snublet gamlemor i en kvist i skogen og silblør fra et kutt i pannen. Det ville aldri skjedd om vi hadde holdt dem på rommet sitt.

Dette er prisen for et høyere aktivitetsnivå. Om vi mener dette er rett vei å gå, så får vi støtte og oppmuntre profesjonelle folk i felten også når ting av og til ender med skade. De trenger moralsk beskyttelse mens de jobber for å blåse nytt liv inn i gjøre-godt-etikken.

Lese mer om alderdom? Her er noen forslag:

  • Tegnehanne: Praksisperioden minnet meg på at sykehjemmene er stedet der folk kommer for å dø

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Eldre
  2. Eldreomsorg
  3. Helse

Relevante artikler

  1. BIL

    De mistet sønnen i trafikken: Dette er de vanligste årsakene til dødsulykker på norske veier.

  2. NORGE

    Varslere prøvde å rydde opp i Shell. Selv endte de på psykiatrisk avdeling.

  3. KRONIKK

    Listhaug er et merkelig valg som folkehelseminister

  4. KRONIKK

    Personlig trener: Tillat deg en utskeielse eller to i hverdagen - og stå gjerne over en økt

  5. KRONIKK

    Å si at det mangler folk i eldreomsorgen, er en sannhet med modifikasjoner

  6. KRONIKK

    Kommunepolitikere kan være ansvarlige for brudd på eldres menneskerettigheter