9. oktober, dagen som beseglet Øst-Tysklands skjebne | Per Anders Madsen
Opposisjonen og regimet stirret hverandre i hvitøyet. Regimet blunket først.
Berlinmuren falt 9. november 1989. Men DDR-regimet fikk dødsstøtet nøyaktig en måned tidligere. I Leipzig.
7. oktober 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum med militærparader og prosesjoner gjennom Øst-Berlin. Partisjef Erich Honecker smilte og vinket fra ærestribunen. Ved siden av ham sto en ubekvem Mikhail Gorbatsjov.
Det var stille før stormen. Samme kveld gikk opprørspoliti brutalt løs på demonstranter i Øst-Berlin, Leipzig og flere andre byer.
To dager senere, mandag 9. oktober, var det duket for en ny demonstrasjon i Leipzig. I lang tid hadde opposisjonelle hver mandag samlet seg til markeringer som de siste ukene hadde svulmet kraftig opp.
Honecker besluttet å sette hardt mot hardt. Protestene i Leipzig skulle knuses en gang for alle. Store sikkerhetsstyrker ble utplassert.
I kasernene utenfor byen ble permisjoner inndratt og skarp ammunisjon utdelt. Noen soldater så sitt snitt til å ringe hjem og bønnfalt familien om å holde seg unna sentrum. Bedriftenes militsgrupper ble mobilisert. Skoler og barnehager fikk beskjed om å stenge tidligere enn vanlig. Rykter gikk om at sykehusene hadde fått instruks om å øke lagrene av blodplasma.
Spilte på frykt
På en bønnevegg utenfor en av byens kirker hadde noen skrevet: «Jeg frykter at 9.10.89 vil bli som Tiananmen-plassen i Kina. Og at mange unge mennesker vil ofre sitt blod for denne meningsløse staten. Jeg, vi, er redde.»
70.000, kanskje opp mot 100.000 mennesker, marsjerte i Leipzig denne mandagen, den største demonstrasjonen i DDR siden oppstanden i 1953. Å slå ned en slik massemønstring ville krevd massiv voldsbruk. Sikkerhetsstyrkene åpnet aldri ild. Opposisjonen og regimet stirret hverandre i hvitøyet, og det var regimet som blunket først.
Dette skrev Aftenposten da Berlinmuren falt: Grenseløs jubel og fest i Berlin
I det som er skrevet i Tyskland om DDR-revolusjonen for 30 år siden, omtales 9. oktober ofte som «avgjørelsens dag». Erich Honecker ble avsatt i et palasskupp åtte dager senere. De som overtok etter ham, prøvde å legge om kursen og fremstille seg som reformatorer i Gorbatsjovs ånd. Det var for sent. De manglet troverdighet, besluttsomhet og ideer.
Etter 9. oktober klarte regimet aldri å komme på offensiven igjen. En måned senere falt Berlinmuren, med partiets toppledelse som skrekkslagne tilskuere.
Et kynisk styre
Ved inngangen til 1989 hadde Mikhail Gorbatsjov i over tre år drevet sin glasnost- og perestrojkapolitikk, et storstilt forsøk på å omforme sovjetsamfunnet og få slutt på den kalde krigen.
I Polen begynte forhandlinger om en reell maktdeling mellom kommunistpartiet og opposisjonen. I Ungarn hadde reformkrefter erobret kommunistpartiet innenfra. Våren 1989 klippet de ned grensegjerdet mot Østerrike og åpnet et gapende hull i jernteppet.
Men i DDR sto det stille. Erich Honecker så ingen behov for oppmykninger. Som partiideologen Kurt Hager sa det: «Ingen er forpliktet til å gi huset sitt ny tapet selv om naboen gjør det.» 6. februar 1989 ble Europa vitne til hvilke utslag denne kynismen kunne få. 20 år gamle Chris Gueffroy ble skutt ned og drept da han prøvde å flykte over Berlinmuren.
Midt i mengden under kjempedemonstrasjonen 9. oktober gikk 23 år gamle Gesine Oltmanns og 27 år gamle Uwe Schwabe. To år tidligere hadde Uwe stiftet «Initiativgruppe Leben», en av de mest aktivistiske opposisjonsgruppene i Leipzig. Men den gangen, i 1987, var de få. De sto alene. Det store flertall av østtyskere hadde resignert. Regimet hadde tilsynelatende full kontroll, godt hjulpet av Øst-Europas største sikkerhetsapparat.
Nasjonal reisning
De siste to årene har jeg arbeidet med revolusjonene i Øst-Europa som la så viktige premisser for det Europa vi har i dag. Jeg har møtt Gesine, Uwe og flere av vennene deres, blant dem den tidligere presten Christoph Wonneberger som ga de unge aktivistene hjelp, inspirasjon og beskyttelse – en av DDR-revolusjonens ukjente helter.
To ting har slått meg. De østeuropeiske ettpartistatene var foraktet av egen befolkning fordi de var autoritære og undertrykkende. Men de var forhatt også fordi disse systemene var påtvunget Øst-Europa utenfra. Den nasjonale suvereniteten ble kontinuerlig krenket. Oppstandene høsten 1989 var like mye nasjonale reisninger som en kamp for demokratiske rettigheter.
Mikhail Gorbatsjov forsto aldri hvor dypt dette stakk. Han håpet og trodde at kommunistpartiene som i alle år hadde vært underlagt Moskva, ville få nytt liv bare opplyste reformatorer som han selv kom til makten.
Undervurderingen av det nasjonale elementet er en feilslutning med aktuell betydning. Ungarns sterke mann Viktor Orbán sier at Ungarn for 30 år siden overvant kommunistenes forsøk på å omforme ungarerne til «homo sovjeticus». I dag gjelder det å slå tilbake alle forsøk på å gjøre dem til «homo brusselius». Han vet godt hvilken resonans det gir å gå på barrikadene mot overstyring fra EU. I Polen spiller Jaroslaw Kaczynski på tilsvarende strenger.
Fra marginal til massiv
Det andre jeg har bitt meg merke i, er hvor lett det er å overse hvilken betydning enkeltpersoner har, også for store, historiske omveltninger.
Sett på avstand fremstår Berlinmurens fall som en uunngåelig følge av at regimet i Øst-Berlin mistet ryggstøtte i Moskva. Regimet var politisk, økonomisk og moralsk bankerott.
Men går man tettere innpå, ser man tabbene til en Erich Honecker som utløste både hans eget og Murens fall. Man skimter en Christoph Wonneberger som, inspirert av utviklingen i Polen, i mange år og mot alle odds hadde kjempet for menneskeretter og individuell frihet. Og man får øye på en Gesine Oltmanns og en Uwe Schwabe, unge mennesker som gikk foran i kampen mot ensretting og undertrykkelse, og som våget å utfordre regimet og sikkerhetspolitiet.
I løpet av noen korte høstuker 1989 gikk protestene fra å være marginale til massive. 9. oktober var det som om hele folket pakket seg sammen rundt Gesine, Uwe og vennene deres, der de med hjertet i halsen gikk på den brede ringveien rundt Leipzigs historiske bykjerne.
Som det er blitt sagt om revolusjonene i Europa for 30 år siden: Det måtte en generasjon til som ikke visste at endring var umulig.
Kilder:
Per Anders Madsen: 1989. Året som endret Europa. Oslo, 2019.
Thomas Hollitzer, Sven Sachenbacher (red): Die Friedliche Revolution in Leipzig, Leipzig, 2012
Mary Elise Sarotte: The Collapse. The Accidental Opening of the Berlin Wall, New York, 2014
- Les også:
