Døde menns teorier

Utdanning. Endelig har noen begynt å stille spørsmål ved Norges nye religion: høyere og høyere utdanning.

Utdanning er overvurdert, skriver professor Jens-Christian Smeby i Aftenposten 25. januar. Han viser til høyskolestudier for kommende lærere, sykepleiere og sosialarbeidere. Forskning bekrefter det mange forlengst har erfart.

Les også

Vi overvurderer utdanningen ...

Utbyttet av utdanningen er relativt liten i forhold til det å mestre yrket. Læringen skjer i praksis. Fire dager senere bringer Aftenposten mer etterpåklokskap fra forskning: Under 10 prosent av studentene husker stoffet fra en forelesning – 15 minutter etterpå!

Da jeg ble student og åpnet min første Ex.phil.-bok i 1998, måtte jeg le. Selv om jeg var bokorm, hadde jeg aldri sett et mer klossete språk. Det beskrev en verden der alt var logisk og kunne forklares med formler som «Hvis P, så Q». Jeg lærte ord jeg aldri har brukt hverken før eller siden, som kosmogonisk induksjon og modus ponens. Jeg glemte hva de betydde når eksamen var overstått med godt resultat. Det er vanskelig å huske det man aldri bruker. Ingen arbeidsgiver har bedt meg greie ut om akademiske autoriteters teorier. Likevel hører jeg stadig oftere «universitet» og «arbeidsliv» i samme setning. Hver gang tenker jeg på Keiserens nye klær .

I sosiologien møtte jeg stort sett døde menn fra samme verdenshjørne på pensum. De skrev om vanlige ting med unødig vanskelige ord. Ferdinand Tönnies mente at handlingene våre kan reduseres til to teoretiske typer. Talcot Parsons mente at vi har fem valg når vi handler. Eksamen kunne be meg drøfte hvordan X sin teori sto i forhold til Y sin teori sett i lys av Z sin teori. Jeg skjønner at forskere må vite hva som har skjedd i faget deres før, om det så er fargefilosofi (FIL2103). Jeg skjønner også at de må lære forskningsmetoder. Jeg skjønner dårligere hvorfor «alle» nå helst skal gå lenge på universitetet og lese slik teori. Den levende sosiologen Ottar Brox er enig, og advarer mot overutdanning. På FINN spør selv sittende stillinger etter noe helt annet enn jeg lærte på Blindern: Samarbeidsvilje, nytenkning, serviceinnstilling, handlekraft ...

Fikk tid til gratisarbeid

Heldigvis var få forelesninger obligatoriske de seks årene jeg studerte. Jeg fikk tid til noe jeg virkelig har hatt bruk for i arbeidslivet: Gratisarbeid i studentavisen Samfunnsviter’n . Redaktøren var Martine Aurdal, som nå leder Dagbladets samfunnsavdeling. Til Universitas sier hun at hun var mer på aviskontoret enn på lesesalen i studietiden. Hun ramser opp alt hun lærte i Samfunnsviter’n , og konkluderer: «Det ga meg grunnlaget for den jobben jeg gjør nå.» Min samboer fant samme nytteverdi i sin frivillige kjempejobb for Miljøpartiet De Grønne. I likhet med Martine har han noen spredte fag fra universitetet. I dag jobber han med noe mer nytenkende; grønn teknologi i en fremadstormende gründerbedrift.

Selv siviløkonomer strever med kløften mellom utdanning og arbeidsliv. Irene Nygårdsvik og Randi Amundsen har mange års erfaring fra næringslivet. I Aftenposten skriver de at studentene er opplært til å gjøre det bra ved eksamensbordet, ikke i handlingsrommet. De lærer å følge oppskrifter basert på generelle modeller. De lærer ikke å følge bevegelsen i et marked. De mangler sensitivitet for spesifikk, kontekstavhengig kunnskap som trengs for å lykkes her og nå.

Krever det motsatte

En ting er at teoriutdanning dreier seg om noe annet enn arbeidslivet. Det kan vi til dels leve med, hvis det utvikler oss. I praksis har jeg hatt lite bruk for mitt mellomfag i idéhistorie, men det er ikke dumt å vite hva slags ideer som har skapt ulike samfunn, religioner og vitenskapelige normer.

Les også

Bare 10 prosent får med seg stoffet under forelesninger

Riktignok ville jeg lest meg til dette uavhengig av studier, av ren interesse, men det er hyggelig at Lånekassen støtter prosjektet. Verre er det hvis studenter må avlære det de har lært når de kommer i jobb. Hvis det å lykkes i virkeligheten, krever nærmest det motsatte av å lykkes på eksamen.

Måtte avlære akademisk språk

Selv måtte jeg avlære det akademiske språket for å kunne jobbe som journalist og forlagsredaktør. Hvorfor går tusenvis på universitetet med ønsket om å jobbe nettopp i slike bransjer? Norske tenåringer ser i snitt 15 timer TV hver uke. Mange har aldri prøvd seg i andre bedrifter enn nærbutikken. Ikke rart de vil studere «noe med medier». Da jeg begynte på medievitenskap ved Universitetet i Oslo i 2002, var pågangen så stor at studiet hadde egne inntaksregler. Det har det ikke i dag, hvor bevilgninger til lærestedet følger antall studenter. Hvordan skal de unge etterspørre kunnskap som trengs i arbeidslivet?

Arbeidslyst

Ingen av mine favorittarbeidsgivere har bedt om å få se vitnemål fra øvre Blindern. Interessen har vært langt større for produkter av mitt tidligere arbeid. Noen yrker krever åpenbart høy teoriutdanning, som lege. Mange andre yrker krever først og fremst arbeidslyst og evne til å ta inn relevant, oppdatert kunnskap fortløpende. Den beste metoden for både å vise og skaffe seg arbeidslyst, er å jobbe frivillig med det du vil gjøre når du blir stor. Få arbeidsplasser takker nei til gratis arbeidskraft. Slik fikk jeg mine to favorittjobber, som raskt ble lønnede stillinger. Jeg fikk vist hva jeg kunne, og lærte mye (relevant!) underveis.

Utplassering før studier?

Hva om Norge utplasserte de unge i virkeligheten, før eventuelle studier? Slik kunne de oppdaget andre jobber enn «kjendis», og fått mye bedre grunnlag for å velge yrke. De kunne stilt krav om relevant kunnskap i utdanningen, fordi de visste hva de trengte å lære. Faktisk har Norge hatt en slik ordning for ett av kjønnene. Den forsvant ved nyttår, og het siviltjenesten. Ved min arbeidsplass, gatemagasinet =Oslo , hadde vi for få år siden en sivilarbeider. I dag har han en av landets mest attraktive fotografstillinger – i Dagens Næringslivs magasin D2 . Å ta bilder lærte han ved å ta bilder. Ikke ved å lese om Sartres kunstbegrep eller Focaults poststrukturalisme. Universitetet er et sted hvor man først og fremst lærer å bli student.