Kronikk

Kielland-katastrofen som utfordret demokratiet

Alexander L. Kielland-katastrofens hemmelige forlik er funnet. Dét kommer hverken næringsinteressene eller myndighetene godt ut av.

Kielland-plattformen ble raskt senket på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden. Det avfødte både spekulasjoner og konspirasjoner, skriver kronikkforfatterne. Foto: Tom Kolstad

  • Marie Smith-Solbakken
    Professor i historie, Universitetet i Stavanger
  • Frode Fanebust
    Historiker, siviløkonom og forfatter
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er gått 40 år siden den verste arbeidsulykken i norsk historie, kvelden og natten i mars 1980 da boligplattformen Alexander L. Kielland veltet. 123 mennesker døde ved drukning, knusningsskader og forfrysning. Derfor kan det virke underlig at det akkurat nå pågår mer granskning av katastrofen enn på flere tiår. Deltagere er hovedsakelig historikere fra minst fire miljøer som i betydelig grad samarbeider: Universitetet i Stavanger, Riksrevisjonen, Stavanger Aftenblad og dokumentarfilmskapere for TV 2. Resultatene vil også bli mange og varierte: Riksrevisjonens rapport, en TV-serie, avisreportasjer og en bok fra denne kronikkens forfattere.

Marie Smith-Solbakken er professor i historie ved Universitetet i Stavanger.

Skyld og ansvar ble plassert i Frankrike

Den sannsynlige forklaringen på denne vedvarende interessen er at myndighetenes håndtering under regjeringene Nordli, Brundtland og Willoch førte til at det gikk betennelse i saken.

En granskningskommisjon ble nedsatt allerede ulykkesnatten. Konklusjonen ett år senere var at kantringen skyldtes en dårlig sveis foretatt under konstruksjon ved det franske verftet. Mange norske interessenter kunne med det puste lettet ut: rederiet Stavanger Drilling, operatørselskapet Phillips Petroleum – og ikke minst myndighetene ved Sjøfartsdirektoratet og deres forlengede arm, klasseselskapet Veritas.

Frode Fanebust er historiker, siviløkonom og forfatter.

Det var de som hadde hatt oppdraget med å inspisere og godkjenne plattformen. Noe kritikk ble riktignok særlig Veritas til del, men skyld og ansvar ble plassert i Frankrike.

Grunnlagsmaterialet for granskningskommisjonens rapport ble unndratt innsyn. Det førte til både spekulasjoner og konspirasjoner at Willoch-regjeringen raskt sørget for å få plattformen senket på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden.

Betennelsen ble kronisk.

Det hemmelige forliket

I 1981 gikk Phillips Petroleum og Norsk Oljeforsikringspool til søksmål mot det franske verftet og dets underleverandører med krav om anslagsvis 700 millioner kroner i erstatning. Dette tilsvarer cirka 2,3 milliarder i dagens kroneverdi. En fransk ekspertkommisjon nedsatt av retten konkluderte etter fire års arbeid med at ulykkesårsaken var sammensatt. Verftet ble ikke frikjent for sin dårlige sveis, men kommisjonen pekte på svakheter og feil både når det gjaldt regelverk, inspeksjon, bruk og vedlikehold.

Hovedårsaken til katastrofen var ikke at en sveiser hadde en dårlig dag på jobben i 1976. Den lå i de fire påfølgende årene med bruk og feilbruk, improvisatorisk ombygging, manglende vedlikehold og et offentlig dispensasjonsregime som aksepterte utilstrekkelige og utsatte inspeksjoner.

Ett av benene på Kielland-plattformen brakk og forårsaket at den kantret. Foto: Finn Eirik Strømberg

Viste til klausul om konfidensialitet

Stilt overfor den franske kommisjonens konklusjoner, valgte Phillips og Norsk Oljeforsikringspool å inngå et forlik. De slapp å tilbakebetale kostnader som franskmennene allerede hadde dekket. Beløpet var på under 1 prosent av det opprinnelige kravet.

«Konklusjonen var at franskmennene ikke hadde feilkonstruert plattformen eller hadde noen skyld i ulykken. I praksis betydde det at vi tapte saken», uttalte den norske sidens sakfører, advokat Georg Scheel til historikeren Ellen Kongsnes etter at hun i 2016 avdekket søksmålet og resultatet av forliket.

Under henvisning til en konfidensialitetsklausul nektet ConocoPhillips å utlevere den da 25 år gamle forliksavtalen. Nå er avtalen funnet etter historikeren Håvard Klyve Parrs dype arkivdykk. Den er skrevet av franske jurister, oversatt til engelsk til den tapende parts orientering før signatur. Avtalen innebærer at alle parter frafaller alle søksmål mot hverandre for all fremtid. I det hele tatt veldig forutsigbar jus. Det mest interessante er at den ikke har noen konfidensialitetsklausul.

Registrering av de overlevende som ble bragt i land på Sola flyplass. Foto: Finn Eirik Strømberg

Sannhet unndratt er rettferdighet tapt

Fra fransk side var dette logisk nok. Hvorfor skulle de holde hemmelig at de i all hovedsak hadde vunnet frem, at skylden og ansvaret de var blitt påført i Norge, med norsk aksept ble flyttet tilbake der fransk rett og ekspertise mente den hørte hjemme?

Derfor er det i den norske sfæren og i brev mellom advokat og norske interessenter vi finner budet om konfidensialitet, som en selvpålagt strategi for skadebegrensning etter at tapet er et faktum.

Resultatet av hemmeligholdet ble at den norske granskningskommisjonens konklusjon fikk bli stående i offentligheten. Det var til gunst og nytte ikke bare for de norske næringsinteressene – rederi, operatør og klasseselskap – men også for myndighetene i en ung oljenasjon.

Kielland havarerte samme år som den første, meget omstridte prøveboringen ble foretatt nord for 62. breddegrad. Denne utvidelsen mot nord hadde sikkerhet for oljearbeiderne som en grunnleggende forutsetning. Norsk ansvar for Kielland-katastrofen ville harmonert mildt sagt dårlig med den politikken som etter harde kamper hadde samlet flertall i regjering og storting.

Offentligheten ble villedet

Norge har lykkes svært godt når det gjelder å dra nytte av petroleumsressurser og la dem komme fellesskapet til gode. Men vi har undervurdert de demokratiske kostnadene ved måten oljevirksomheten er blitt organisert på.

Kielland-katastrofen ble fulgt av hemmelighold både fra granskningskommisjonen og de involverte selskapene. Særlig gjelder det Phillips Petroleum, Veritas og Storebrand. Problemet med Stavanger Drilling er at mye interessant materiale synes å ha forsvunnet kort tid etter ulykken.

Minnemarkering på 20-årsdagen for Kielland-ulykken ved monumentet «Brutt lenke» ved Stavanger. Foto: Håkon Vold / NTB

Et demokratisk problem

Hvem tapte på hemmeligholdet? Først og fremst etterlatte, overlevende og pårørende. I mange tilfeller aksepterte de beskjedne erstatninger mot å frasi seg muligheten for senere søksmål. Det er et spørsmål om rettferdighet, ikke minst når det viste seg at de som faktisk gikk til sak, ble forlikt med vesentlig høyere summer.

At offentligheten ble villedet, er derimot et demokratisk problem. Et fungerende demokrati krever en opplyst offentlighet. I Kielland-saken viser det seg at praksis endte temmelig langt fra dette idealet. Det som egentlig var et nasjonalt anliggende, ble kategorisert om til forretningsjus og gravlagt i private arkiver.

Kilder: Ellen Kongsnes og Marie Smith-Solbakken: Årsaksforklaringene og kampen om opinionen (2016). Marie Smith-Solbakken (red.): Alexander L. Kielland»-ulykken: Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene (s. 222–279).

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Alexander L. Kielland-ulykken
  2. ConocoPhillips
  3. Søksmål
  4. Frankrike
  5. Sjøfartsdirektoratet
  6. Kronikk

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    123 mennesker døde i Kielland-ulykken. Det hemmelige forliket viser at Norge tapte alt.

  2. KRONIKK

    Visste du hvem som viste vei i kampen mot nazifiseringen av Norge?

  3. KRONIKK

    Private barnehager: Arbeiderpartiet går fra pragmatisme til ideologi

  4. KRONIKK

    Det er på tide å innse at en felles offentlig samtale er umulig

  5. KRONIKK

    Anthony Giddens’ syn på verden etter pandemien

  6. KRONIKK

    Norge settes på harde prøver i spillet om Latin-Amerika