Kronikk

Vi er klare til å ta den samtalen Jon Engen-Helgheim etterlyser

  • Fem lærere
    Bjørnholt videregående skole
Ungdommene våre er allerede flotte mennesker, men de lider på grunn av et ensidig og generaliserende stempel, skriver debattantene.

Det er ikke tilfeldig at flere av eleverne våre har opplevd at de ikke får jobb eller lærlingeplass fordi de heter Aisha eller Mohammad. Eller fordi de går på Bjørnholt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  • Se navn på debattantene nederst i artikkelen.

Stortingsrepresentant Jon Engen-Helgheim (Frp) skriver på sine sosiale medier 5. mai at det er på tide å snakke om rasistiske og nedlatende holdninger fra innvandrerungdom.

Han beskriver situasjonen på «innvandrertette skoler» som dramatisk og skriver at omfanget ser ut til å øke i takt med at «det har kommet massive og grunnløse beskyldninger om at samfunnet og nordmenn er rasistiske mot innvandrere».

Vi er klare til å ta den samtalen Helgheim etterlyser, for vi jobber midt blant disse «innvandrerungdommene» han snakker om. Vi møter dem hver eneste dag, som lærere ved Bjørnholt videregående skole på Oslo øst.

Helgheim viser til en artikkel i Drammens Tidende. Han er bekymret for en økning av vold og trusler mot lærere i arbeidshverdagen, og han antar det er ungdom med innvandrerbakgrunn som står bak problemet som omtales i artikkelen.

  • Her ser du den aktuelle Instagram-posten:

Ikke sammenfallende

Først tar vi det vi er helt enige om: Det er uakseptabelt at lærere, uavhengig av elevgruppe, skal ha en utrygg arbeidshverdag der de opplever vold, trusler eller sjikane. Rapporten om vold i Oslo-skolen dokumenterer at dette er et problem.

Den handler om barnetrinnet, men ikke utelukkende. Vi er mange som altfor godt vet hva Simon Malkenes snakket om i 2018 da han leste opp haikudiktet sitt om timen på skolen sin.

Det er flere enn han og lærer Clemens Saers som har traumatiserende opplevelser med seg fra voldsomme opplevelser i klasserommene.

Vi er vant til at det stormer rundt Bjørnholt i mediene.

Uansett er fysisk og psykisk vold i skolen et altfor alvorlig problem til at det skal misbrukes i et unyansert og polariserende narrativ, som overhodet ikke er interessert i hvem ungdommene våre er.

Vår opplevelse som lærere på Bjørnholt videregående er heldigvis ikke sammenfallende med Helgheims beskrivelser. Vi har flere hundre elever der flertallet har innvandrerbakgrunn – elever som hilser, som er hyggelige, høflige og kontaktsøkende.

Noen er akademisk dyktige, andre strever faglig, men felles for alle er at de opplever skolen som en alliert. Lærere og elever har samme mål – vi vil ha gode dager sammen, der fokuset er å ruste enkeltindividet for livet som venter.

Vi kan sette navn på dem

Vi er vant til at det stormer rundt Bjørnholt i mediene. Vi er en av de skolene i Oslo som har fått aller mest medieoppmerksomhet, og ofte har det ikke vært positivt.

Dette kan vi takke Oslo-politiets twitterkonto, VG og NRK for. Søk opp Bjørnholt, og du finner raskt historier om hærverk og farlige situasjoner. Du finner bilder av politibiler utenfor skolen.

Det du ikke finner, er at politiet ved en anledning gikk inn med skjold og hunder for å møte de samme elevene som vi som lærere møter og snakker med ansikt til ansikt, hver eneste dag i klasserommene.

Vi har elever som ble redde og snakker om dette over ett år etterpå. Vi har elever som ikke har tillit til politiet, fordi de aldri har opplevd å bli møtt på en human måte.

Akkurat som Simon Malkenes gjorde i sitt haikudikt, så kan vi også sette navn på våre ungdommer.

Vi kan sette navn på dem som kastet stoler eller fyrte opp fyrverkeri i kantinen.

Vi kan sette navn på han som satt i varetekt i fjor vår.

Vi kan sette navn på han som flyttet på krisesenter med mor i fjor, eller hun som kastet hijaben i tredjeklasse.

Vi kan navngi dem som aldri leverer oppgaver, og dem som har jobbet hardt enten skolen har vært stengt eller ikke.

Forstå dybden

Men for å forstå dybden av hvem våre ungdommer er, må man være interessert i å høre om noen som har en far som reiste fra Punjab i India, fra Pakistan eller Tyrkia, eller som måtte flykte fra Tsjetsjenia eller Bosnia.

For å forstå hvem de er, må man fatte hvilken bragd det er å fullføre videregående skole når foreldrene dine kom hit som voksne og har skapt seg et liv her i et fremmed land så godt de har kunnet.

Vi har aldri vært redde for å dra på jobb.

Mange voksne innvandrere kom til Norge fra svært vanskelige levekår, fra krig eller forfølgelse i hjemlandet. Dette gjelder også noen av foreldrene til våre elever, og i noen tilfeller elevene selv.

Våre elever er opptatt av å fullføre skolen, komme ut i lære og arbeid eller å studere videre. Mange av dem har i år valgt å søke studier som jus, medisin, psykologi, sosialt arbeid og sykepleie.

De er engasjerte i verden rundt seg, og mange er eksperter på Forskjells-Norge. I år har vi jobbet mye med antirasisme på skolen. En del av dette er å løfte frem suksesshistorier og forbilder som de kan se opp til.

Ikke tilfeldig

Ungdommene våre er allerede flotte mennesker, men de lider på grunn av et ensidig og generaliserende stempel som både ytringer, refrengene i kommentarfeltene og mange godt voksne stortingspolitikere dessverre forsterker.

Derfor er det ikke tilfeldig at flere av nettopp våre elever har opplevd at de ikke får jobb eller lærlingeplass fordi de heter Aisha eller Mohammad. Eller fordi de går på Bjørnholt.

Mange roper om manglende integrering. Hvis problemet er «integrering», bør disse ungdommene løftes frem. De må få sjansene og mulighetene de fortjener. De må bygges opp, ikke ned.

Sammen har vi jobbet flere titalls år i skolen, og vi har aldri vært redde for å dra på jobb. Men elevene våre møter stadig på vanskelige problemstillinger – også rasisme – som vi sammen må hjelpe dem å løse.

Senest forrige uke var Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) innom for å henge opp plakater i området rundt skolen.

Rasisme finnes. Også i Norge. Også i skolen.

Vi må plassere ansvaret der det hører hjemme – og det er ikke hos våre ungdommer.

  • Annette Behrens, lektor i engelsk, samfunnsfag og historie.

  • Birgitte Lie, lektor i norsk og mediefag.

  • Eirik Gripp Bay, lektor i engelsk og historie.

  • Linn Beate Kaald Thoresen, lektor i norsk og samfunnsfag.

  • Jan Vaaland Johannessen, adjunkt i matematikk og samfunnsfag.

  • Få med deg flere debattinnlegg – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Clemens Saers får ikke innsyn i dokument om egen sak. Jusprofessor reagerer på Oslo kommunes hemmelighold.

  2. Simon Malkenes: – Jeg husket ikke hva jeg skulle si og måtte forklare elevene at jeg var helt utladet

Les mer om

  1. Integrering
  2. Jon Helgheim
  3. Skole
  4. Innvandring