Trump og hans hoff ignorerer Kinas kjerneinteresser. Det kan det bli krig av | Henning Kristoffersen

Europeiske statsledere forsøker å forstå og finne ut om den amerikanske presidenten er til å stole på. Likevel spørs det om ikke Trump-hoffets farligste sabelrasling er overfor Kina.

Nylig publiserte en kinesisk militæroffiser på nettsiden til Folkets frigjøringshær at en krig mot USA i løpet av Trumps periode er en «praktisk realitet». Trumps nærmeste rådgiver, Steve Bannon, uttalte i fjor at han er sikker på at USA i løpet av de nærmeste årene vil gå til krig mot Kina over Sør-Kinahavet.

Trump har utnevnt den høyreradikale Bannon til medlem av USAs sikkerhetsråd. Der har Bannon sammen med forsvarsministeren stor makt til å bestemme hvor USA skal mobilisere sin militære styrke.

Global utrygghet

Washington og Beijing har i flere tiår klart å håndtere sine politiske og diplomatiske utfordringer og unngått eskalering av mulige konflikter. Det skyldes ikke minst to premisser:

For det første en erkjennelse av at skadeomfanget ikke er til å bære hverken for de to stormaktene eller for kloden for øvrig. Utryggheten ville nådd alle verdens hjørner, og global stabilitet ville for alvor være truet.

For det andre har Washington ikke insistert på å utfordre Beijings absolutte premiss for diplomatiske forbindelser, nemlig at Taiwan er en del av Kina, også kalt «Ett-Kina politikken» som er helt sentralt i Kinas kjerneinteresser.

Nå har vi derimot en amerikansk president som muligens kan se for seg en verden med stabil vekst og velstand innenfor USAs grenser, mens rot og kaos råder i resten av verden.

Når Trump i tillegg utfordrer «Ett-Kina politikken» er begge premissene i spill. Trump klinket til med følgende på Twitter etter sin omdiskuterte samtale med Taiwans leder, Tsai Ing-wen, der hun ringte for å gratulere med valgseieren: «Did China ask us if it was OK to build a massive military complex in the middle of the South China Sea? I don’t think so!» Trump godtar ikke Beijing som godkjenningsorgan for hvordan han skal forholde seg til Taiwan. Når USAs nye utenriksminister, Rex Tillerson, kort tid etterpå truer med å nekte Kina adgang til sine egenbygde øyer i Sør-Kinahavet, da utelukker heller ikke Beijing en mulig konfrontasjon.

Hva er Kinas kjerneinteresser?

Tillitsnivået mellom USA og Kina har de siste årene har gått opp og ned med håndteringen av enkelthendelser og politiske utspill. Der president Xi Jinping motsetter seg vestlig/amerikansk ideologisk påvirkning for Kinas innbyggere, har Washington med varierende styrke presset Kina på menneskerettigheter og ambisjoner i Sør-Kinahavet og i Øst-Kinahavet.

I tillegg er handel, cybersikkerhet og spionasje alltid områder med konfliktpotensial.

Beijing avbryter ofte politiske forbindelser med land som nekter å respektere Kinas kjerneinteresser. Hva som er «Kinas kjerneinteresser» er derimot en pågående diskusjon. Da begrepet begynte å bli tatt i bruk rundt 2003, var fokuset Taiwan i betydningen at det finnes kun ett Kina med hovedstad i Beijing som inkluderer Taiwan.

Parallelt finnes det et eget politisk system for Taiwan under «Ett Kina, to systemer» ideen, lansert tidlig på åttitallet av Kinas daværende leder, Deng Xiaoping, med mål om full gjenforening av Kina. «Ett Kina, to systemer» inkluderte den gang også Hongkong og Macao, som begge senere er blitt formelt tilbakeført til Kina fra henholdsvis Storbritannia og Portugal.

Under «Ett-Kina, to systemer» er det akseptabelt for Beijing at det gjennom demokratiske valg innsettes en egen leder på Taiwan, men det er ikke akseptabelt at USAs president – eller andre statsledere – forholder seg til Taiwans leder som president for en egen stat.

For Beijing er ikke Taiwan-spørsmålet gjenstand for forhandling, det er et premiss for i det hele tatt å føre samtaler.

Problematisk for Norge

Med Kinas økende økonomiske og politiske makt er Beijings interesser i både Sør-Kinahavet og Øst-Kinahavet stadig hyppigere blitt omtalt som «kjerneinteresser» av kinesiske ledere. I Sør-Kinahavet står striden om Kinas ekspansjon, bygging av kunstige øyer og militærbaser. USA, Norges viktigste allierte, og store deler av det internasjonale samfunnet, er sterkt kritiske til Kinas ekspansjon i Sør-Kinahavet og mener havretten er truet. Havretten og fri ferdsel er vesentlig for sjøfartsnasjonen Norge.

Problemet for Norge er at vi nå vanskelig kan kritisere Kina for dette, etter at den norske regjeringen nylig lovet å ligge unna alt som undergraver «Kinas kjerneinteresser».

I Øst-Kinahavet strides Kina med Japan om øygruppen Diaoyu, kalt Senkaku på japansk. Øyene er i dag formelt under japansk kontroll, men Kina argumenterer med at øyene historisk sett er kinesiske og gjør derfor krav på dem. USA har gjort det klart at de som alliert vil støtte Japan om det skulle komme til konfrontasjon med Kina over øyene i Øst-Kinahavet.

Fornuftens seier i Beijing

Beijing har nølt med å offentlig bekrefte Sør-Kinahavet og Øst-Kinahavet som kjerneinteresser, men avviser det heller ikke. I beste fall gir det et visst slingringsmonn overfor egen befolkning når det gjelder å sondere med USA – et slingringsmonn som definitivt ikke finnes når det gjelder «Ett-Kina politikken» og Taiwan, ei heller overfor Japan i Øst-Kinahavet.

Den kinesiske nasjonalismen er sterk og gir lite rom for «soft» håndtering hverken av USA eller asiatiske naboland når det gjelder territoriale konflikter.

En krig mellom USA og Kina, verdens to største økonomier, er egentlig ikke til å forestille seg. Om Trumps hoff mener alvor, eller om det blir med sabelraslingen, er heller ikke lett å spå om. Det virker som vi må sette vår lit til at fornuften seirer i Beijing. Det er dessverre lite håp for en slik seier i Washington om dagen.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter