Kronikk

Vi blir ikke ferdig med Churchill

  • Reiulf Steen

Man ville ikke trodd at det var mer å føye til det omfangsrike bibliotek av litteratur om og av Winston Churchill. Så opplever vi at den politiske veteranen lord Roy Jenkins i en alder av 80 år leverer 1001 tettpakkede sider churchilliana, så omfattende, så spekket med detaljkunnskap, så velskrevet, underholdende, poengtert og spenningsmettet at boken under lesningen utgjør en konstant trussel mot nattesøvnen, skriver Reiulf Steen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

R OY JENKINS HAR SELV en lang og fargerik fortid som parlamentsmedlem, innenriksminister, finansminister, president for Europakommisjonen og partistifter. (Han var blant dem som brøt med Labour og dannet det sosialdemokratiske parti i 1981). Både han og hans objekt — Churchill ble over 90 - er en knusende dom over den oppfatning at folk ikke er brukbare i politikken etter at de har passert 65 år, hvilket var Churchills alder da han første gang ble statsminister i 1940.Allerede i 1900 ble Churchill medlem av Underhuset. Han var statsråd og sjef for en rekke departementer, første gang i 1906, da han som medlem av det liberale parti ble koloniminister etter at han hadde brutt med de konservative i 1904. I 1924 vendte han tilbake til det konservative parti, der han med varierende grad av trivsel forble resten av livet.Indirekte var det Norge som gjorde ham til statsminister. Britene sendte en ekspedisjonsstyrke til Norge for å bistå nordmennene etter den tyske invasjon 9. april 1940. Felttoget endte med at styrken led et vanærende nederlag som tvang den til å forlate "fjordenes land", som Norge ble kalt. Den ydmykende erfaringen foranlediget en dramatisk debatt i Underhuset.C HAMBERLAINS UBRUTTE KARRIÈRE AV FIASKOER.Arbeiderpartiets leder, Clement Attlee, satte ord på en oppfatning som ble delt av de fleste i alle partier: "Det handler ikke om Norge alene. Norge er kulminasjonen . . . De ansvarlige (les: statsminister Neville Chamberlain) har bak seg en ubrutt karrière av fiaskoer." Sterke ord, men det sterkeste skytset kom likevel fra statsministerens partifelle, Leopold Maurice Amery. Han avsluttet sitt innlegg med et sitat fra Oliver Cromwells utfall mot et parlament han mente hadde sittet altfor lenge. Sitatet må gjengis på originalspråket: "You have sat too long here for any good you have been doing. Depart, I say, and let us have done with you. In the name of God, go." ("Dere har sittet her for lenge, hva godt dere enn måtte ha gjort. Jeg sier: Tre tilbake, og la oss bli ferdig med dere. I Guds navn, gå.") I det britiske underhuset er applaus, tilrop og avbrytelser tillatt. Amerys tale ble flere ganger avbrutt av applaus.M ÅLET NÅDD: STATSMINISTER. Nå var det i realiteten ingen annen utvei for Chamberlain enn å gå. Etter endel turbulens, som vanlig, fikk Churchill oppfylt det som hadde vært hans høyeste ønske og uoppnåelige, trodde han, mål gjennom hele voksenlivet. Han ble statsminister. Tidligere hadde han vært statsråd flere ganger, soldat, krigsfange og krigskorrespondent. Nå ville han være ikke bare statsminister, men også krigsminister med et direkte ansvar for krigføringen på alle fronter, ikke så sjelden til fortvilelse for generalene. Som feltmarskalk, general og for en tid øverstkommanderende Alan Alanbrooke noterte ved en anledning: "Gud vet hvor vi ville vært uten ham, men Gud vet hvor han vil lede oss."Respekt og sogar beundring for Stalin hører ikke hjemme i det ellers fasetterte bilde de fleste har av Winston Churchill. Ikke desto mindre omtalte han flere ganger den paranoide massemorderen i anerkjennende vendinger. Han begrunnet sitt forhold til Stalin med en uttalelse som er blitt en av de berømte i churchilliana: "If Hitler invaded hell, I would make at least a favourable reference to the devil in he House of Commons." (Hvis Hitler invaderte helvete, ville jeg i det minste gi djevelen en positiv omtale i Underhuset.)USA bidro avgjørende til endelig seier i 1945. Det samme gjorde Sovjetunionen. Men hvilket Europa ville USA og Sovjetunionen vært konfrontert med fra 1941 og fremover dersom øyriket i Nordsjøen ikke hadde holdt stand? Det var dette som var britenes "finest hour". Hitler behersket praktisk talt hele det europeiske kontinent vest for Leningrad, Moskva og Volga; ikke minst en kystlinje som strakte seg fra den iberiske halvøy til Nordkapp.S TA TRO PÅ SEIER OVER HITLER. Selv i Churchills aller nærmeste krets, i kabinettet, som da hadde bare fem medlemmer, var det nederlagsstemning. Statsråd Edward Halifax, som var på tale som statsminister i mai 1940, mente at Storbritannia skulle tilby Hitler en forhandlet fred, hvilket i realiteten ville vært kapitulasjon. I allianse med Arbeiderpartiets statsråder avviste Churchill forslaget. At verden ble reddet fra det nazistiske tyranni på det tidspunkt det skjedde, skyldtes mye denne ene personens ubøyelige vilje og envise tro på seier. I 1940 og 1941 var Churchills taler i Underhuset og hans foredrag i radioen verd mange av de divisjoner britene ikke hadde. Det var i første rekke han som, særlig i årene 1940 og 1941, da faren var størst, under utfoldelse av hele sin retoriske kraft og i strid med alle erfaringer fra krigshistorien, nektet å se nederlaget i øynene.Churchill var lenge skeptisk til Overlord, kodeordet for den allierte landgangen på de franske strender, den som endelig fant sted 6. juni 1944. Stalin utøvet et maksimalt press for å få etablert en front i vest til avlastning for østfronten. Den mistenksomme Stalin var ikke fremmed for tanken om at Vestmaktene, når Hitler var slått, ville vende våpnene østover, ja kanskje endog alliere seg med restene av Wehrmacht i et angrep på Sovjetunionen.P ESSIMISME HELT TIL D-DAGEN.Amerikanerne hadde et mer optimistisk syn på mulighetene for en vellykket invasjon enn Churchill, og etterhvert ble også president Franklin D. Roosevelt utålmodig. Men Churchill var ikke lett å overkjøre. Han mobiliserte alle sine militære kunnskaper for å påvise at tyskerne fortsatt hadde så formidable styrker til rådighet at utfallet langtfra var gitt. Dersom de allierte ble kastet på sjøen, ville flere års fremgangsrik krigføring ha vært forgjeves, fremholdt han. I strid med sin natur, slik den manifesterte seg i begynnelsen av krigen, opprettholdt han sin pessimisme helt til den dagen slaget sto. Da de gikk til sengs den 5. juni 1944, kvelden før D-dagen, sa han til sin kone Clementine: "Er du klar over at når du våkner i morgen, kan tyve tusen menn være drept?" Filmversjoner av D-dagen, filmer som vi i anledning av 60-årsjubileet har sett så mange av, kan også gi inntrykk av at det gikk vanvittig galt. I virkeligheten gikk det med 3000 allierte soldater på selve D-dagen, færre enn under terrorangrepet på World Trade Center, og i løpet av hele juni ble det drept tilsammen 8000.For annen gang under krigen kom Norge til å spille en rolle for Churchill, en langt mindre rolle enn i april og mai 1940, må det tilføyes. Churchills alternativ til Overlord var to flankeangrep gjennom henholdsvis Italia og Norge for at hovedstøtet deretter kunne rettes mot kontinentet. Derved ville Wehrmacht måtte kjempe på flere fronter og, etter Churchills mening, være så svekket at en landgang kunne bli etterfulgt av en relativt ubesværet marsj i rett linje til Berlin. Han lyktes med Italia, men slo fra seg Norge.Av grunner som for de fleste av oss er lettere å se i dag enn den gang, var det for Churchill viktig å ankomme Det tredje rikes hovedstad før Den røde hær. Sett med dagens øyne er det ironisk at det var USA som mer eller mindre indirekte sørget for at Stalins armeer kom først frem og triumferende kunne plante Sovjetunionens flagg på toppen av ruinene etter Riksdagsbygningen. Dette var innledningen til den absurde delingen av Berlin, en situasjon som varte i 45 år og som førte til at Tysklands tidligere og nåværende hovedstad ble den kalde krigens forreste og farligste frontlinje.B EGEISTRING OG V-TEGNET. Etter slaget om Stalingrad og enda mer etter D-dagen var det ikke lenger tvil om at krigen ville ende med alliert seier og Hitlers nederlag. Da V-dagen (V for Victory) opprant, viste folkemassene at de hadde forstått den rolle Churchill hadde spilt. Overalt hvor han viste seg, ble han møtt med begeistring og V-tegnet, som han med rette ble identifisert med. I årevis etterpå ble han overøst med æresbevisninger og kronet med nobelprisen i litteratur i 1953. En omtale av hans utrolig omfangsrike forfatterskap er det ikke plass til her, heller ikke hans bedrifter som kunstmaler og murer. I mange kretser ble Churchill oppfattet som krigens mann, ikke så få mente han var krigshisser. Sannheten er at ikke noen sak opptok ham mer i hans siste perioder som statsminister(1951-55) og medlem av Underhuset (til 1964), enn freden. Tidligere enn langt de fleste fikk han øynene opp for den fare de kjernefysiske våpnene representerer. Til forskjell fra president Dwight Eisenhower så han klart at dersom H-bomben ble tatt i bruk, ville det føre til armageddon. Etter valget av Eisenhower sa Churchill til sin nære og fortrolige medarbeider gjennom mange år, John Colville, at valget gjorde ham meget engstelig. "Jeg tror dette gjør krig mye mer mulig." Da Churchill uttalte håp om forandring til det bedre i Sovjet etter Stalins død i 1953, sa Eisenhower at "horer forandrer seg ikke selv om de skifter klær". Ordet jernteppe ble utmyntet av Churchill så tidlig som 5. mars 1947 i en tale i Fulton, Missouri, en by som plutselig fikk en prominent plass på verdenskartet. Likevel: Eisenhower var den kaldeste krigeren av de to. Churchills frykt for H-bomben og for en ny storkrig var den viktigste grunn til at han ville fortsette som statsminister lenger enn omgivelsene ville og han burde gjort. Han kunne bruke sin lange erfaring og store prestisje til å påvirke atommaktenes ledere slik at de kjernefysiske våpnene ble bragt under kontroll, mente han. Roy Jenkins skriver dobbelttydig om Churchills tid som statsminister i 1950-årene at han var "gloriously unfit" (strålende uskikket). Da han gikk av som statsminister i 1955, fortsatte han som medlem av Underhuset i 9 år, men uten å ta ordet en eneste gang. Det hender ganske ofte at gamle mennesker med et aktivt liv bak seg spør hva som er formålet med å leve så lenge. Det gjorde også Churchill. I boken spør Roy Jenkins, en nøktern person og utpreget intellektuell, om ikke Churchill i 1940 og 1941 var "sitt lands frelser og verdens lys?". Dersom en foretrekker et mer nøkternt språk fremfor bibelske metaforer, kan man i det minste si at han var det 20. århundres mest betydelige statsleder. På mitt firmament er det bare asketen Mahatma Gandhi og asketen Nelson Mandela som lyser like sterkt som den flamboyante Churchill.Ikke la freden senke seg over Winston Churchills minne!

Les mer om

  1. Kronikk