Pave Frans har skapt historie

Pave Frans blir ikke stående som en stor reformator av den katolske kirken, men han har gått lenger enn noen annen pave i å hevde at eksistensen av ikke-kristne religioner faktisk er ønsket av Gud.

Roma har rykket nærmere Norge. På grunn av innvandring er kristne katolikker nå Norges nest største religiøse minoritet, etter muslimer. De over 165.000 norske katolikkene (SSB 2020) er i et tiår blitt ledet fra Roma av historiens første pave fra Amerika, den første jesuitt i pavestolen og den første ikke-europeiske pave på over 1000 år.

Det er i dag nøyaktig ti år siden hvit røyk steg ut fra pipen på Det sixtinske kapell og argentinske Jorge Mario Bergoglio ble valgt til nytt overhode for den katolske kirken.

På høy tid

Mange mente det var på høy tid. Med fallende oppslutning i USA og Europa hadde Latin-Amerika lenge vært et tyngdepunkt i den globale katolisismen. Og mye av dens fremtid sto på spill i denne regionen: I Brasil, verdens mest folkerike katolske land, forlot hundretusener kirken hvert år til fordel for raskt voksende protestantiske pinsekirker. Pave Frans har ikke klart å demme opp for medlemsfall i tidligere katolske kjerneområder. Likevel viser undersøkelser at argentineren har gjenreist mye av pavestolens moralske troverdighet, både blant en høy andel av verdens rundt 1,3 milliarder katolikker og blant dem som står utenfor kirken.

Som nyvalgt biskop av Roma viste pave Frans en varm menneskelighet med sine gester og sin spontane væremåte. Enten det var ved personlig å ringe hjem til kioskselgeren i Buenos Aires for å si opp avisen, insistere på å bære sin egen koffert opp flytrappen på offisielle reiser eller la være å bo i Vatikanets palass, kommuniserte argentineren folkelighet fremfor ekstravaganse. Pave Frans iscenesatte en kirke for de fattige gjennom ord og handling som gjorde ham populær – en popularitet som har forledet mange til å tro at han er en liberal reformator.

Konservativ kirkeleder

Pave Frans var kjent som en teologisk konservativ kirkeleder i Argentina og har preget den katolske kirken med sin konservatisme i spørsmål som kvinnelige prester, homofil praksis, prestenes sølibat og ikke minst abort. Etter at argentinske feminister vant stadig større oppslutning for fri abort i pavens hjemland, skjerpet Frans tonen ved å sammenligne kvinner som tar abort, med folk som hyrer inn leiemordere.

Da Argentina i desember 2020, tross store protester fra landets biskoper, legaliserte abort, var det et enormt prestisjetap for paven og kirken. Flertallet brydde seg ikke om hva kirken mente. Når Frans likevel er blitt oppfattet av så mange som paven som åpner og inkluderer der hvor andre stenger og ekskluderer, skyldes det nok en kombinasjon av intern motstand i kirken, historiske omstendigheter og argentinerens særegne væremåte.

I den første fasen av sitt tiårige styre valgte Frans å tone ned kirkens tradisjonelle fordømmelse av prevensjon og abort til fordel for sosiale spørsmål som fattigdom og migrasjon. At paven valgte å besøke den italienske øyen Lampedusa på sin første offisielle reise utenfor Roma, hadde sterk symbolverdi. Herfra fordømte han verdens moralske likegyldighet overfor flyktningenes død i Middelhavet.

Frontalangrep på USAs president

Som latinamerikaner kunne han kritisere europeerne fra en annen posisjon enn sine forgjengere: Han var sønn av migranter og kom fra et land utenfor Europa med stor sosial nød. Pavens oppfordring om å vise gjestfrihet overfor migranter fikk enda sterkere klangbunn da høyrepopulister kom til makten på en bølge av nasjonalisme og innvandringsskepsis i to av de tre landene i verden med størst katolsk befolkning: Brasil og USA.

Og en måned etter innsettelsen av Donald Trump som USAs president, forkynte Frans at den som proklamerer at en mur skal bygges og lar andre betale for den, ikke kan være kristen. Så Trump kunne umulig være kristen? Det hele så ut som et frontalangrep på USAs president – helt ekstraordinært til en pave å være.

At paven var blitt en av høyrepopulismens mektigste motstandere, lot også til å bli bekreftet av Frans’ posisjon i klimaspørsmålet. Et halvt år før verdensledere i 2015 skulle møtes for å inngå Parisavtalen, ble encyklikaen (pavelig dokument) «Laudato Si» sendt ut. Som historiens første pave erkjente Frans klimaendringene som menneskeskapte i den mest omfattende encyklikaen i historien omkring økologiske spørsmål. I alle katolskdominerte land ble det vanskeligere for politikere å være klimafornektere. For da hadde man åpenbart ikke paven på sin side.

Ikke-europeere kunne prege pavestolens teologi

Frans skapte også historie gjennom måten han skrev encyklikaer på, som «Laudato Si». Ikke bare sørget Frans for å utnevne biskoper fra steder preget av fattigdom og sosial marginalisering utenfor Europa til mektige medlemmer av kardinalkollegiet – det nest øverste nivået i kirkens globale hierarki.

Frans var også den første paven som lot disse ikke-europeiske stemmene, gjennom nasjonale og regionale bispekonferanser, eksplisitt prege pavestolens teologi og offisielle lære. Dette hadde ingen av hans forgjengere gjort på samme vis. På den måten har Frans gjort paveembetet til et mer merkbart uttrykk for hele den verdensvide katolisismen.

Også i et annet spørsmål brøt Frans med politikken til både pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI. Der hvor disse to europeiske pavene nektet å etterkomme det latinamerikanske kravet om kanonisering av erkebiskop Óscar Romero (1917–1980) som helgen, åpnet Frans tidlig opp for det. Romero var åpenbart en martyr for kirken i El Salvador; han ble skutt under en messefeiring for sin modige kritikk av hærens overgrep i landet. I lang tid hadde den salvadoranske staten forsøkt å komme helgendyrkelsen til livs.

Mange av signalene er nye

Under borgerkrigen på 1980-tallet kunne et bilde av martyren på veggen hjemme føre til reaksjoner fra de militære. Og det hjalp ikke at paven i Roma nektet å anerkjenne Romero. Men til tross for at Romero kanskje var det fremste symbolet på den kontroversielle frigjøringsteologien, erklærte pave Frans salvadoraneren som helgen i 2018. Óscar Romero var offisielt blitt San Romero – takket være en latinamerikansk pave.

Pave Frans blir ikke stående som en stor reformator av den katolske kirken. Makten er like konsentrert som tidligere, og den konservative teologien er i liten grad utfordret. Her holder han stø kurs. Men mange av signalene er nye. Selv om Frans ikke har omskrevet hele kirkens teologi omkring synet på andre religioner, har han gått lenger enn noen annen pave i å hevde at eksistensen av ikke-kristne religioner faktisk er ønsket av Gud.

Noen vil hevde det er kjettersk. Andre vil ønske slike nye signaler velkomne i en kirke som snarere teller tiår enn dager – en tradisjon som maler langsomt i en verden hvor så mye annet beveger seg raskt.