Noen har hevdet at mitt moralske kompass er gått i stykker

Jeg forsøker å skjønne hvorfor Kreml handler som det gjør. Er det virkelig det samme som å støtte disse handlingene?

Fritt Ords pris 2023 tildeles seniorforsker Julie Wilhelmsen. Begrunnelsen er blant annet at hun har «bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte, før og etter Russlands invasjon av Ukraina». Wilhelmsen mottok prisen torsdag 11. mai. Kronikken er basert på talen hun ga under mottagelsen.

Fritt Ords pris har bekreftet at noen av mine bestrebelser i 2022 har vært riktige. Selv har jeg ofte vært i tvil.

Å få en slik pris har aldri vært et mål for meg. Dersom jeg har bidratt til å holde ordskiftet åpent, har det vært mer som en plikt som forsker og medborger.

Når ordskiftet smalner, finnes en egen sikkerhet i å stille seg på den siden allmennheten krever. Du kjenner det som et slags ytre, moralsk-sosialt imperativ.

Samtidig er det noe med de enkle bildene og mangelen på nyanser, sannferdighet og synliggjøring av alle berørte parter som forstyrrer.

Stadig hardere tiltak

Grunnen til at jeg overhodet er i dagens offentlige ordskifte, er at jeg i over 25 år har arbeidet med å forstå russisk politikk.

Vladimir Putins maktinnstramning, som begynte så fort han kom til makten som statsminister i 1999, ble muliggjort ved å hausse opp en ytre fiende, nemlig internasjonal terrorisme. Den som angivelig truet Russland fra sitt «sentrum» i Tsjetsjenia.

For å motstå denne trusselen krevdes indre enhet rundt det han kalte «maktvertikalen». De som bestred maktens fortelling, ble brennemerket som samfunnsfiender og måtte tie.

Slik er Russlands autokratisering blitt drevet frem, med henvisning til stadig nye ytre trusler og stadig hardere tiltak mot dem som ytrer alternative fortellinger.

Dette er en sosial mekanisme det norske samfunnet i utgangspunktet har gode skranker mot.

Men det er lett å holde ordskiftet åpent i gode tider, for oss mer enn 30 år etter den kalde krigens slutt. Det er vanskeligere i dårlige tider, når vi sier oss selv truet og utsatt for en eksistensiell trussel som samfunn, enten det er covid eller krig.

Hvorfor er det åpne ordskiftet viktig?

Det norske demokratiet og kunnskapssamfunnet har en rollefordeling mellom forskning, medier og politiske beslutninger. Dette er et økosystem jeg tror på. Det er vanskelig og slitsomt, men essensielt.

I dette økosystemet tilbyr forskerne et lengre tidsperspektiv og en større kontekst. Flere saksfelter settes i en større sammenheng. Dette er et alternativ til mer umiddelbar, handlingsrettet interessepolitikk.

Det er noe politikere ikke kan tillate seg når beslutninger skal tas raskt, slik de er blitt tatt det siste året.

Forskere kan også tilby et blikk fra den andre siden, noe som er maktpåliggende i en konfliktsituasjon. Dette utenfrablikket har liten plass i en ofte selvrettferdig politisk fortelling tvunget frem av behovet for å stå sammen, skape indre enhet og mobilisere til motkamp. Da fungerer svart-hvitt-bilder best.

Utenfrablikket på eget samfunn dreier seg ikke om å unnskylde Putin eller renvaske autokraters synder. Det er til for å hegne om vårt kunnskapsbaserte system – som er et godt system – men som ikke kan tas som en selvfølge. Vi må arbeide for å opprettholde det, både personlig og profesjonelt.

Hvordan settes forskningsetosen under press?

Har forskerstanden arbeidet hardt nok for å opprettholde utenfrablikket dette året? Det har vært vanskelig. De av oss som forsker på politikk og samfunn, forsøker å skape orden i noe som er en veldig kompleks sosial virkelighet. Det må vi alltid ha veldig klart for oss. Og det fordrer en viss ydmykhet når det gjelder egne analyser.

Ingen analyser forklarer alt. De er resultat av våre egne snevre linser, som vi blir fanget av. Også jeg.

De siste årene har jeg studert hvordan russisk utenrikspolitikk formes av samhandlingen med Vesten.

Jeg har undervurdert den imperialistiske vendingen i Kreml. Vi må likevel erkjenne at en god forklaring av veien frem mot februar 2022 handler om Putins autoritære regime og den nye imperialistiske visjonen for Russland, men også om det internasjonale samspillet der Norge er del av Vesten.

Den politiske diskursens problem er at man ikke skal innrømme feil. Forskere derimot, må både kunne ta feil og ikke falle for fristelsen til å legge død alternative analyser fordi anledningen byr seg.

Og, som sagt, den byr seg når samfunnet mobiliseres i konflikt.

Dette har etter mitt skjønn gått galt både i den norske og den internasjonale diskusjonen om krigen det siste året.

Dette har vi ikke råd til. Vi er det åpne, kunnskapsbaserte samfunnet. Forskerne må fortsette å stille spørsmålene, åpent i ydmykhet, på egne premisser, før vi gir tentative svar.

Det må være gråsoner!

Ikke i spørsmål om hvorvidt en handling, som invasjon av et annet land eller krigsforbrytelser, er rett eller gal. Det er klinkende klart. Men det må være åpenhet i analysen rundt hva som førte til den katastrofen som Russlands krig mot Ukraina er, som er forskerens anliggende.

Vi kan være ganske sikre på at Putins Russland ikke opererer med eller tillater alternative analyser av hvordan katastrofen kom til eller kan bli løst.

Dommen mot den russiske dissidenten og journalisten Vladimir Kara-Murza på 25 år i fengsel for angivelig «landssvik» forrige måned vitner om det. Han har ikke gjort annet enn å målbære en alternativ visjon for Russlands fremtid.

Mediene har også et ansvar

Men vi må holde fast ved denne kulturen i forskningen. Og de andre aktørene i vårt balanserte økosystem må bidra til dette.

Mediene har et ansvar for å respektere at forskere ikke bør inn på én side i en politisk debatt. Kanskje skal de også selv begrense svart-hvitt-bildene, selv om det vil koste noen klikk.

Og politikere: Det er mulig at analysen rammer noe av den politikken som er blitt ført, men tål det.

Dette er det gode systemet som gjør at kunnskapstilfanget dere skal ta beslutninger på bakgrunn av, er mangslungent. At kunnskapsfolk ikke blir nikkedukker for sine ledere.

Og det er i krisesituasjoner dette virkelig gjelder. Forskerens oppgave må være den samme uavhengig av politiske skifter.

Det var upopulært, men viktig, å si at den grusomme terrorismen som manifesterte seg i Beslan i 2004, hadde noe med «antiterroroperasjonen» mot Tsjetsjenia å gjøre.

Det er upopulært, men viktig, å si at Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt.

Å forklare er ikke å forsvare

Noen har hevdet at mitt moralske kompass er gått i stykker. Er virkelig det å forsøke å skjønne hvorfor Kreml handler som det gjør, det samme som å støtte disse handlingene – være del av fienden?

Nei, det er å gjøre det vi er satt til. Å forklare er ikke å forsvare.

Dessuten: Å rette det kritiske lyset også mot egne myndigheter er å gi dem det speilet de ber om når de påberoper seg demokrati og fritt ord.

Ordskiftet må være så åpent at folk og forskere tør å fremføre sine alternative analyser. De må ikke tvinges til å tie fordi klimaet er for tøft, eller avkreves et «innrøm at du tok feil» når den offentlige mening dreier i én retning.

Da blir det vanskelig å skifte mening og la seg overbevise av det bedre argumentet.

«Du står på feil side av historien» er et knep det er lett å bruke for å skape meningsenhet. Men det kan innebære at folk skifter standpunkt av feil grunn. Ikke fordi de er overbevist, men fordi de er redde for å stå på utsiden av det gode samfunn.

Dessuten er det et faktum at historien stadig skrives og omskrives. Historien er maktens fortelling. Den er ikke et moralsk kompass og burde ikke være det.

Var ikke kompromisset som Finland inngikk etter andre verdenskrig, nettopp å være på riktig side av historien da? Nå er det tilsynelatende ikke det lenger.

Det burde heller ikke bli slik at man setter sperrer for analyser og ytringer gjennom et retorisk grep der ytreren slås i hartkorn med «autokratene». Det har skjedd for ofte i debatten om Russland.

Det samme kan være på trappene i samtalen om hvordan vi skal forholde oss til Kina. Det bør unngås.

Vi kan ikke stadig begrense ordskiftet med henvisning til at autokrater utnytter uenighet til å splitte Vesten. Vi må sørge for åpne diskusjoner for å finne den gode veien i verdenspolitikken.

Dette er ikke naivitet. Dette er å hegne om demokratiet.

Urolige og farlige tider

Og ja, det er kanskje nettopp i utenriks- og sikkerhetspolitikken at det åpne ordskiftets økosystem er vanskeligst å bevare.

Ordskiftet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er forståelig nok konsensuspreget. Norge har kort fartstid i utenrikspolitikken og er en liten stat. Det gjelder å stå sammen i slike spørsmål, sies det. Okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig er en tung erfaring.

Flere grunnteser i tenkningen har lenge vært nærmest udiskutable, som at Norges sikkerhet er avhengig av å følge våre store allierte, ellers vil de ikke komme oss til unnsetning når vi trues.

Denne grunntesen og kunnskapsmangelen om Muammar al-Gaddafis Libya fikk tragiske konsekvenser da Norge bidro med noen av de mest kontroversielle bombetoktene i krigen mot Libya i 2011.

Nå er denne grunntesen enda vanskeligere å undersøke. Og vi beveger oss inn i urolige og farlige tider i verdenspolitikken.

Det kan bli problematisk å kjøre på autopilot, binde Norge ukritisk til tradisjonelle støttespillere i internasjonal politikk og tro at det ikke finnes handlingsrom og alternativer innad i alliansene.

Det gjelder kanskje mer enn noensinne å tenke, vurdere og vite nok før avgjørelser tas. Ikke fordi Norge ikke burde stå sammen med vestlige allierte, men fordi det er viktig å stå sammen om den kloke politikken.

Her vil forskernes fugleperspektiv – det som synliggjør lange linjer, enkeltfelter i lys av bredere saksfelter, og motpartens syn på saken – være viktig å ha med i beslutningsgrunnlaget. Dette fugleperspektivet vil kanskje også gjøre det mulig å lære av historien, noe som viser seg å være skremmende vanskelig.

Og så til krigen

Mennesket har en grunnleggende forpliktelse til ikke å havne i krigen, som er selvdestruksjon. Tanken, kunnskapen og det frie ordet er det viktigste instrumentet vi har i et demokrati for å unngå den absurde selvdestruksjonen som krig er for menneskeheten.

Og jeg må innrømme: Den øredøvende enigheten som har vokst frem det siste året om at våpen er veien til fred i Ukraina – eneste vei – skremmer meg.

Selv om ingen andre enn Putins Russland er ansvarlig for angrepet på Ukraina og den brutale krigen som utspiller seg hver dag, er det ikke slik at det som gjøres fra vestlig side, er ubetydelig. At hvilken type hjelp og råd som ytes ukrainerne, er likegyldig.

Ordskiftet bør være slik at det er mulig å få øye på ulike handlingsvalg – også på «vår side».

Og selv om det er ubehagelig, er realiteten at vi står overfor dilemmaer. Flere av dem. Dette bør ordskiftet vise.

Ett av dem er avveiningen mellom prinsippet om territorial suverenitet og antall tapte menneskeliv i Ukraina.

Prinsippet om territorial suverenitet er blitt løftet opp som en hellig verdi, udiskutabel og verdt et ukjent antall menneskeliv. Men det prioriteres stadig mellom disse hensynene. Vi kan ikke late som om det ikke er en prioritering. Og det bør bli en vanskeligere og vanskeligere prioritering etter hvert som krigen trekker i langdrag.

Forhandling kan være riktig

Vi har også et dilemma når det gjelder å vurdere hvorvidt det går an å forhandle med Putins Russland på ett eller annet tidspunkt.

Hvis Putin-regimet er et Hitler-regime drevet av en ubendig ekspansjonistisk lyst og med folkemord på planen, er full nedkjempelse og avvisning av enhver forhandling veien å gå.

Dersom Putins Russland fremdeles er pragmatisk, om enn innbitt når det gjelder å forsvare det Putin har definert som å være i Russlands interesse, kan forhandling være riktig hjelp til ukrainerne på et gitt tidspunkt. Poenget er at ordskiftet må være slik innrettet at ulike analyser av Putin-regimet har plass.

Dette er ikke å legitimere Putin, men å gi oss selv muligheten til å tenke så konstruktivt og kunnskapsbasert som mulig i en situasjon der ingen løsninger kommer til å være optimale.

Jeg følger stadig med og forsøker å vurdere Putin-regimets «persona», som har vært i stadig endring – og jeg er usikker.

Det vi ikke har råd til i vårt ordskifte, er å bestemme at Putin er Hitler a-priori. Da kan det bli umulig å bistå med den eventuelle løsningen som tjener ukrainerne best i det lange løp, fordi vi ikke får øye på den.

Det sies at krigen i Ukraina er en krig mellom demokrati og autokrati. Når demokratiet står på spill, er måten vi praktiserer det på, avgjørende – også for freden på sikt.

«Winning hearts and minds» på den andre siden av det som i økende grad er «Vesten mot resten», handler om å vise hvordan man gjør det. Praktisere det man tror på, også når situasjonen gjør det vanskelig og smertefullt.