Vi må gjøre mye mer

Vår generasjon har feilet i kampen for global rettferdighet.

Til tross for det internasjonale organer, politikere, økonomer og medier hevder, har kampen for global rettferdighet ikke gått bra i den senere tid. Siden den kalde krigens slutt har Verdens handelsorganisasjons krafttak for globalisering fått den økonomiske veksten verden over til å akselerere. Men utbyttet er blitt meget ujevnt fordelt.

Ifølge Branko Milanovic, sjeføkonom i Verdensbankens forskningsavdeling, har fem prosent av verdens rikeste mennesker høstet en uforholdsmessig gevinst. Deres inntektsandel pr. husholdning globalt økte fra 42,9 prosent til 46,4 prosent mellom 1988 og 2005. Fattigere deler av verdens befolkning sakket akterut, og de aller fattigste tapte mest. I løpet av disse 17 årene tapte den fattigste fjerdedelen av verdens befolkning en tredjedel av sin inntektsandel pr. husholdning, som ble redusert fra stakkarslige 1,16 prosent til latterlige 0,78 prosent. Forskjellen i gjennomsnittsinntekt mellom de fem prosentene på toppen og den fattigste fjerdedelen er nå 300:1. Bare én prosent av inntekten til de fem prosent rikeste ville være nok til å heve inntektene til den fattigste fjerdedelen med 60 prosent – eller inntektene til hele den fattige halvdelen av verdens befolkning med 16 prosent.

Slutter å dyrke mat.

Når de fattiges inntektsandel reduseres dramatisk, er det ikke overraskende at jordeiere slutter med å dyrke egen mat og i stedet satser på avlinger som møter etterspørselen etter biobrensel. Ifølge FNs matvareorganisasjon har tallet på kronisk underernærte mennesker økt jevnt og oversteg historiske én milliard i 2009. Etter all sannsynlighet vil 2011 bli et nytt rekordår.

I 1996 var tallet på kronisk underernærte anslått til 788 millioner. Det året lovet alle landene som deltok på World Food Summit i Roma å halvere dette tallet innen 2015. Det var utrolig lite ambisiøst å sette av 19 år når man bare hadde som mål å halvere en slik katastrofe. Enda mer sjokkerende var det å oppdage at våre myndigheters politikk fikk tallet til å bevege seg i helt motsatt retning.

Hvordan har vi reagert på at tallet på underernærte har steget så drastisk? To ganger har styresmaktene våre justert tallet som skulle halveres innen 2015, og slik utvannet de sitt løfte fra Roma. I 2000 vedtok FNs generalforsamling Tusenårserklæringen, som skulle redusere antall kronisk underernærte mennesker til 500 millioner innen 2015. I 2002 omformulerte FN-tjenestemenn det som var nedfelt i det første tusenårsmålet, som gjør en reduksjon til 615 millioner tilstrekkelig. Det tallet vi nå offisielt har som mål å halvere innen 2015, er ikke fra 1996, men 1990-andelen av dem som lider av kronisk underernæring i den hurtigvoksende befolkningen i utviklingsland. Disse smarte justeringene, ignorert av mediene og ukjent for offentligheten, høynet det tillatte tallet på kronisk underernærte innen 2015 med 56 prosent – dvs. 221 millioner mennesker.

Meningsløs metode.

Siden vi ikke vil være i nærheten av å nå selv dette sterkt reduserte målet, spiller internasjonale organer statistikker over underernæring ut over sidelinjen og retter nå oppmerksomheten mot mennesker som lever i ekstrem fattigdom, der tallet har sunket jevnt. Hvordan kan dette tallet synke, mens stadig flere mennesker lider av kronisk underernæring? Jo, takket være en forfeilet måte å måle fattigdom på, der de fattiges andel av forbruksutgiftene beregnes av inntektene – sett i sammenheng med alle konsumvarepriser. Denne metoden er meningsløs. Fattige mennesker må konsentrere sitt forbruk om mat og noen få andre basisgoder. De kommer ikke akkurat bedre ut av det når prisen på elektronikk faller og slike varers andel av det globale forbruket stiger. De ekstremt lave lønningene der de bor, slår heller ikke fordelaktig ut bare fordi husholdninger overalt bruker stadig mer av sin inntekt på tjenester. Til tross for disse åpenbare metodiske manglene er Verdensbankens feilaktige tall tilfredsstillende for mange, som – uavhengig av den omseggripende sulten – mener at den verdensorden vi bygger for å etterkomme egne behov, også kommer de fattige til gode.

Hungersnød.

Vi leser at tusenvis av mennesker lider en sakte og pinefull død i den østafrikanske sultkatastrofen. Daglig er ca. syv pr. 10000 mennesker blitt rammet av en for tidlig død. Hvis Norge var blitt hjemsøkt av en slik hungersnød, ville landet mistet ca. 3500 innbyggere hver dag.

Mange har lettere for å akseptere hungersnøden ved å anta at den skyldes tørken. Men da overser man det forhold at tørke ikke følges av sult i rike land, som for eksempel USA eller Spania, og det avgjørende faktum at for tidlig død i langt større utstrekning skyldes fattigdomsrelaterte årsaker: Omkring 18 millioner årlig, som utgjør en tredjedel av antall dødsfall i verden. Seks ganger så mange mennesker har dødd på grunn av fattigdom de siste 20 årene som under hele annen verdenskrig.

Vår generasjon har feilet i kampen for global rettferdighet. Sammen med dem som kommer etter oss, haster det å prøve å få til noe bedre. Vi har en enestående mulighet nå: Tusenårsmålenes frist utløper – med ufortjent feiring av oss selv – i 2015. Vi kan sammen strekke oss mot et mye bedre alternativ: Meningsfulle forpliktelser som ikke bare opplyser om hva som bør skje, men hvem som skal gjøre det som er nødvendig for å utrydde underernæring og andre former for alvorlig fattigdom innen et tiår. Ønsket om å spre informasjon og virkeliggjøre reelle forpliktelser i denne kampen mot fattigdom ligger bak organisasjonen ASAP (Academic Stand against Poverty), som vi starter i disse dager. Ordspillet er viktig: ASAP er ikke bare forkortelsen for en organisasjon bestående av engasjerte akademikere, men betyr også «as soon as possible» – eller helt kort: nå!

Oversatt av Unni Wenche Grønvold