Kronikk

Slik er den nye digitale offentligheten

  • Rune Karlsen
    Professor, Universitetet i Oslo
  • Vilde Schanke Sundet
    Forsker, Universitetet i Oslo
  • Kari Steen-Johnsen
    Forsker, Institutt for samfunnsforskning
Er det likegyldig hvor vi leser nyheter? Nei, mener tre samfunnsforskere.

Medietilbudet i Norge er blitt digitalisert, globalisert og fragmentert. Hva er konsekvensene? Her er seks funn fra forskningen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mediene er vår fremste kilde til nyheter, informasjon og underholdning. De bidrar til å bygge norsk språk, kultur og identitet, og til å holde myndighetene ansvarlig overfor befolkningen.

I løpet av de siste tiårene har det norske medietilbudet gått fra knapphet til overflod. Mediesystemet har gjennomgått grunnleggende endringer. Hva gjør dette med mediebransjen, samfunnet og demokratiet?

I forskningsprosjektet Disruptive Change and New Media Policies: A Field Approach har vi sammen med kolleger undersøkt endringer i mediebruk og mediebransjen. Vi har også sett på hvilke konsekvenser disse har for den politiske styringen av mediene.

Bekymret for konsekvensene

Vi har hatt tre viktige utviklingstrekk som utgangspunkt:

  • Digitalisering og ny teknologi gjør at innhold kan produseres og distribueres på nye måter. Dette utfordrer gamle forretningsmodeller. Samtidig som det visker ut skillet mellom bransjer, for eksempel ved at også aviser starter digitale TV-kanaler.
  • Globaliseringen gjør at norske medier i økende grad er del av en internasjonal konkurranse. Google, Facebook, Netflix og Youtube er nå sentrale aktører i det norske medielandskapet. Dette øker konkurransen om annonser, talenter og publikums tid.
  • Nye medieplattformer gjør mediebruken mer fragmentert. Store direktesendinger som Eurovision og vinter-OL har fortsatt høye seertall. Sosiale medier og strømmetjenester med personaliserte anbefalinger fra algoritmer gjør likevel at mange av oss har en mer spesialtilpasset «mediediett» enn før.

Mange er bekymret for konsekvensene av denne medieutviklingen for samfunnet. For eksempel frykter noen at et digitalt mediesystem med mange valgmuligheter øker forskjellene i befolkningens politiske kunnskap.

De kunnskapsrike får mulighet til å ta til seg enda mer informasjon. Andre kan i større grad enn før velge bort politiske nyheter til fordel for andre typer innhold. Andre er bekymret for hvordan norske medier skal overleve i et medielandskap med stadig mer dominerende globale selskaper.

Basert på omfattende empiriske studier presenterer vi her seks hovedfunn fra forskningsprosjektet vårt om den nye digitale offentligheten:

1) Øker ikke forskjellene

For det første har ikke digitalisering og flere valgmuligheter skapt flere nyhetsunnvikere eller økt kunnskapsforskjellene i befolkningen. Selv om folk i stadig større grad kan velge sitt eget medieinnhold, fikk en nesten like stor andel av befolkningen med seg nyheter en gjennomsnittsdag i 2016 som i 1997.

Analyser av data fra 18 demokratier viser også at det ikke er en generell tendens til at kunnskapsulikheten i befolkningen har økt fra 1990-tallet til i dag.

Samtidig har nyhetsvanene endret seg. Nyhetskonsum på internett kompenserer for nedgang i bruk av papiraviser, radio og TV. Nesten en tredjedel av befolkningen og halvparten av de under 25 år får alle sine nyheter via nettet, og andelen er økende.

2) Ikke likegyldig hvor

For det andre er det likevel ikke likegyldig hvor du konsumerer nyhetene dine. Resultatene fra en studie basert på data fra Norge tyder på at de som i stor grad bruker sosiale medier som kilde til nyheter, har litt mindre kunnskap om aktuelle samfunnsspørsmål enn andre.

Noe av dette henger sammen med hvilke grupper som i størst grad bruker sosiale medier til nyheter. Men mye tyder på at egenskaper ved de sosiale mediene også er en del av forklaringen. Her «tilbys» en mindre variert og mer personlig tilpasset nyhetsagenda.

Plattformene er uforutsigbare og lite transparente.

3) Ambivalent forhold

For det tredje har norske mediehus et ambivalent forhold til globale plattformer som Facebook og Google. I møte med plattformene har norske medier valgt ulike strategier. Noen vil holde seg så uavhengig som mulig, mens andre bruker andre Facebook og Google aktivt i jakten på nye målgrupper og nye inntekter.

Norske mediehus uttrykker imidlertid at de føler betydelig risiko i samarbeid med globale plattformer. Plattformene er uforutsigbare, lite transparente og kan bidra til å undergrave publikums tillit.

4) Endrer relasjonen

For det fjerde endrer konkurransen fra globale plattformer relasjonen mellom de nasjonale medieaktørene. Norske medier beskriver typisk globale plattformer som en «felles fiende», i håp om å få mediepolitisk beskyttelse mot dem.

Det betyr likevel ikke at alle mediene opplever trusselen likt. Mindre medieaktører kan oppleve at store selskaper som NRK og Schibsted forsterker matkforskjellene når de ber om utstrakte rettigheter for å kunne stå opp mot globale aktører.

5) Vanskelig definisjon

For det femte blir kunsten å definere et mediepolitisk problem viktigere, men vanskeligere. Våre studier av mediepolitiske debatter og prosesser viser at bransjeaktørenes evne til å definere mediepolitiske problemer og løsninger slik at de inkluderer flere aktører og sektorer, kan øke sannsynligheten for politisk gjennomslag.

Men dette er krevende, og noen aktører er flinkere enn andre. NRK skiller seg ut som en aktør som er særlig flink til å fremme sine syn i politiske settinger.

Fra venstre: Rune Karlsen, Vilde Schanke Sundet og Kari Steen-Johnsen.

6) Uløste spørsmål

For det sjette er mediepolitikken er revidert, men store spørsmål er uløst. Mediepolitikken har lykkes med å modernisere eksisterende støtteordninger og gjøre dem «plattformnøytrale». Politikken er derimot fortsatt lite innrettet mot å regulere globale medieplattformer eller nasjonalt innhold på globale plattformer.

Når publikums konsum i stor grad foregår på disse plattformene, betyr det at dagens mediepolitikk kun dekker deler av de flatene publikum befinner seg i.

Samlet peker disse resultatene mot tre hovedutfordringer for norske politikere som skal utforme en fremtidsrettet mediepolitikk for den digitale offentligheten i fremtiden:

1) Å sikre like konkurranseforhold.

2) Å sikre nasjonal produksjon av høy kvalitet.

3) Sikre en felles og opplyst offentlighet.

Dette er krevende oppgaver som forutsetter at mediepolitikken blir prioritert nasjonalt, samtidig som de krever økt internasjonalt samarbeid.


Les mer om

  1. Digitalisering
  2. Medier