Kronikk

Despoten Putin har vekket monsteret fra fortiden

  • Vladimir Sorokin
    Vladimir Sorokin
    Russisk forfatter
Maktens pyramide forgifter herskeren med fullstendig autoritet, skriver Vladimir Sorokin. Bildet er fra en fredsmarsj i Köln i Tyskland nylig.

Målet er ikke bare å knuse Ukraina, men hele den vestlige sivilisasjonen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Artikkelen ble først publisert i den britiske avisen The Guardian. Den er oversatt fra svensk og engelsk av Bjørg Hellum.

Under Vladimir Putin begynte Russland å flyte bakover mot fortiden som et enormt isflak – først til sovjettiden og videre rett til middelalderen. Målet er ikke bare å knuse Ukraina, men hele den vestlige sivilisasjonen.

Den 24. februar sprakk rustningen som Putin – «den opplyste autokraten» – hadde båret i en 20 års tid. Den sprakk i tusen biter. Verden fikk se et monster – fullt av vanvittige drifter, skånselløs i sine beslutninger.

Monsteret hadde vokst gradvis, samlet kraft fra år til år, beruset av sin egen absolutte makt og sitt hat til vestlig demokrati, med imperialistisk aggressivitet og et nag drevet av bitterhet over Sovjetunionens fall.

Det er ikke den tidligere Putin Europa nå har med å gjøre, men en ny som har latt den masken falle som tidligere tilsa «forretningspartnerskap» og «fredelig samarbeid». Den fredelige sameksistensens tid er for alltid forbi. Hvordan og hvorfor ble det slik?

Ringenes Herre

I sluttscenen av Peter Jacksons filmtrilogi Ringenes Herre skal Frodo Lommelun kaste den forheksede herskerringen inn i sydende lava, denne ringen som har brakt så mye lidelse og krig til innbyggerne i Midgard. Plutselig bestemmer han seg for å beholde den. Og påvirket av ringens kraft begynner ansiktet hans plutselig å forandre seg og bli ondt og truende. Herskerringen har ham i sin makt. Men det slutter likevel lykkelig i Tolkiens bok.

Da den stadig sykere Boris Jeltsin satte Putin på den russiske maktens trone i 1999, var Putins ansikt sympatisk, til og med attraktivt – og retorikken hans var fullt ut fornuftig.

Det virket for mange som om den mannen som steg opp til toppen av den russiske maktpyramiden, var en intelligent tjenestemann uten oppblåsthet og arroganse, et moderne menneske som forsto at det postsovjetiske Russland bare hadde én mulig vei inn i fremtiden, nemlig demokrati.

Han snakket temmelig mye om demokrati i intervjuer den gang, lovte borgerne av Den russiske føderasjon fortsatte reformer, frie valg, ytringsfrihet, at myndighetene skulle respektere menneskerettighetene, samarbeid med Vesten og, aller viktigst, konstant rotasjon av makten, det vil si gjentatte maktskifter.

«Jeg har ikke tenkt å holde fast på denne stolen!» sa han.

Da Vladimir Putin kom til makten i 1999, så han sympatisk – og til og med attraktiv – ut, skriver Vladimir Sorokin.

I Russland har folk fortsatt sterk tiltro til lederens ord og ytre. Og akkurat som helten i Nikolaj Gogols roman «Døde sjeler»

var denne mannen «et sympatisk menneske på alle måter», omgjengelig og åpen for diskusjon, villig til å forstå alle. Alvorlig, men ikke uten humor, og til og med også med selvironi.

Visse politikere, intellektuelle og statsvitere som nå er bitre motstandere av Putin og systemet hans, støttet ham på den tiden. Noen av dem var til og med en del av staben i valghovedkvarteret hans og hjalp til med å vinne det forestående valget. Og han vant.

Men den fatale herskerringen for russisk makt var allerede på fingeren hans med sin snikende påvirkning – et imperialistisk monster begynte å ta plass i dette sympatiske, levende mennesket.

Maktens pyramide

I Russland er makten som en pyramide. Pyramiden ble bygget på 1500-tallet av Ivan den grusomme – en ambisiøs, brutal tsar som var paranoid, og også hadde en rekke andre laster.

Ved hjelp av sin private hær – opritsjnina – delte han den russiske staten blodig og brutalt inn i makten og folket, venn og fiende. Gapet mellom dem ble som en dyp vollgrav. Hans vennskap med Den gylne horde overbeviste ham om at det bare fantes én måte å styre det store Russland på, og det var å gjøre seg til okkupant av denne enorme sonen.

Okkupantmakten måtte være sterk, brutal, uforutsigbar, og ubegripelig for folket. Folket skulle ikke ha noe annet valg enn å adlyde og dyrke denne makten. Og én eneste person sitter på toppen av denne mørke pyramiden, ett eneste menneske som har absolutt makt og alle tenkbare rettigheter.

Okkupantmakten måtte være sterk, brutal, uforutsigbar, og ubegripelig for folket

Paradoksalt nok har dette maktprinsippet ikke endret seg det aller minste i Russland de siste fem hundreårene. Dette ser jeg som vårt lands største tragedie.

Vår middelalderske pyramide har stått støtt hele denne tiden. Den har endret seg på overflaten, men aldri i sin grunnleggende konstruksjon. Og det har alltid sittet én russisk hersker på toppen: Peter den store, Nikolaj II, Stalin, Brezjnev, Andropov ...

I dag har Putin tronet på pyramidens topp i mer enn 20 år. Han har brutt løftet, han klamrer seg til stolen av alle krefter.

Maktens pyramide forgifter herskeren med absolutt makt. Den gir herskeren og hans følge middelalderske, foreldede vibrasjoner som synes å si: «Dere er herrer i dette landet som bare kan holdes sammen med vold og brutalitet. Vær like vanskelige å gjennomskue som jeg er, like brutale og uforutsigbare. Alt er tillatt for dere, dere må fremkalle skrekk og ærefrykt i befolkningen. Folket skal ikke forstå dere, men det må frykte dere.»

Å dømme etter de siste hendelsene har ideen om å gjenopprette det russiske imperiet tatt fullstendig overhånd hos Putin.

Den russiske forfatteren Vladimir Sorokin er bosatt i Berlin. Han har skrevet en rekke romaner, skuespill, noveller og filmmanus. Han er blant Russlands mest leste og omdiskuterte forfattere.

Jeltsin – en grov bølle

Jeltsin, som kom til makten på bølgen av perestrojka (omstrukturering/reform), ødela ikke pyramidens middelalderske form, han fornyet bare dens ytre. I stedet for trist sovjetisk betong ble den fargerik og dekket av plakater som reklamerte for vestlige varer.

Maktpyramiden forsterket Jeltsins verste sider: Han var en grov bølle og alkoholiker. Ansiktet hans ble til en tung, ubevegelig maske av uforskammet arroganse.

Mot slutten av regjeringsperioden hans startet Jeltsin en meningsløs krig mot Tsjetsjenia, da landet ville forlate Den russiske føderasjon. Pyramiden som Ivan den grusomme bygget, hadde lykkes i å vekke imperialisten selv hos den kortvarige demokraten Jeltsin. Som en russisk tsar sendte han tanks og bombefly inn i Tsjetsjenia og påførte det tsjetsjenske folket lidelse og død.

Jeltsin og de andre skaperne av perestrojka rundt ham lot ikke bare den korrumperende maktpyramiden stå, de begravde heller ikke den sovjetiske fortiden, motsatt Etterkrigs-Tyskland som begravde liket etter nazismen.

Liket av dette monsteret som utraderte titalls millioner av sine egne borgere og satte landet 70 år tilbake i tid, plasserte de i en krok og tenkte at det ville råtne av seg selv. Men det viste seg å være i live.

Millioner ble utslettet

Etter at han kom til makten, begynte Putin å endre seg. De som først var positivt innstilt til ham, forsto gradvis at disse endringene ikke lovet godt for Russland.

TV-kanalen NTV tok slutt, de andre kanalene falt én etter én i hendene på Putins våpenbrødre, TV-programmene ble underkastet streng sensur. Fra det punktet av var Putin hevet over all kritikk.

Mikhail Khodorkovskij, sjef for Russlands rikeste og mest suksessrike bedrift, ble arrestert og fikk en dom på ti år. Oljeselskapet hans, Yukos, ble plyndret av Putins venner. Denne «spesialoperasjonen» hadde til hensikt å skremme andre oligarker. Og det lyktes. Noen forlot landet, mens resten sverget troskap til Putin. Noen av dem ble Putins «håndkasse».

Maktens pyramide vibrerte, og vibrasjonene fikk tiden til å stanse. Som et enormt isflak fløt landet tilbake til fortiden – først den sovjetiske fortiden og så middelalderen.

Putin erklærte at oppløsningen av Sovjetunionen var det tjuende århundres største katastrofe. Alle sovjetmennesker med fornuften i behold så det derimot som en lykke.

Det er umulig å finne en eneste familie som det røde hjul av stalinistiske represalier ikke har kjørt over. Millioner ble utslettet.

Et titall millioner ble forgiftet av kommunismens ånd – et uoppnåelig mål som krevde moralske og fysiske ofre av sovjetfolket.

Men i Putin ble KGB-offiseren værende, offiseren som hadde lært at Sovjetunionen var det største håpet for menneskehetens fremgang, mens Vesten var en fiende som ikke var i stand til annet enn å demoralisere menneskene.

Da han styrte tidsmaskinen bakover i tiden, var det som om han vendte tilbake til sin sovjetiske ungdom, hans beste tid, og etter hvert tvang han alle sine undersåtter til å vende tilbake dit.

Putins favorittfilosof

Det perverse med maktpyramiden er at herskeren som sitter på toppen, overfører sin psykosomatiske tilstand til hele landets befolkning. Putinismens ideologi er eklektisk – i den lever forkjærlighet for det sovjetiske side om side med føydal etikk, Lenin er i seng med Tsar-Russland og russisk ortodoks kristendom.

Ivan Iljin betraktes som Putins favorittfilosof. Iljin var monarkist, russisk nasjonalist, antisemitt og ideolog for den hvite emigrantbevegelsen.

Iljin ble utvist fra Sovjet av Lenin i 1922 og endte sitt liv i eksil. Da Hitler kom til makten i Tyskland, hyllet Iljin ham for å ha «stanset bolsjevikiseringen av Tyskland».

«Jeg nekter kategorisk å vurdere de siste tre måneders hendelser i Tyskland fra tyske jøders perspektiv ... Landet har våknet fra den liberaldemokratiske ikkevoldshypnosen ...» skrev han.

Men da Hitler erklærte at slaverne var en laverestående rase, ble Iljin fornærmet. Da han begynte å bli svært kritisk, tok Gestapo ham i forvaring. Han slapp fri takket være Sergej Rachmaninov og dro deretter til Sveits. I sine artikler håpet Iljin at Russland etter bolsjevismens fall skulle få sin egen store führer som kunne hjelpe det store Russland til å reise seg.

«Et Russland som har reist seg» har vært Putins og putinistenes favorittslagord. Akkurat som Iljin har Putin uttalt seg foraktfullt om den ukrainske staten, «skapt av Lenin».

Faktisk var det ikke Lenin som skapte det selvstendige Ukraina, men derimot Det høyeste rådet, Central Rada, i januar 1918, like etter at Lenin hadde oppløst den konstituerende forsamlingen.

Staten Ukraina oppsto ikke takket være Lenin, men på grunn av Lenins aggresjon. Iljin var overbevist om at hvis makten i Russland etter bolsjevismens fall ble «antinasjonal og antistatlig, ettergivende overfor utlendinger, splittende og patriotisk idéløs, om den ikke forsvarer den store russiske nasjonens interesser men i stedet alle disse prostituerte lille-russere [ukrainerne] som Lenin ga statsborgerskap til, så vil ikke revolusjonen slutte, men gå over i en ny fase som følge av vestlig moralsk dekadanse».

«Under Putin har Russland reist seg!» gjentar hans beundrere ofte. En vitsemaker ga en gang sin egen versjon: Landet kom seg opp fra knestående, men sank raskt ned på alle fire grunnet korrupsjon, autoritarisme, fattigdom og byråkratisk vilkårlighet. Nå kan vi legge til: og krig.

Med denne krigen har Putin krysset grensen, den røde linjen. Masken er tatt av, rustningen til «den opplyste autokraten» har sprukket.

Løgnaktig retorikk

Mye har skjedd i disse 20 årene. Ansiktet til presidenten i Den russiske føderasjon har forvandlet seg til en ugjennomtrengelig maske som utstråler brutalitet, sinne og misnøye.

Løgn er blitt hans instrument ved all kontakt – små eller store, naivt overfladiske eller konsekvente og strukturerte, løgner han synes å tro på selv, og løgner han ikke tror på.

Russlands folk har allerede vent seg til sin presidents løgnaktige retorikk. Men også europeerne har måttet venne seg til disse løgnene.

De europeiske statsoverhodene kommer én etter én til Kreml for å lytte til den vanlige porsjonen av fantasifylte løgner (nå plassert ved et gigantisk, fullstendig paranoid bord), nikke og siden ved pressekonferansen si at «dialogen var konstruktiv», og så fly hjem igjen.

Tysklands tidligere forbundskansler Angela Merkel innrømmet at etter hennes oppfatning lever Putin i sin egen fantasiverden. Men hvis det er slik, hva er da vitsen med å omgås seriøst med en slik leder? Han er jo ingen forfatter eller kunstner, han må leve i den virkelige verden og svare for hvert ord han sier.

I 16 år har Merkel, som vokste opp i DDR og burde innse Putins sanne natur, opprettholdt en «dialog». Resultatet av dialogen var erobringen av georgisk territorium, annekteringen av Krim og anerkjennelsen av de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Og nå – full krig i Ukraina.

Etter krigen mot Georgia og annekteringen av en del av dets territorium foreslo «fredsstifteren» Barack Obama en «omstart» på forholdet deres! Med andre ord: Hei, Vladimir, la oss glemme alt og starte på nytt. Resultatet av «omstarten» var annekteringen av Krim og krig i østlige Ukraina.

Russlands president Vladimir Putin og Tysklands daværende forbundskansler Angela Merkel på et møte i 2006.

Trollbandt alle

Putins indre monster næres ikke bare av maktpyramiden og den korrupte russiske eliten, som Putin slenger fete korrupsjonsbiter til fra bordet sitt akkurat som en tsar til sine stattholdere.

Også ansvarsløse vestlige politikere, kyniske forretningsmenn, korrupte journalister og statsvitere har bidratt med sin anerkjennelse. «En sterk og prinsippfast hersker» trollbandt alle. «Russlands nye tsar» var for dem litt i stil med russisk vodka og kaviar: oppkvikkende!

I denne tiden har jeg møtt mange tilhengere av Putin i Tyskland, fra taxisjåfører til forretningsfolk og professorer. En grånet deltager fra 68-studentopprøret erkjente åpent:

«Jeg liker Putin!»

«Hvorfor gjør du det?»

«Han er sterk. Sier sannheten. Og er imot Amerika. Ikke som disse ynkelighetene vi har her.»

«Men hva med den enorme korrupsjonen i Russland, ingen frie valg eller uavhengige domstoler, tilintetgjøring av opposisjonen, nød ute i provinsene, mordet på Nemtsov, TV som er blitt et propagandaapparat?»

«Alt det er deres problem. Hvis russerne aksepterer alt det uten protester, må det bety at de liker Putin.»

Hvilken urokkelig logikk! Det som skjedde i Tyskland i 30-årene, synes ikke å ha lært slike europeere noe som helst.

Men jeg håper at majoriteten av europeere ikke er slik. At de ser forskjellen på diktatur og demokrati og på krig og fred.

I tråd med sin løgnaktige vane kalte Putin angrepet på Ukraina «en militær spesialoperasjon» mot «de ukrainske angriperne». Som betyr: Det fredselskende Russland annekterte først Krim fra «den ukrainske juntaen», så utløste de en hybridkrig i det østlige Ukraina og angriper nå hele landet. Ganske likt Stalin og Finland i 1939.

Masken er tatt av

For Putin har livet selv alltid vært en spesialoperasjon. Fra tiden i KGBs svarte orden lærte han ikke bare forakten for «vanlige» mennesker, det permanente byggematerialet for den sovjetiske Molok-staten, men også tjekistens hovedprinsipp: Ikke et sant ord. Alt må være skjult, hemmeligstemplet. Putins privatliv, slektninger, venner – alt dette har alltid vært skjult og gitt grunnlag for spekulasjon og rykter.

Men nå er én ting klart – med denne krigen har Putin krysset grensen, den røde linjen. Masken er tatt av, rustningen til «den opplyste autokraten» har sprukket.

Nå må alle Vestens sympatisører for «den sterke russiske tsaren» tie stille og innse at en fullskala krig er brutt ut i Europa i det 21. århundret.

Angriperen er Putins Russland. For Europa betyr det offer og ødeleggelse.

Hvem har skylden? Vi – Russlands borgere.

Denne krigen ble satt i gang av en mann som er korrumpert av sin absolutte makt, og som i sitt vanvidd har besluttet å tegne et nytt kart over Europa.

I talen der Putin annonserte en «spesialoperasjon», nevnte han Amerika og Nato oftere enn Ukraina. Husk også på hans «ultimatum» til Nato. Målet er altså ikke Ukraina, men den vestlige sivilisasjonen. Hatet mot den har han fått inn med KGBs svarte melk.

Hvem har skylden? Vi – Russlands borgere. Og vi må nå bære denne skylden helt til Putins regime faller sammen. For det vil helt sikkert kollapse, og angrepet på det frie Ukraina er begynnelsen på slutten.

Putinismen er dømt til å gå under fordi den er en fiende av friheten, en fiende av demokratiet. Det er noe folk i dag endelig har innsett. Putin angrep et fritt og demokratisk land bare fordi det er fritt og demokratisk.

Men han er dømt til å gå under fordi frihetens og demokratiets verden er mye større enn hans mørke og dystre hule. Dømt til å gå under fordi det han vil ha, er en ny middelalder, korrupsjon, løgner og tramping på menneskelige friheter.

Fordi han er fortiden. Og vi må gjøre alt i vår makt for å få dette monsteret til å bli værende der i fortiden sammen med sin maktpyramide.

  • Les mer om Russlands invasjon av Ukraina:
  1. Les også

    Erika Fatland: Verdens farligste nabo

  2. Les også

    Arkadij Babtsjenko: Det er mulig at du ikke har forstått det ennå, men Russland har allerede tapt

  3. Les også

    Pavil K. Baev: Hva vil en desperat Putin kunne gjøre?

  4. Les også

    Mikhail Sjisjkin: Putin er ikke Russland. Ukraina forsvarer nå vår frihet og vår verdighet.

  5. Les også

    Nyhetsanalyse: Hva vil Putin oppnå med denne krigen? Han fortalte det allerede for syv måneder siden.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Vladimir Putin
  3. Krigen i Ukraina