Putins Russland har fortsatt den sovjetiske tilintetgjørelsen av kulturen

  • Mikhail Sjisjkin
    Mikhail Sjisjkin
    Russisk forfatter, nå bosatt i Sveits

Det er bare én vei ut av denne onde sirkelen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tidligere sovjetiske fanger har fortalt at russiske klassikere reddet livet deres da de som innsatte i fangeleirer gjenfortalte romaner av Turgenev, Tolstoj og Dostojevskij til de kriminelle fangene. Stor russisk litteratur kunne ikke forhindre at gulag-leirene ble dannet, men den hjalp innsatte med å overleve gulag. Er det mye eller lite?

Føles vondt

Helt siden invasjonen i Ukraina er russisk litteratur blitt beskyldt for medvirkning til krigen og grusomhetene begått av russiske soldater. Russisk litteratur er også blitt beskyldt for å være imperialistisk, og krigen sies å representere den russiske kulturs moralske og humanitære bankerott.

Ukrainske forfattere krever boikott av russisk musikk og russiske filmer og bøker. De hevder at verden fortsatt feilaktig ser russisk kultur som europeisk og humanistisk, at krigsforbryterne som voldtok mødre og barna deres, hadde gått på skole og lest russiske klassikere, og at også veien til Butsja-massakren går gjennom russisk litteratur.

Det føles vondt å være russisk. Vanvittige forbrytelser blir begått i mitt folks navn, i mitt lands navn, i mitt navn. Man ønsker å elske sitt hjemland og være stolt av det. Men hvordan kan du elske din mor når hun fortærer barn, både sine egne og andres? Russland har gjort dette i århundrer og klarer ikke å stoppe.

Hvordan kan du elske din mor når hun fortærer barn, både sine egne og andres?

Denne krigen har gjort Pusjkins og Tolstojs språk til krigsforbryteres og morderes språk. Russland forbindes ikke med russisk musikk og litteratur, men med bomber som faller på fødeklinikker og med lemlestede lik på gatene i forstedene til Kyiv.

Kulturen er ikke lenger fri

Hva kan jeg som russer si når jeg hører at et Pusjkin-monument er blitt revet ned i Ukraina? Jeg bare tier stille og beklager. Og håper at en ukrainsk poet vil ta Aleksandr Pusjkin i forsvar.

Putin-regimet har satt russisk kultur i ildlinjen over hele verden, og staten har gitt russisk kultur et knusende slag, som det har gjort så mange ganger før.

I dag er Russland en fascistisk stat. Hva de sier i Kreml, betyr ingenting. Det som betyr noe, er hva de gjør. Og det de gjør, er fascisme.

Kunstnere tvinges til å synge patriotiske sanger eller emigrere. Kulturen er ikke lenger fri i Russland. Det er egentlig en tautologi, en unødvendig gjentagelse, men – kulturen kan bare være fri.

Regimet har «kansellert» russisk kultur i landet mitt. Etter en kort pause har Putins Russland fortsatt den sovjetiske tilintetgjørelsen av kulturen. Unge demonstranter ble dømt i retten for å ha holdt en plakat med et sitat fra Leo Tolstoj.

Slaver som tilber fyrsten

Den russiske staten har alltid vært russisk kulturs verste fiende. Forfatteren og filosofen Aleksandr Herzen sa det klart: «Staten i Russland har rigget seg opp som en okkupasjonshær.»

Det russiske systemet av politisk makt har i århundrer skiftet ham, men er forblitt det samme: en pyramide av slaver som tilber den eneveldige fyrsten. Det var slik i middelalderens mongolske hunerrike, slik var det i Stalins tid, og slik er det i dag etter annekteringen av Krym og starten på krigen i Ukraina.

Verden er forbauset over det russiske folks taushet – det forekommer bare isolerte protester mot krigen. Den berømte siste linjen i Pusjkins historiske drama «Boris Godunov» lyder slik: «Folket tier».

Dette har vært overlevelsesstrategien i mange generasjoner: Taushet er sikrest. Det sunneste er å ikke ha noen egen mening. Den som for tiden har makten, har alltid rett.

Makt avhenger ikke av befolkningens meninger, den bare er der oppe, som i himmelen, og du må adlyde hvilken som helst ordre som kommer.

Det gjør den russiske tsaren hellig. Og den som er uenig, ender i fengsel.

Og dessuten vet russerne fra egen historiske, skrekkelige erfaring at selv den mest avskyelige makt i Russland er bedre enn ingen. Folkelig visdom tilsier at man ikke bør ønske død over en dårlig tsar. Den neste kan være enda verre.

Ord mot taushet

Bare ord kan sette seg opp mot denne tausheten. Det er derfor poesi var mer enn poesi i Russland. Det er grunnen til at statlig makt alltid har prøvd å kvele eller misbruke kulturen.

Sovjetmakten ønsket å gi seg selv et skinn av humanitet og rettferdighet ved å bygge en mengde monumenter for å ære russiske klassikere.

«Pusjkin, nå og for alltid», lød det i 1937 fra podier der de som skulle henrettes, satt og skalv av frykt.

Det slagordet lyder igjen nå satt opp mot et bakteppe av ødelagte ukrainske byer. Regimet trenger kulturen som en maske, som kampkamuflasje. Stalin trengte Dmitrij Sjostakovitsj, og Putin trenger Valerij Gergievs oppsetting av operaen «Fyrst Igor».

Lever mentalt i fortiden

Veien til Butsja-massakren går ikke gjennom russisk litteratur, men snarere gjennom publiseringsforbud for Fjodor Dostojevskij og Mikhail Bulgakov, Vladimir Nabokov og Josef Brodsky, Anna Akhmatova og Andrej Platonov, henrettelsene av Nikolai Gumilev og Isaak Babel, tragediene omkring Marina Tsvetajeva og Perez Markisj, drapene på Osip Mandelstam og Daniil Kharms, provokasjonene overfor og forfølgelsen av Boris Pasternak og Aleksandr Solzjenitsyn. Veien til denne krigen går gjennom århundrer med desperat og gjentatt tapt motstand i kampen mellom russisk kultur og den forbryterske statsmakten.

Det russiske imperiet er ikke der til beste for det russiske folket, men for seg selv

Når vi snakker om russisk «imperialistisk» tenkemåte, glemmer vi at det russiske imperiet – i motsetning til det britiske – var et slaveimperium hvor det var det russiske folket som led mest. Engelskmenn forestiller seg sikkert et annerledes imperium.

Det russiske imperiet er ikke der til beste for det russiske folket, men for seg selv. Den russiske statens eneste formål er å bli værende ved makten. Russernes «imperialistiske» tenkemåte er av et spesielt slag.

Majoriteten av befolkningen lever fortsatt mentalt i fortiden. De identifiserer seg med stammen og er fullstendig avhengig av flokklederen, sjefen, enten det er en khan eller tsar.

Moderne mennesker har et ansvar for å avgjøre hva som er godt eller ondt. Og hvis ondskapen kommer fra deres eget land, står de opp mot sin egen stat og sitt eget folk.

De fleste russere lever i en tid der deres egen stamme alltid har rett. Og statsmakten har hamret «russkij mir»-verdenssynet inn i folks hjerner i generasjoner. Det hellige fedrelandet er en øy omgitt av et hav av fiender, og bare tsaren i Kreml kan redde dette landet og dets folk og bevare oden med jernhånd.

«Makten har alltid rett»

Å opprettholde makt krever fiender og en stadig pågående krig. Og soldater.

Marskalk Zjukov er berømt for å ha sagt følgende om tunge tap: «Ta det med ro, russiske hustruer vil føde flere soldater».

Slaver blir til soldater ved et velprøvd redskap: patriotisme. Alle diktatorer har alltid visst hvordan de skal få folk til å bytte ut kjærligheten til hjemlandet med kjærlighet til regimet. Det funker.

Russisk TV viser samme skrekkelige bilder fra ødeleggelsene i Ukraina og døde barn som bildene som vises i Vesten, men forklarer at byene blir ødelagt av den ukrainske hæren, og barna er voldtatt og drept av «ukro-nazister».

Det blir sagt at den russiske hæren forsvarer vårt hjemland i Ukraina mot Nato-fascismen. Propagandaen lyver, men folk tror på den både fordi makten alltid har rett (i hjemmene står TV-en for statsmakten), og fordi «russere kjemper alltid for det gode mot det onde».

Statsmakten trenger ikke folk som stiller spørsmål, den behøver ekte «patrioter»

Sivilisasjonsgapet mellom moderne humanitet og en russisk befolkning som sitter fast i en mental middelalder, kan bare overkommes med kultur, og regimet gjør alt det kan for å forhindre det.

Det evige forbannede spørsmålet fra 1900-tallets russiske litteratur, nemlig «Hvem har skylden?», og «Hva må gjøres?», er noe som bare plaget den lille, utdannede klassen. Det viktigste russiske spørsmålet for millioner av uutdannede bønder ble stilt annerledes: «Er tsaren ekte eller falsk?» Da som nå.

Videregående skole har vært obligatorisk siden Stalin-perioden, og statsideologien har misbrukt litteraturen for å lære barn «patriotisme». Statsmakten trenger ikke folk som stiller spørsmål, den behøver ekte «patrioter».

En krig mellom mennesker og umennesker

Bare seire kunne avgjøre spørsmålet om tsaren var ekte. Josef Stalin, seierherre i «Den store fedrelandskrigen», var ekte og blir fortsatt tilbedt. Mikhail Gorbatsjov tapte både krigen i Afghanistan og den kalde krigen mot Vesten. «Gorby» var åpenbart en falsk tsar og kritiseres og hates i Russland den dag i dag.

Ved å annektere Krym er Putin blitt legitim i folks øyne som en ekte tsar. Men mangelen på seier i Ukraina-kampanjen har drastisk underminert legitimiteten hans. Avputinisering vil skje når Putin-regimet kollapser, men det vil bli ført videre av en ny Putin med et annet navn.

Dette er ikke en krig mellom ukrainere og russere. Dette er en krig mellom folk som snakker både ukrainsk og russisk, og de folkene som utfører forbryterske ordre. I denne krigen er det ingen nasjonaliteter – det er bare mennesker og umennesker. Også i Russland går mennesker ut på gatene for å protestere mot krigen. Umenneskene banker dem opp og arresterer dem.

I denne krigen er det ingen nasjonaliteter – det er bare mennesker og umennesker

Det tyske språket tilhørte ikke nazistene. Paul Celan skrev diktene sine på språket til sin mors mordere. Russisk tilhører ikke Putin og krigsforbryterne. Språk forblir hva det alltid var: en utenfor kroppen forekomst av mennesker og umennesker.

Jeg har en drøm

Slaver føder diktaturer, og diktaturer føder slaver. Det er bare én vei ut av denne onde sirkelen, og den går gjennom kulturen. Litteraturen er motsatsen til giften i en «imperialistisk» tenkemåte.

Fortsatt skylder den russiske litteraturen verden en stor roman. Kanskje vil den bli skrevet av en ung mann som nå er i en skyttergrav og ikke har noen anelse om at han vil være den forfatteren. Og han spør seg: «Hva gjør jeg her? Hvorfor har regjeringen min løyet for meg og bedratt meg? Hvorfor skal vi drepe og dø her? Hvorfor er vi, russere, fascister og mordere? Hvem har skylden? Hva kan gjøres?»

Jeg har en drøm. Når kloke jøder våkner om morgenen, takker de Gud for å ha gitt dem sjelen deres tilbake. Jeg har en drøm, selv om jeg vet at den aldri vil bli oppfylt. En dag vil landet mitt våkne, skrekkslagen av dette marerittet, og si: Takk, Gud, for at du ga meg sjelen min tilbake!

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.