Kronikk

Kronikk: Vi har neglisjert spørsmålet om hvem de utilregnelige egentlig er | Markus Jerkø

  • Markus Jerkø, postdoktor Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo

Markus Jerkø er postdoktor ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo og redaksjonssekretær i Lov og Rett. Foto: Olav Olsen

Vi burde lære av Behring Breivik-saken at det å være «gal» ikke er ensbetydende med å være utilregnelig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Straffesaken mot Anders Behring Breivik satte det norske rettssystemet på en vanskelig prøve og vekket til live gamle diskusjoner om strafferettens utilregnelighetsregler. Tilregnelighetsutvalget, som ble nedsatt i kjølvannet av straffesaken, leverte høsten 2014 sin utredning, blant annet med et forslag til nytt utilregnelighetsvilkår. Utredningen har så langt ikke resultert i noen lovendring, men nå, fire år etter tingrettens dom, er det likevel grunn til å spørre om vi på dette området har trukket de rette lærdommer av Breivik-saken.

Det er en grunntanke i vårt rettssystem at kun personer som var tilregnelige i gjerningsøyeblikket – som hadde såkalt skyldevne – skal straffes. Noen lovbrytere er i en så forvirret eller avvikende sinnstilstand at de ikke kan lastes for det de har gjort. Og det ville vært dypt urimelig, ja umoralsk, å straffe disse. Utfordringen er å formulere et utilregnelighetsvilkår som så presist som mulig favner disse personene, og som lar seg praktisere slik at kun lovbrytere med skyldevne straffes, mens de utilregnelige slippes fri eller får den behandling de har behov for.

Mest mulig objektiv vurdering

I norsk rett har det vært en grunntanke at dette best kan oppnås om utilregnelighetsvurderingen i minst mulig grad beror på dommerens skjønn. I stedet bør utilregnelighetstilstandene beskrives i en terminologi som er anerkjent innenfor psykiatrien. Dette vil sikre en mest mulig objektiv og vitenskapelig vurdering. Som et uttrykk for dette medisinske prinsipp konstaterer straffeloven paragraf 20 at den som på handlingstidspunktet var «psykotisk», ikke straffes.

Det medisinske prinsipp innebærer at én vurdering substitueres, altså erstattes, av en annen. En moralsk vurdering av om den tiltalte var utilregnelig, substitueres av en psykiatrisk vurdering av om han var psykotisk. Konsekvensen er at den som på handlingstiden var psykotisk i lovens forstand, ikke straffes, uavhengig av om vedkommende var utilregnelig eller ei, og at den som på handlingstiden ikke var psykotisk, straffes, uavhengig av om vedkommende var tilregnelig eller ei.

Problemene med denne substitusjonen er godt kjent: Diagnosemanualene som benyttes innenfor psykiatrien, er ikke blitt utviklet for å svare på rettens utfordringer, men med helt andre siktemål for øyet – i hovedsak diagnostisering og behandling av pasienter. Og derfor finnes det psykotiske som ikke er utilregnelige, og utilregnelige som ikke er psykotiske. Diagnosen passer ikke til formålet. Uansett hvilken diagnose en person har, gir det mening å spørre om denne er tilstrekkelig alvorlig til at personen var utilregnelig.

Uenige sakkyndige

Breivik-saken er en utmerket illustrasjon av dette skillet. De sakkyndige var som kjent uenige i om Breivik oppfylte de diagnostiske kriteriene for en psykosediagnose. Og om dette spørsmålet hersker det nok fortsatt delte meninger. Men spørsmålet om han var utilregnelig, er et annet. Det kan argumenteres for at han, uavhengig av hvordan vi vil besvare det diagnostiske spørsmålet, hadde en såpass klar forståelse av de grufulle handlinger som han utførte, og av disses straffverdighet, at han forholdsvis klart var tilregnelig på gjerningstidspunktet.

Det foretrukne alternativet til det medisinske prinsipp har for mange vært en regel basert på et blandet prinsipp. Vi beholder psykosekriteriet, men supplerer det med kausale eller psykologiske tilleggskriterier som skal bidra til økt treffsikkerhet. Utfordringene ved dette er at det er vanskelig å formulere tilstrekkelig treffsikre tilleggskriterier, praktiseringen av disse vil bli mindre objektiv og vitenskapelig, og de kan heller ikke korrigere for at det finnes utilregnelige som ikke er psykotiske.

Tilregnelighetsutvalget argumenterer for at utilregnelighetsvilkåret fortsatt bør være uttrykk for et medisinsk prinsipp. Men utvalgets forslag til nytt utilregnelighetsvilkår er i realiteten uttrykk for et blandet prinsipp. Utvalget forutsetter at retten må supplere de sakkyndiges diagnostikk med sin egen moralske vurdering av om den tiltaltes symptomer er tilstrekkelig alvorlige til at han skal anses som utilregnelig.

Psykosekriteriet bør forkastes

I en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for Rettsvitenskap («Utilregnelighet på gjengrodde stier», tilgjengelig på www.idunn.no) kritiserer jeg premissene for denne diskusjonen. De samme teoretiske stiene gås opp på nytt og på nytt, uten at vi synes å komme stort nærmere tilstrekkelig gode løsninger. Dette burde fortelle oss at diskusjonen om et medisinsk versus blandet prinsipp har vært et blindspor. Den naturlige løsningen er å forkaste psykosekriteriet.

Dette kan enten gjøres ved et utilregnelighetsvilkår som knytter direkte an til vår moralske forståelse av hva utilregnelighet er. Etter straffesaken høstet dommer Arntzen ros for sin «modige» etterprøving av de sakkyndiges vurdering av om Breivik var psykotisk. Men det burde ikke være nødvendig for en dommer å måtte forsøke seg som amatørpsykiater. Med et utilregnelighetsvilkår som er tilpasset vår forståelse av de utilregnelige, vil dommeren i stedet, basert på de sakkyndiges utredning av den tiltaltes symptomer, kunne foreta en selvstendig vurdering av om disse er tilstrekkelig alvorlige til at han var utilregnelig.

Det andre alternativet er å utvikle en ny rettspsykiatrisk standard tilpasset vår forståelse av utilregnelighet. Om diagnosen ikke passer, lag en annen diagnose! Om man ønsker å fastholde de idealer om objektivitet og vitenskapelighet som har vært lagt til grunn i norsk rett – og å gjøre disse til en realitet – fremstår dette som den naturlige og mest fruktbare løsningen. Dette forutsetter mer dyptpløyende forskning som kan gi oss en bedre forståelse av hvem de utilregnelige er, og hvilke symptomer de har.

Forutsetningen har vært at de utilregnelige er de gale

Noe av forklaringen på hvorfor vi ikke har funnet frem til bedre løsninger på dette området, og at utilregnelighetsreglene utredes på nytt og på nytt, er at vi har neglisjert spørsmålet om hvem de utilregnelige egentlig er. De norske utilregnelighetsreglene har i stedet vært basert på en forutsetning om at de utilregnelige er de «gale». Lovens uttrykk har vekslet fra «de galne eller avsindige», til «sindssyg», frem til «psykotisk» ble vedtatt i 1997 fordi det var en mer tidsriktig betegnelse.

Og juristene har spilt den sentrale rollen, til tross for at de problemer utilregnelighetsreglene reiser, i all hovedsak er filosofiske og medisinske. Skal vi komme frem til en bedre faglig forståelse, må filosofene og psykiaterne innta mer sentrale roller. Løsningen på problemene er på papiret meget enkel: Finn ut hvem de utilregnelige er, og hvilke symptomer de har, og la så de sakkyndige utrede disse.


Les mer:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Straffeloven
  2. Tilregnelighetsutvalget
  3. Anders Behring Breivik

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Også personer som ikke er psykotiske, kan begå bestialske drap

  2. DEBATT

    Hvem avgjør utilregnelighet? | Randi Rosenqvist

  3. KRONIKK

    Advarer mot ny utilregnelighetsbestemmelse

  4. KOMMENTAR

    Lekkasjer og rettspsykiatri

  5. NORGE

    Han er Norges mest brukte rettspsykiater- Jeg har aldri tenkt at arbeidsmengden har gått utover kvaliteten

  6. NORGE

    - Det er enkelt for de sakkyndige å mene det ene og det andre når de ikke må stå til ansvar for konsekvensene