Pisa styrer skoledebatten

Pisa-studien har erobret en slags posisjon som gullstandard for skolens kvalitet, nesten som nasjonenes felles IQ-test. En tilsvarende situasjon har vi i mange andre land. Alle vil ligge på topp. Bildet er fra Finland.

OECDs Pisa-prosjekt legger premisser for skoledebatt og -politikk i utallige land.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Resultater fra første runde med Pisa-testing ble lagt frem i desember 2001. Da hadde Kristin Clemet (H) akkurat overtatt som utdanningsminister i Norge. "Norge er en skoletaper", sa hun på pressekonferansen, og fortsatte: "Dette er som å komme hjem fra vinter-OL uten en eneste norsk medalje. Og denne gangen kan vi ikke skylde på at finnene er dopet!"

Alvorlig

Med en slik ordbruk skjønner alle gode nordmenn alvoret. "Pisa-sjokket ga Høyre en flying start og la grunnlaget for det store norske oppgjøret om kunnskap i skolen", skrev Clemets statssekretær Helge Ole Bergesen i sin bok Kampen om kunnskapsskolen , der han ga sin autoriserte versjon av hva som skjedde mens Høyre satt i regjeringsposisjon.

Forsidene

Pisa-sjokket ble presentert i alle medier. Ikke på sportssidene, men på forsidene i alle landets aviser.

Svein Sjøberg

Riktig nok var Norge midt på treet på Pisa-rankingen som var lagt frem. Hadde det vært sykkelritt, hadde man sagt at sagt at Norge kom i mål med hovedfeltet. Men vi hadde vel regnet med en topplassering? Det er jo typisk norsk å være god.

Myter

Nå er det gått mer enn ti år, og både Pisa og Timms (Timms er et internasjonalt forskningsprosjekt om matematikk og naturfag i grunnskolen som gjennomføres hvert fjerde år) er blitt kjente forkortelser. Mange, også folk som burde vite bedre, hevder med styrke at norsk skole er på u-landsnivå, men de fleste nøyer seg med å si at vi er "middelmådige". I dag, i 2013, er faktum at Norge ligger svært godt an på alle de internasjonale testene, men myter har lang halveringstid.

Les også

Hva kan vi lære av Finland?

Pisa er en suksess

Denne studien har erobret en slags posisjon som gullstandard for skolens kvalitet, nesten som nasjonenes felles IQ-test.

Les også

Der bare 1 av 15 kommer gjennom nål- øyet for å bli lærer

En tilsvarende situasjon har vi i mange andre land. Alle vil ligge på topp i denne olympiaden. Selv i land som ligger nesten i toppen, ropes det om krise i skolen. Bare gull er godt nok.

Minst like viktig er kritikken av hvordan Pisa-resultater blir brukt og misbrukt for å fremme politiske formål og for å legitimere reformer i skolen.

Det var altså Høyre som fikk Pisa som gavepakke da de tok styringen med norsk skole i 2000. Men den rødgrønne regjeringen har fulgt opp i årene som fulgte, mer eller mindre entusiastisk. De rødgrønne arvet også Høyres Kunnskapsløftet for norsk skole. Ingen stor suksess, hvis man skal tro forskningen. Hvis man leser de stortingsmeldinger om skolen som er lagt frem med SV-minister i Kunnskapsdepartementet, ser man bildet klart: Internasjonale studier og rangeringer er sannhetsvitner for det meste.

Eksperter og sammenligninger

Søk i teksten gir «OECDs eksperter» utallige treff, likedan «internasjonale sammenligninger», Pisa og Timms. Nesten forgjeves leter man etter alle nøkkelordene i den norske skolens formålsparagraf. Der står det at skolen skal fremme historisk og kulturell innsikt, solidaritet, demokrati, likestilling, skaperglede, engasjement, danning og lærelyst. Slike verdier kan ikke lett måles og tallfestes, derfor teller de heller ikke når skolens samfunnsregnskap skal gjøres opp. Tall og data trumfer alle argumenter. Også i en valgkamp.

OECD står bak Pisa. OECD har som formål å fremme økonomisk utvikling i en fri markedsøkonomi. Den globale handelen er preget av høyteknologi og hard konkurranse. I et slikt perspektiv blir kunnskap, utdanning og forskning sentralt. Derved oppfattes noen fag som viktige, andre kommer i skyggen. Ut fra en nokså naiv analyse er det derfor realfagene som blir viktige, altså matematikk og naturfag. Dessuten grunnleggende leseferdigheter på morsmål.

Dette er de såkalte Pisa-fagene. Ingen andre fag er med i noen Pisa-test, hverken fremmedspråk, humaniora eller samfunnsfag. For ikke å snakke om etikk, estetikk, kunst— og kulturfag. Man må også legge til at PISA ikke forholder seg landenes læreplaner eller deres vedtatte formålsparagrafer. Pisa-testen er en to og en halv times skriftlig test av 15-åringer. Elevene får ikke kommunisere med hverandre eller bruke de teknologiene de etter hvert er blitt så avhengige av. Likevel hevder Pisa at man slik måler «real life skills» i «autentiske situasjoner». Men det er vel bare i riktig gammeldagse og klassiske klasserom at slike situasjoner er «real life»?

Faglig kritikk

Selvsagt publiseres det kritikk av Pisa, men mer i fagtidsskrift enn i mediene. For mediene elsker å gjengi enkle rangeringer, som resultatlister i idrett. Og går det dårlig for Norge, blir det debatt om hvem som har skylden, og går det bra, blir det kamp om hvem som skal ha æren. Dagens valgkamp illustrer denne kampen om å unngå svarteper. Slik glemmer man å drøfte hva Pisa egentlig er, hva studien måler og hvordan dette stemmer med samfunnsmandatet for norsk skole.

Les også

«I matte er norske tiåringer nå best i Norden»

Kritikken av Pisa har mange dimensjoner. Faglig, språklig, pedagogisk og kulturell kritikk av oppgavene og testsituasjonen er et sentralt poeng. Men en slik debatt er ikke helt enkel, for oppgavene er i hovedsak hemmelige. Minst like viktig er kritikken av hvordan Pisa-resultater blir brukt og misbrukt for å fremme politiske formål og for å legitimere reformer i skolen.

Data etter behov

Ut av det store hav av data kan man velge ut eller sette sammen data etter behov. Man kan lage fortellinger om et lands suksess og katastrofe basert på den samme datamengden. Lesingen kan være både selektiv og kreativ, ofte farget av det ståsted man selv har.

Pisa-resultater, oftest presentert som Pisa-sjokk, legger premisser for skolepolitikken i mange land. De sier de vil lære av Finland, der «Pisa-turisme» nå er blitt en vekstnæring.

Tillitsmandat fra samfunnet

Pasi Sahlberg er sentral i finsk utdanningspolitikk, der vernet av en egalitær, offentlig skole med tillitsmandat fra samfunnet er det sentrale. Hans bok Finnish Lessons handler om hva verden kan lære (og ikke lære!) av den finske skolen. Han sier at mange land er infisert av en basill. Han kaller den Germ: Global Educational Reform Movement.

Dette betyr mer disiplin, flere tester, publisering av resultater, rangeringer av skoler, lærerlønn basert på elevenes karakterer, frie skolevalg, mer konkurranse, flere privatskoler osv. Altså det motsatte av hva Finland har satset på. Dessverre ser det ut til at Norge har et aldri så lite bitt av den samme basillen.