Vi trenger en sunn patriotisme som motvekt mot Europas nasjonalisme | Sylo Taraku
De som fremmer en inkluderende nasjonalisme, er større patrioter enn de som satser på det lettvinte, men farlige alternativet.
Den nylige 100-årsmarkeringen av slutten på første verdenskrig er en god anledning til å reflektere over Europas turbulente historie og diskutere hvordan vi skal forholde oss til de nye nasjonalistiske strømningene vi opplever i Europa i dag.
«Europa var Midtøsten»
I et intervju med Aftenposten i fjor sa Jens Stoltenberg at «det er lett å glemme at Europa var Midtøsten». Den relativt korte fredelige perioden vi har hatt etter andre verdenskrig, som var resultat av den første, gjør at vi fort glemmer Europas blodige historie.
Katastrofen som formet et århundre | Bernt Hagtvet og Torbjørn L. Knutsen
Selv tar jeg ikke freden for gitt. For jeg har flyktet fra en del av Europa som på 1990-tallet lignet Europa slik det har pleid å være: med krig og etnisk rensing.
Da jeg i 1999 reiste tilbake til fødebyen min, Peja i Kosovo, var deler av byen fortsatt i ruiner. Krig var noe jeg leste om i historiebøkene, og jeg kunne aldri forestille meg at byen jeg har vokst opp i, ville oppleve en ny krig i min tid.
Etniske konflikter på Balkan kan sies å være en fortsettelse av de samme destruktive kreftene som ble sluppet løs i Sarajevo i 1914. Det var først etter balkankrigene på 1990-tallet at første verdenskrig egentlig tok slutt, sa den anerkjente nederlandske historikeren, Geert Mak.
Macrons advarsel
Under minnemarkeringen forrige søndag advarte president Emmanuel Macron mot den nye nasjonalismen.
Etter en i europeisk målestokk lang periode med demokratisk stabilitet, økonomisk vekst og EU-utvidelse østover, ser vi økende tendenser til splittelse. Velgerne er ikke bare delt mellom høyre og venstre, men også mellom nasjonalisme og globalisme, mellom dem som tror på tettere internasjonalt samarbeid og mangfold og dem som vil tilbake til sterkere nasjonalstater. Samtidig ser vi på nytt en økt spenning mellom vestlige og tidligere østlige land i EU.
Kritikere av EU og andre overnasjonale organer siterer ofte filosofen og journalisten Régis Debray. Han har sagt at fornektelsen av det nasjonale forårsaket tusen ganger større ødeleggelser i historien enn hensyntagen til det: «Aksepter nasjonene, mine herrer europeere, og lær å leve med dem. Hvis ikke, ta dere i vare. Det fortrengtes gjenkomst vil gå i strupen på dere.»
Samtidig viser gjennomgangen fra blant andre evolusjonspsykologen Steven Pinker at økt handel og økt diplomati har en stor del av æren for den fredelige utviklingen de siste ti årene. I boken The Better Angels of Our Nature, trekker han også frem det faktum at vi er blitt mer opplyste og mer tolerante. Vi tenker mer universelt enn i tidligere tider da vi var mer isolerte, tradisjonelle og tribalistiske.
Balansen mellom sikkerhet og frihet
Det tar lang tid for et samfunn å finne frem til den rette balansen mellom sikkerhet og frihet. Pinker sier at demokratiet er en optimal «middle ground» som skal hindre både kaos og tyranni. Noen samfunn finner en god balanse mellom disse hensynene, andre klarer det aldri.
Nasjonalistisk mobilisering kommer ofte som reaksjon mot utviklingsprosesser som oppleves som opprivende og truende, men trusselen trenger ikke være reell. Maktsyke eller demagogiske ledere kan skape frykt gjennom desinformasjon eller overdrivelser.
I det tidligere Jugoslavia fikk vi en overgang fra kommunistisk tyranni til nasjonalistisk kaos på 1990-tallet. Nasjonalistiske ledere, som Slobodan Milosevic, kom til makten gjennom demokratiske valg, men også gjennom fryktpropaganda.
Demokrati gir oss makt til å velge våre ledere, men det beskytter oss ikke mot dårlige valg. Det beskytter oss ikke mot dårlige ledere som undergraver demokratiet og som undergraver den internasjonale orden.
Balkanisering av Europa
Yascha Mounk, statsviter fra Harvard University, sier at demokratiet ikke lenger er «the only game in town» her i Vesten, ettersom flere og flere er åpne for alternativer og flere og flere ønsker seg sterke ledere.
Valget av Donald Trump i USA er en refleksjon av dette. Andre sterke ledere som trekker oss tilbake til «the game of nations», er Putin i Russland, Erdogan i Tyrkia, Kaczynski i Polen og Órban i Ungarn.
Under et foredrag om fascismens historie på NRK i september, sa professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet at vi ser en ny transformasjon i Europa i dag som vi ikke har begrep for å beskrive.
Selv mener jeg begrepet «balkanisering» er ganske beskrivende. I betydningen fragmentering, desintegrering og polarisering.
Dårlig nytt for små land, som Norge
Nasjonalismen har kommet sterkere tilbake og alle nasjonale stater kan føle seg litt mer alene nå. Den liberale verdensorden er alvorlig svekket, og autoritære stater tar seg til rette med stadig større selvsikkerhet. Dette er også dårlige nyheter for små land som Norge, som er avhengige av at også mektige land respekterer internasjonale spilleregler.
Høyrepopulistiske ledere i Europa advarer mot overnasjonale organer og mot økt etnisk mangfold via innvandring. Innvandrerne og overnasjonale organer beskrives som en trussel for nasjonal suverenitet og for den nasjonale sammenhengskraften. Høyrepopulistene lover derfor sterkere kontroll over økonomien, over grensene og over den nasjonale identiteten.
Vi må ikke gå i fella
Selv om høyrepopulistiske ledere setter viktige saker på dagsordenen, har deres retorikk nasjonalistiske undertoner som minner meg veldig om polariseringen som ledet frem til oppløsningen av Jugoslavia.
Men i møte med nasjonalistisk retorikk må vi ikke gå i fella og snakke nasjonalstaten ned. For nasjonalstaten er fortsatt den viktigste garantisten for demokrati og våre friheter som statsborgere.
Og høy grad av tillit og samhold er fortsatt essensielt for stabilitet. Det er bare å se hvor enkelt land som Syria og Irak kunnet ende opp i kaos og blodbad. Det var ikke en sterk fellesskapsfølelse der fra før.
Det er ikke lett å skape en sterk «vi»-identitet i multietniske samfunn, men de som fremmer en slik inkluderende nasjonalisme er større patrioter enn de som satser på det lettvinte, men farlige alternativet: Etnonasjonalisme og desintegrering av samfunnet i ulike rivaliserende identitetsgrupper. En slags nasjonal balkanisering.
Irregulær migrasjon
Utfordringene med irregulær migrasjon må tas på alvor, men disse løses best gjennom bedre internasjonalt samarbeid. Og det nasjonale samholdet blir ikke bedre gjennom en mistenkeliggjørende retorikk overfor politiske motstandere og minoriteter.
Uten sosial rettferdighet, uten en demokratisk kultur med sterk respekt for ytringsfriheten, og uten en faktabasert debatt, kan polariseringen bringe ekstreme nasjonalistiske ledere til makten. Ledere som fremstiller seg selv som nasjonens redningsmenn, men som kan undergrave demokratiet og i verste fall lede oss til kaos og krig. Det har skjedd før i Europa, og det kan skje igjen.
Sylo Taraku er forfatter av boken «Balkanisering av Europa»
