Når ble Norge født? | Øyvind Søtvik Rekstad
Hvordan kan 17. mai være vår fødselsdag når vi ikke vant vår selvstendighet før 7. juni 1905?
Noen mener det er feil å kalle 17. mai Norges fødselsdag, siden Eidsvollsmennene bare undertegnet et stykke papir. Men ved nærmere ettertanke er det slett ikke så ueffent å si at nasjonen ble født denne dagen.
Slottsplassen, 17. mai 2018:
«Fordi Norge ble født», jubler festkledde smårollinger når de blir spurt om hvorfor vi feirer 17. mai. Med ketchup og smeltet fløteis rundt munnen. Det er like søtt som det er usant. Men litt sant er det, faktisk.
Det er like vanskelig å tidfeste Norges fødsel som det er å definere det norske eller å fastslå hva som er typisk norsk.
En bunadskledd kulturminister prøvde seg en gang med Marit Bjørgen, kvikklunsj, brunost og dugnad. Samt bunad:
En nylig avgått integreringsminister befalte at her i landet «spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», og at de som kommer hit må innrette seg etter det:
Men ingen av dem har foreslått klassisk femmil, kappspising av grøt eller turbotømming av akevitt som del av statsborgertesten.
Da treffer kong Harald bedre: «Norge er høye fjell og dype fjorder. Det er vidder og skjærgård, øyer og holmer». Men fjellene og fjordene fantes lenge før den første nordmannen innvandret hit.
«Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», fortsetter kongen. Og ingen kan ta ham på det. Monarken har nemlig lest sin nasjonalskald: «Norsk er hvad som passer oss, det være fra Frankrike eller Hardanger», fnøs nemlig selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Ta den, Sylvi og Linda.
Men heller ikke dette sier noe om når Norge ble født, eller om hva som skiller det urnorske fra det unorske.
Vi ble beskrevet som drikkfeldige og vanskapte med ansikter som lignet svinehoder. Men så våknet altså dette tankeløse bondefolket opp.
Fyllesvin og fyllepenner
Jakten på det norske har pågått lenge. Da Ludvig Holberg spaserte rundt i Roma for 300 år siden, ble han stoppet på gaten og spurt om han noen gang hadde sett en nordmann.
Joda, svarte dikteren. Han var jo norsk selv. Hvorpå romeren slo fast at bergenseren måtte være født av utenlandske foreldre, siden det var vitenskapelig bevist at nordmenn var vanskapte og hadde ansikter som lignet svinehoder.
Og Sylvi Listhaug kan trygt belegge sin definisjon med en henvisning til Leopold von Buchs reisebeskrivelse fra det tidlige 1800-tallet: Nordmenn var «barn som hengir seg til øyeblikkets nytelse» og led av en drikkfeldighet som skyldtes «lavt kulturnivå og tankeløshet». Særlig fiskerne i Lofoten.
Et stykke papir
Få år senere våknet altså dette tankeløse bondefolket opp av den danske firehundreårsnatten med et stykke papir i hendene. Der hvor andre nasjoner kan knytte sitt frigjøringsverk til kjente slagsteder og krigshelters dåder, står altså nordmannen der med et håndlaget klutepapir og en penn fylt med jerngallusblekk som eneste våpen.
Men ut av Eidsvollpennene tøt store ord: De franske opplysningsfilosofene og de amerikanske grunnlovsfedrenes ord om folkestyre, trykkefrihet og maktfordeling.
På en tid hvor de fleste av verdens stater var diktaturer eller ennå ikke født, og nesten hundre år før den avanserte storebroren Sverige innførte demokratiet. På en tid hvor små språksamfunn som det norske, finske og tsjekkiske var betraktet som stammefolk uten evne til hverken statsdannelse eller status som nasjon.
Papiret som handlet
Men Norge ble ikke fritt i 1814. Så snart Grunnloven var i havn 17. mai, ble vi overdratt fra dansk eie til svenske hender. Som et hvilket som helst annet krigsbytte. Hvordan kan 17. mai være vår fødselsdag når vi ikke vant vår selvstendighet før 7. juni 1905?
Friheten dukket ikke opp med morgendisen denne junidagen. Vår selvstendighet er et byggverk reist i tålmodighet, og grunnsteinen ble lagt på Eidsvoll.
Da Karl Johan forsøkte å styre Norge som sin egen bukselomme på 1820-tallet, dempet embetsmennene hans fremstøt ved å forsvare Grunnlovens paragrafer.
Da kongen forsøkte å forby 17. maifeiringen, måtte han gi opp da han så hvor sterkt Henrik Wergeland og de andre studentene insisterte på å hylle et stykke papir.
Torgslaget i 1829 var første og siste gang det ble satt inn politihester mot de feirende. Takket være Grunnloven fikk nordmennene stadig større frihet til å feire og styre seg selv.
Norge vant sin demokratiske frihet da Selmer-regjeringen ble avsatt ved riksrett og parlamentarismen innført i 1884. Takket være en detalj gjemt i Grunnloven.
På Eidsvoll hadde man nemlig bestemt at riksretten skulle settes sammen av folkevalgte og høyesterettsdommere, med førstnevnte i flertall. Da hjalp det ikke at både Høyre og dommerne støttet Selmer og svenskekongen. Siden Venstre med sitt brakvalg var i stand til å fylle samtlige av de folkevalgtes plasser, ble Selmer dømt.
Slik sett er det ikke friheten som førte til 17. mai-feiringen, men 17. mai og Grunnloven som førte til friheten.
I mangel av frihetshelter av kjøtt og blod, steg en aktør med hud av klutepapir og jerngallusblekk i sine årer frem. Hvis det er demokrati og menneskerettigheter som definerer det norske, og ikke antrekket eller innholdet i vår flaske, er det vanskelig å skjønne annet enn at Norge kom til verden 17. mai 1814.
Alternative fødselsdager
Det er fullt mulig å kaste frem alternative tidspunkter for Norges fødsel.
1884 og 1905 er kurante kandidater, men det var 1814 som gjorde både 1884 og 1905 mulig.
Norgeshistorien innledes gjerne med vikingtiden, men starten på denne æraen er tidfestet til angrepet på Lindisfarne i 793. For en likestilt fredsnasjon er det ikke særlig stas å feire fødselsdag til minne om massevoldtektene ved de engelske strender.
Norge ble heller ikke født den dagen Anne Hov var så uheldig å søle fløte i brunosten, selv om man fikk en langt mildere, søtere og mer human ost.
Bunader er både vakre og typisk norske. Det betyr ikke at 22. februar, Hulda Garborgs fødselsdag, skal være en dag for nasjonal rus. Det betyr heller ikke at man må gå i bunad for å være norsk.
Når bunadspolitiet kritiserer drakter sydd i utlandet, frontkolliderer to av våre verdier: Bunadstradisjonen og sympatien med den som sitter nederst ved bordet og ikke har råd til et plagg som koster det samme som tre-fire Armani-dresser.
Finnes nasjonen?
De store tenkerne er rykende uenige om hva en nasjon egentlig er. Ernest Gellner kalte den et produkt av den industrielle revolusjon, siden enheter med felles språk er økonomisk effektive. Benedict Anderson reduserer nasjonene til «innbilte fellesskap». Andre hevder at nasjonene alltid har eksistert, men at de lå i dvale frem til 1800-tallet. Altså: Er det en oppfinnelse eller et evig folk som i dag samler seg på Slottsplassen?
Her vil det neppe oppfattes som unorsk å si som Ole Brumm: Ja takk, begge deler.
Vi kan aldri nekte for at skiløping og brunost er typisk norsk, men vi kan ikke nekte nordmenn som hater begge deler å være norske.
Det er fint å samle seg rundt nasjonale symboler, men disse bør ikke brukes for å stenge folk ute og stemple dem som unorske.
Jakten på det norske vil pågå til evig tid. Vi finner aldri noen kirurgisk presis definisjon av det norske. Og det føles helt greit.
Det skal gjerne være noe mystisk og uvitenskapelig ved det som vekker sterke følelser. Slik er det ikke bare med nasjonen, men også med religionen og kjærligheten. Vi finnes, selv om det er vanskelig å få tak på oss. Og du vet hvor du finner oss på vår fødselsdag.
