Kronikk

Vårt samfunn blir rikere og tryggere. Piggtrådgjerdene mot familier på flukt blir høyere og høyere. Stans kappløpet bort fra folkeretten | Jan Egeland og Torstein Bae

  • Jan Egeland
    generalsekretær Flyktninghjelpen
  • Torstein Bae
    Den Internasjonale Juristkommisjons fagutvalg for flyktning- og humanitærrett

Barnehender holder rester av voksnes drapsvåpen. Uten beskyttelsen i land som Uganda og Etiopia ville talløse kvinner og barn mistet livet i Sør-Sudan, skriver kronikkforfatterne. Foto: UNICEF/Hamoud

Flyktningkonvensjonen undergraves. Rettssikkerheten til asylsøkere og flyktninger i Norge svekkes. Det er et farlig signal til andre land.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Europas nasjoner konkurrerer i et kappløp mot menneskerettslige og flyktningrettslige bunnivåer. Også i Norge, hvor sårbare menneskers rett til beskyttelse tradisjonelt har stått sterkt, kappes politikere i å bygge murer mot asylsøkere og flyktninger.

Etter andre verdenskrig ble retten til å søke asyl nedskrevet i Menneskerettighetserklæringen av 1948. Flyktningers rettigheter ble nedfelt i Flyktningkonvensjonen av 1951.

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen. Foto: Flyktninghjelpen

Torstein Bae, Den Internasjonale Juristkommisjons fagutvalg for flyktning- og humanitærrett. Foto: Advokatfirmaet Legalis

I Norge hadde flyktninghjelp tverrpolitisk støtte. Våre landsmenn, med Kongefamilien i spissen, hadde selv søkt og fått beskyttelse i britiske og svenske nærområder, så vel som i fjerne land som USA og Canada. Flyktninghjelpen ble opprettet i 1946 for å bidra i massefluktens Europa.

Farlig håpløshet i de såkalte nærområdene

I vår tid opplever vi også masseflukt. Forskjellen mellom da og nå er at europeere ikke lenger søker beskyttelse i andre land. Nå er det vi som har verdenssamfunnets største offentlige og private ressurser og en samfunnssikkerhet verden knapt har sett sidestykke til. At krigsrammede familier som flykter for sine liv i dag søker sikkerhet i Europa og Norge bør ikke overraske.

Til tross for dette øker gapet mellom vår evne og vår vilje til å ta imot medmennesker på flukt. Den internasjonale juristkommisjonen har blant andre slått alarm om dette. Det kommer stadig færre asylsøkere og kvoteflyktninger til Norge, Danmark og de fleste andre europeiske land. Dess rikere og tryggere vårt samfunn blir – dess høyere blir piggtrådgjerdene mot familier på flukt.

Det er prisverdig at norske myndigheter har økt støtten til naboland i massefluktsituasjoner og er en viktig giver til FNs og Flyktninghjelpens internasjonale arbeid for å beskytte flyktninger. Vi hjelper millioner med nødhjelp verden rundt. Samtidig ser våre hjelpearbeidere i de såkalte «nærområdene» at stadig flere låses i farlig håpløshet. Flyktningene kan hverken returnere til sine krigsrammede hjemland, integreres i overbelastede naboland eller få en ny mulighet i tredjeland.

Les også

Migrantkrisen preger fortsatt Europa: 927.000 asylsøkere venter på svar

Rettssikkerheten til asylsøkere og flyktninger svekkes

Det er derfor et farlig signal til andre land at rettssikkerheten til asylsøkere og flyktninger i Norge svekkes. Fremfor å undergrave Flyktningkonvensjonen bør norske politikere søke fellesløsninger med andre land innenfor våre forpliktelser.

Ikke minst svekket de nye «hurtigprosedyrene» i 2015 rettssikkerheten til asylsøkere. Lovgivning blir mer og mer blir utformet med tanke på å hindre en reell domstolskontroll med forvaltningsvedtak. Utformingen av fengslingskriteriene i utlendingsloven har begrenset domstolskontrollen ytterligere. Et offentlig utvalg skal nå også se på hvordan gjeldende lover kan fravikes i ekstraordinære situasjoner, som ved en ny «tilstrømning» av asylsøkere.

Regjeringen mener dagens lovgivning ikke gir nok «fleksibilitet» og vil se på mulighetene til å suspendere individuelle rettigheter. Men konstitusjonell nødrett er reservert for krig, når krig truer eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet står i fare. Det var ikke tilfellet i 2015 da vi så en økning av asylsøkere til europeiske land.

Dersom Norge får panikk fordi 31.000 søker asyl hos oss i løpet av et år, hvilket budskap sender dette til lille og fattige Libanon som har tatt imot over en million syrere og hundretusener palestinere?

Våre folkerettslige forpliktelser har ikke behov for en «klargjøring» som innebærer en svekkelse av sentrale normer. De følger av Flyktningkonvensjonen og menneskerettighetskonvensjoner, og retten til å søke asyl er folkerettslig sedvane. Forpliktelsene er fulgt opp gjennom utlendingsloven, som inneholder et utvidet flyktningbegrep. Ingen som står i reell fare for å bli utsatt for grove rettighetsbrudd som tortur eller annen umenneskelig behandling skal sendes hjem.

Les også

Vold og overgrep mot barn. Mindreårige asylsøkere. Tvang og frihetsberøvelse av psykisk syke. Politiarrest og varetekt. Vi har en del å ta tak i

Ingen steder å flykte for vår tids forfulgte

Vi ser således en økende avstand mellom norsk støtte til FN ute og hjemme. Norge ber ofte naboland om å gi beskyttelse til flyktninger og samarbeide med FNs høykommissær for flyktninger.

Men Norge har sendt flere hundre asylsøkere tilbake til Russland til tross for manglende rettssikkerhetsgarantier, og mener det er trygt med retur til deler av Somalia i strid med anbefalingene fra FN. Norge er ledende i Europa når det gjelder tvangsretur til Afghanistan. Norske myndigheter har vedtatt å sende asylsøkere tilbake til Hellas, samtidig som man erkjenner at det for enkelte kan være i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

80 prosent av syriske flyktninger bor i urbane områder i Libanon. Denne blokken i Beirut kalles «Syriablokka». Foto: Monica Strømdahl

Norge har innført krav som gjør det svært vanskelig for flyktninger å få familiegjenforening. Norske myndigheter skal ikke lenger vurdere om det er rimelig at asylsøkere blir henvist til internflukt i hjemlandet, i strid med FNs klare anbefalinger. FNs menneskerettighetskomité stilte også nylig kritiske spørsmål om norsk praksis for internering av mindreårige asylsøkere, og anbefaler endringer av utlendingsloven for å gi bedre vern mot retur i tråd med folkeretten.

Les også

Sylo Taraku: – Jeg vil at Norge skal lykkes som flerkulturelt samfunn. Jeg kommer selv fra ett som mislyktes.

Uten beskyttelsen i land som Uganda og Etiopia ville talløse kvinner og barn mistet livet i Sør-Sudan. Samtidig vil ikke norske myndigheter følge anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger. Dette sender signaler til de nåværende store mottakslandene som kan undergrave deres vilje til å holde sine grenser åpne. Da blir det ingen steder å flykte for vår tids forfulgte.

Som en liten og sårbar nasjon er det ikke bare i samsvar med våre idealer å leve opp til folkerettens bud. Det er en sentral norsk interesse at folkeretten blir respektert.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Flyktningpolitikk
  2. Migrantkrisen i Europa
  3. Flyktninghjelpen
  4. Menneskerettigheter

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Norge bryter flyktningkonvensjonen når de vil frata noen flyktningstatus

  2. NORGE

    NOAS: – Ap legger opp til større usikkerhet og dårligere integrering på ubestemt tid

  3. DEBATT

    De er oktoberbarn, ikke oktobermenn.

  4. VERDEN

    Hver dag må over 44.000 mennesker flykte

  5. POLITIKK

    Aps innvandringsutvalg: Vil sette av 5 milliarder kroner til hjelp i nærområder

  6. POLITIKK

    Frp-topper: Vil gjøre det umulig å få asyl i Norge