Kronikk

Kronikk: Forskningsrådet ser seg blind på biologisk alder

  • Elisabeth Staksrud
Helt uavhengig av faglige meritter, publikasjoner, premieringer og forskningsformidling vil de som faller utenfor Forskningsrådets alders- og tidsavgrensning ikke engang bli vurdert for en prosjektbevilgning, skriver Elisabeth Staksrud.

Å måle erfaring i tid heller enn akademiske kvalifikasjoner og meritter, er et mildt sagt forbausende prinsipp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo har jeg en privilegert stilling med stor frihet til å definere min egen forskningsagenda. Men det er også en stilling som kommer med et krav om både å være i forskningsfronten, nasjonalt og internasjonalt, og å skaffe til veie eksterne midler til større forskningsprosjekter man ønsker gjennomføre.

Den frie forskning

I en tid hvor forskning i stor grad må skje innenfor de rammer som er politisk etablert og defineres gjennom Forskningsrådets tematiske programmer, er tilgangen til frie forskningsmidler («Fripro») fra Forskningsrådet helt sentralt for å kunne bryte ny forskningsmessig grunn.

Det er her både den modige og nyskapende forskningen kan ligge. Og det er her mulighetene for den frie forskningen ligger, forskning som kan utvikles uten press om å oppfylle spesielle krav utover å være etisk forsvarlig, av høy vitenskapelig kvalitet, og at resultater skal publiseres og formidles.

For å ta et svært nærliggende eksempel:

Herværende forsker er svært interessert i å finne ut hvorfor norske barn og unge (11 – 16 år) ligger i Europatoppen når det gjelder å oppsøke ekstremistsider, pro-anoreksisider, selvskadingssider, hatsider og sider hvor man finner ut hvordan man kan ta sitt eget liv på Internett.

Eller i å se på de teknologiske, politiske og rettighetsmessige konsekvenser av at man nå i økende grad (som i Storbritannia) innfører tvungen filtrering av innhold på Internett for befolkningen.

Eller undersøke ytringsfrihetens vilkår i en nettbasert verden hvor man i større grad har rollen som internasjonal forbruker enn som nasjonal borger.

Får ikke lov å prøve

Konkurransen om penger til slik forskning er hard, men den som ikke prøver, kan heller ikke vinne. Problemet er at jeg ikke får lov til å prøve.

I motsetning til tradisjonell vurdering av kvalifikasjon innen akademia, har Forskningsrådet valgt å støtte seg på et aldersprinsipp hvor erfaring – eller mangelen på dette – anses bare å være avhengig av forskerens biologiske alder, samt tid gått siden avlagt doktorgrad.

Med andre ord, gode forskningsprosjekter kommer enten fra dem som er 39 år eller yngre, eller fra dem som har avlagt doktorgraden for mer enn seks år siden.

Helt uavhengig av faglige meritter, publikasjoner, premieringer og forskningsformidling vil de som faller utenfor Forskningsrådets alders— og tidsavgrensning ikke engang bli vurdert for en prosjektbevilgning. Med et stadig mer personlig og fragmentert karrièreløp vil flere og flere befinne seg i denne kategorien.

Ikke biologisk unge

De av oss som har valgt å høste erfaringer fra privat og offentlig sektor før vi returnerte til akademia og avla vår doktorgrad, er ofte godt voksne når vi disputerer.

Det samme gjelder dem som i årevis går mellom midlertidige stillinger som vitenskapelige assistenter, redaksjonssekretærer og undervisere i påvente av å få et doktorgradsstipend. Eller mange av dem som tar en næringslivs-PhD. Vi er hverken biologisk unge eller definert som tidsmessig erfarne. Men vi kan være kompetente forskere.

Det er et selvsagt et godt prinsipp å legge til rette for at unge forskertalenter skal kunne konkurrere om støtte til forskningsprosjekter og med dette bidra til både akademisk, samfunnsmessig og økonomisk utvikling og innovasjon.

Fratar en hel gruppe forskere muligheten

Men jeg er ikke overbevist om at det er god forskningspolitikk å utelukke en hel gruppe på grunn av alder.

Jeg er heller ikke overbevist om at akademisk erfaring, faglig modenhet og kvalitet bare kan måles i tid. Eller at seks år etter doktorgrad utgjør noen naturlig grense for å bli «erfaren» som forsker. At det er bare «de unge» og «de gamle» akademikerne som skal kunne få finansiering til forskning, mens man ekskluderer dem «i midten».

Ved å frata en hel gruppe forskere, og det samfunnet som har brukt betydelige midler på å utdanne dem, muligheter til å delta på lik linje med andre forskere, reduserer man også prinsippet om fri prosjektstøtte til de gode ideene til et institusjonelt virkemiddel heller enn tilrettelegging for faktisk fri forskning.

Ser seg blind på biologisk alder

Å måle erfaring i tid heller enn akademiske kvalifikasjoner og meritter, er et mildt sagt forbausende prinsipp innenfor en sektor hvor alder ellers er irrelevant og innovasjon og resultater står i stadig økende fokus. Forskningsrådet ser seg blind på biologisk alder.

EU har skjønt dette. Der vurderes ikke forskerens biologiske alder som en positiv eller negativ faktor for forskningsfinansiering.

Og det finnes muligheter for alle. I Norge, gjennom forskningsrådets praksis, har vi en de facto aldersdiskriminering, som igjen gir en negativ karrièreutvikling i forhold til de faktorer man tradisjonelt blir målt på innenfor akademia for de forskerne som har valgt en karrièrevei noe annerledes enn dem som har gått direkte fra studenttilværelse til doktorgrad.

Mye tyder på at de som har gått på tvers, som har lært seg å spille på flere strenger, som har lært seg betydningen av å se ut over eget fagområde og som har høstet erfaringer utenfor akademia, kan ha stort potensial til å komme med spennende gjennombrudd.

Vente til jeg blir ansett som erfaren

For min egen del må jeg nå, i stedet for å søke om penger til nye prosjekter, stille lukke døren til kontoret, og vente til min biologiske alder og tid avlagt siden doktorgrad er slik at Forskningsrådet anser meg som erfaren. Dette vil ta noen år. Jeg kommer selvsagt til å fortsette å forske, men de ambisiøse prosjektene som jeg håpet kunne føre til innovasjon, teoretisk og empirisk utvikling og ikke minst en bedre hverdag for barn og unge, får vente.

Hvorvidt å telle tid gått vil føre til kultivering av akademisk modenhet, vil tiden vise. Om det er en god bruk av ressurser, er jeg usikker på.

Twitter: @estaksrud

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kronikk: Skoleforskning som børs og katedral

  2. Uviten: Når forskning blir reklame

  3. Mindretallstyranniet

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Arbeidsliv
  3. Forskning og vitenskap