Kronikk

Beretningen om en varslet ESC-seier: Politikken vil vinne over musikken

  • Kato Hansen
    Kato Hansen
    ESC-historiker og -forfatter

Det er ikke første gang et land skal delta i Eurovision Song Contest midt under en invasjon. Men noe er endret.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det var en gang et land som skulle delta i Eurovision Song Contest (ESC) midt under en invasjon.

Landets store nabo i øst ville ikke godta dets eksistens og hadde gått til angrep med full styrke. Resultatet var vilkårlig terrorbombing, massevoldtekter og et utall andre overgrep mot sivilbefolkningen. På grunn av sin militære aggresjon var nabolandet selv utestengt fra deltagelse i alle internasjonale idretts- og kulturarrangementer. Også ESC.

Før finalen dominerte det invaderte landets artister nyhetsbildet med sin dramatiske historie. Flere av dem skulle egentlig vært i hjemlandet og forsvart det, men hadde fått ESC-permisjon. De hadde med nød og neppe kommet seg ut, under kuleregn og kanonild.

Mens de selv presiserte at de deltok i ESC primært som kulturelle representanter, bønnfalt landets ledere verden: Gi oss våpen, så vi kan forsvare oss mot overmakten.

I et år uten noen åpenbar favoritt lå det an til en stormflod av sympatistemmer til dette hardt prøvede, men modige landet. Mange mente at seieren var gitt, den kunne omtrent tas på walkover.

Ukraina 2022? Ja, visst. Men også Bosnia-Hercegovina 1993.

  • Her kan du se Bosnia-Hercegovinas ESC-bidrag Sva bol svijeta fra 1993.

Bosniernes historiske øyeblikk

Ingen av oss som satt i salen den maikvelden for 29 år siden, kan glemme hvor ladet stemningen var da den bosniske gruppen entret scenen. Den besto nesten utelukkende av bosnjaker (bosniske muslimer) og fremførte en folkemusikkinspirert, fløytepreget sang. Alle visste vi at øyeblikket var historisk. Applausen, både før og etter, var like oppmuntrende som symbolikken var blytung.

Sangen i seg selv var langt fra sterk nok til å hevde seg. Men kunne Europa annet enn å hedre og belønne denne David som så uredd opponerte mot Goliat? Mens serbiske bomber regnet over Sarajevo, sto de jo der og sang: «Hele verdens smerte er i Bosnia i natt. Jeg blir, for å utfordre frykten. Jeg kan synge, jeg kan vinne.»

Bosnia-Hercegovina kom, sang, men vant ikke. Da regnskapet var oppgjort, hadde landet havnet på en beskjeden 16.-plass med 27 poeng. Nesten halvparten, toppnoteringen 12, kom fra det muslimske Tyrkia. Ingen av de øvrige 23 juryene hadde latt politikken overtrumfe musikken.

Skjellsettende endring

I år tror «alle» at Ukraina vinner. Deres folkemusikkinspirerte, fløytepregede sang fremført av en gruppe på ESC-perm er et godt bidrag, men ikke på nivå med årets beste. Europas ESC-klubber har plassert sangen på en helt grei 11. plass, et godt stykke bak våre egne ulver.

  • Kalush Orchestra deltar i årets ESC med låten Stefania. Se video fra semifinalen her.

Så vil det dermed gå troll i Abbas legendariske ESC-ord «The history book on the shelf is always repeating itself»?

Neppe. Siden 1993 har nemlig ESCs avstemningsregler gjennomgått en skjellsettende endring.

Den gang ble bidragene vurdert av nøye utvalgte nasjonale juryer bestående av 50 prosent fagfolk og 50 prosent lekfolk.

I dag foretas den faglige bedømmingen fortsatt av nasjonale juryer, som instrueres om ikke å la politiske eller andre utenforliggende faktorer påvirke deres avgjørelse. Lekdommerne, derimot, er nå seerne selv. De stemmer via SMS eller app etter eget forgodtbefinnende og uten noe krav om å premiere musikalsk og artistisk kvalitet.

Dette har medført diametralt motsatte premisser for henholdsvis den faglige og den folkelige delen av bedømmelsen. Mens jurysystemet fungerer konsensusdrivende i den forstand at støtte fra bare noen få jurymedlemmer ikke vil kunne hjelpe et bidrag til toppnotering, åpner publikumsavstemningen for at relativt små segmenter av seermassen kan få stor innflytelse på resultatet.

Davids kamp mot Goliat

Sett at det i Norge avgis én million seerstemmer under ESC-finalen. Det tilsvarer i gjennomsnitt rundt 40.000 stemmer pr. bidrag. Noen vil naturligvis få mye mer, de fleste betydelig mindre. Dette gir gode påvirkningsmuligheter til eksempelvis flyktninger og arbeidsinnvandrere som gjerne vil støtte et bestemt bidrag, kanskje primært av sympati med landet de representerer.

Relativt små segmenter av seermassen kan få stor innflytelse på resultatet

Ta litauerne, som det ifølge SSB bor rundt 45.000 av i Norge. Hvis bare 10 prosent av disse følger ESC-finalen, og hver av disse 4500 velger å avgi sine 20 tilmålte stemmer til «gamlelandet», utgjør det 90.000 stemmer, altså 9 prosent av totalen nevnt ovenfor. Sånt blir det poeng av.

Apropos Litauen: Tallene fra de fem siste ESC-ene viser en påfallende stabilitet i Norges forkjærlighet for bidragene nettopp derfra. I alle semifinaler og finaler siden 2016 har det norske folkets tolver gått til Litauen. Bortsett fra i 2017: Da ga vi bare ti ...

Visstnok er nærmere seks millioner ukrainere nå utenlandsflyktninger, de fleste i land som deltar i ESC. I tillegg kommer flere millioner ukrainske arbeidsinnvandrere i de samme landene. At mange av disse tar frem telefonen på lørdag og sender en støtteerklæring eller 20 hjemover, er det ingenting å si på. Ei heller at mange andre gjør det samme i pur sympati med denne David i kamp mot Goliat.

Med ESCs nåværende avstemningssystem er altså en walkoverseier for Ukraina i år ganske sannsynlig. Det vil naturligvis innebære en kjærkommen opptur for et hardt prøvet, men modig land. Men også politikkens endelige triumf over musikken i ESC.

Les også

  1. – Er det ett år det er greit å bli nummer to, så er det nå

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Eurovision Song Contest
  2. Musikk
  3. Ukraina