Så lenge Putin fortsetter å herske i Russland, kan ingen være trygge. Ingen.

Eneste utvei ut av denne krisen er å gjøre Putins fiasko i Ukraina så katastrofal for Russland at hans egen elite ikke vil ha noe annet valg enn å fjerne ham.

For 22 år siden var det en brutal krig som brakte Vladimir Putin til makten. Siden den gang har krig vært et av hans viktigste verktøy, og han har brukt det hemningsløst så lenge han har regjert.

Vladimir Putin eksisterer takket være krig, og han har hatt stor suksess ved hjelp av krig. La oss nå håpe at en krig vil ta knekken på ham til slutt.

Ga de militære frie tøyler

I august 1999 ble den da ukjente Vladimir Putin utnevnt til statsminister, da hans forgjenger nektet å godkjenne en ny storstilt invasjon av Tsjetsjenia. Putin var derimot klar til å gjøre det.

Han ga de militære frie tøyler som takk for deres betingelsesløse støtte. Dette lot dem ta hevn for det ydmykende nederlaget i blod og ild som de hadde lidd i 1996.

Om kvelden den 31. desember 1999 trådte en aldrende og nedbrutt Boris Jeltsin tilbake og overlot presidentvervet som en gave til nykommeren.

I mars 2000 ble en triumferende Putin valgt til president, etter at han hadde lovt med de berømte ord å «utrydde terroristene, om det så skal skje på utedoen». Med unntak av sine fire år som statsminister (2008- 2012) har han regjert Russland siden.

En tekniker med begrenset hjernekapasitet

Jeg vendte tilbake til Tsjetsjenia som hjelpearbeider like etter at den andre krigen var brutt ut. I februar 2000 spiste jeg middag der sammen med Sergej Kovaljov, den store russiske menneskerettsforkjemperen.

Jeg stilte ham spørsmålet som alle hadde på leppene: «Hvem var denne nye, ukjente presidenten? Hvem var Putin?»

Jeg kan fremdeles gjengi Kovlajovs svar ordrett fra hukommelsen: «Du vil vite hvem Vladimir Putin er, unge mann? Vladimir Putin er en oberstløytnant i KGB. Og vet du hva en oberstløytnant i KGB er? Absolutt ingenting.»

Det Kovaljov mente, var at en mann som aldri hadde steget høyere i gradene enn dette, som ikke engang var blitt fullverdig oberst, var en tekniker med begrenset hjernekapasitet. En mann som var ute av stand til å tenke strategisk og skue mer enn ett trekk fremover.

Og selv om Putin gjennom sine 22 år ved makten har vokst enormt i format og fått mye erfaring, tror jeg Kovaljov i bunn og grunn hadde rett.

En strålende taktiker

Men Putin viste seg snart som en strålende taktiker, særlig når det gjaldt å utnytte svakheter og splittelse i Vesten.

Det tok ham mange år å knuse tsjetsjenerne og innsette et marionette-regime der, men han greide det.

I 2008, fire måneder etter at Nato lovte å åpne veien til medlemskap for Georgia og Ukraina, samlet han sine armeer til «øvelser» nær den georgiske grensen. I løpet av fem dager invaderte han landet og anerkjente to utbryterregioner som uavhengige «republikker».

Demokratiene i vest mumlet noe i protest, men gjorde ingenting i praksis.

I 2014 styrtet det ukrainske folk, etter en lang og blodig revolusjon, en prorussisk president som hadde vendt Europa ryggen for å alliere seg med Moskva. Da rykket Putin ut i all hast, invaderte og annekterte Krim.

Da våre ledere, i sjokk og forvirring, svarte med sanksjoner, økte han innsatsen og provoserte frem oppstander i Donbas, den russisktalende regionen øst i Ukraina. Putin brukte sine fordekte styrker til å knuse en svak ukrainsk hær og opprette to nye utbryter-«republikker». Siden har det ulmet konstant i en lavintensitetskrig der.

Dermed innledet han det franskmennene ville kalle sin «fuite en avant», eller «flyvning fremover». For hvert skritt fordømte Vesten ham og forsøkte å straffe ham med milde og lite effektive tiltak i et fåfengt håp om å ta motet fra ham. Men hver gang doblet han innsatsen og gikk videre. Og videre.

Lærdom fra oppveksten

Putin er en liten mann, fysisk sett, og oppveksten i etterkrigstidens Leningrad må ha vært vanskelig for ham.

Åpenbart ga det ham en viktig lærdom: Hvis du er den minste gutten, så slå først, slå hardt og fortsett å slå. De store guttene vil lære å frykte deg og trekke seg tilbake.

Denne lærdommen har Putin tatt til seg.

USAs forsvarsbudsjett for 2021 var rundt 750 milliarder dollar, Europas samlede militærutgifter rundt 200 milliarder, mens Russlands budsjett var rundt 65 milliarder. Like fullt skremmer han oss mye mer enn vi skremmer ham.

Det er fordelen ved å kjempe som en rotte som er trengt opp i et hjørne, fremfor en lubben guttunge som er blitt lat og slapp etter daglig inntak av Coca-Cola, Instagram og 80 år med fred i Europa.

Det Putin så

Putin må ha frydet seg da USA og Europa, i sin iver etter å kjøle ned den aktive konflikten i Donbas, lot Krim forsvinne stille og rolig fra diskusjonsbordet. Dermed aksepterte de i praksis Russlands ulovlige annektering.

Han så at de vestlige sanksjonene sved, men de rammet ikke dypt, så han kunne fortsette å utvikle sine militære styrker og utvide sin egen makt.

Han så at Tyskland, den største økonomien i Europa, var uvillig til å avskjære seg selv fra hans gass og hans marked for bilene de produserer.

Han så at han kunne kjøpe europeiske politikere, blant dem en tidligere tysk forbundskansler, og plassere dem i styrene til hans statskontrollerte selskaper.

Han så at selv de landene som i prinsippet motsatte seg hans trekk, fortsatte å gjenta mantraene om «diplomati», «nullstilling» og «behovet for å normalisere forbindelsene».

Han så at hver gang han presset på, rullet Vesten over på ryggen og kom logrende i håpet om en stadig mer flyktig «avtale»: Barack Obama, Emmanuel Macron, Donald Trump. Listen er lang.

Vi skrek opp, men gikk aldri lengre

Putin begynte å myrde sine motstandere, hjemme og i utlandet. Da det skjedde her, skrek vi opp, men det gikk aldri lengre.

Da Barack Obama i 2013 på kynisk vis ignorerte sin egen «røde strek» i Syria og nektet å gripe inn etter Bashar Al-Assads giftgassangrep mot et sivilt boligstrøk i Damaskus, fulgte Putin nøye med.

I 2015 sendte han sine egne styrker inn i Syria, utvidet sin eksisterende marinebase i Tartus og skaffet seg en ny flybase i Hmeimim.

De neste syv årene brukte han Syria som prøvefelt for sine militære styrker. Dette ga uvurderlig erfaring i felten for offiserskorpset, som fikk finslipt sin taktikk og prøvd ut samkjøring og utstyr. Alt mens de bombet og slaktet ned tusener av syrere og hjalp Al-Assad til å gjenvinne kontroll over store deler av landet.

I januar 2018 begynte Putin å konfrontere vestlige land direkte i Den sentralafrikanske republikk da han sendte leiesoldatene i Wagner-gruppen dit.

Samme prosess er nå i gang i Mali, der militærjuntaen med russisk støtte nettopp har tvunget den franske innsatsstyrken mot IS ut av landet.

Russerne er dessuten aktivt engasjert i Libya, der de hindrer vestlige forsøk på å skape fred i landet. Russland utplasserer styrker langs sørflanken ved Middelhavet, der de er i posisjon til å true europeiske interesser direkte.

Hver gang protesterte vi, slamret i dørene, men gjorde absolutt ingenting. Og hver gang noterte han seg alt nøye.

Ute av stand til å tenke strategisk

Ukraina representerer det øyeblikk da han til slutt bestemte seg for å legge sine kort på bordet.

Han tror helt klart at han er sterk nok til å trosse verden åpenlyst ved å iverksette en uprovosert invasjon av en suveren stat i Europa. Og han tror det fordi alt vi har gjort, eller snarere unnlatt å gjøre de siste 22 årene, har lært ham at vi er svake.

Putin er kanskje et taktisk geni, men han er ute av stand til å tenke strategisk.

Våre ledere har vegret seg for å forstå ham helt, men han har heller ikke hatt noen interesse av å forstå oss.

Etter to år i isolasjon på grunn av koronapandemien ser han ut til å ha blitt stadig mer paranoid og gjennomsyret av sin egen pan-slaviske, nyimperialistiske og ortodokse ideologi. Det vil si det som opprinnelig var en kunstig konstruksjon, som skulle gi et tynt slør av legitimitet til hans korrupte regime.

Han ser ut til å ha svelget sin egen propaganda når det gjelder ukrainerne. Trodde han virkelig at de ville ønske sine russiske «frigjørere» velkommen? At de bare ville overgi seg?

Om så var, tok han grundig feil. Ukrainerne slåss, og selv om de er underlegne både tallmessig og i antall våpen, kjemper de hardt.

Skolelærere, kontorfunksjonærer, husmødre, kunstnere, studenter, diskjockeyer og dragqueens tar med seg geværet og går ut for å skyte på russiske soldater – mange av dem bare barnet, som ikke har noen idé om hva de egentlig gjør der.

Ukraina vil ikke gi fra seg en centimeter av landet sitt, og det ser ut til at Putin ikke vil greie å ta byene deres uten å jevne dem med jorden, slik han en gang utslettet Groznyj og Aleppo.

Og tro ikke at Putin vil vike tilbake for å utradere Kyiv, bare fordi det en «europeisk» by.

Bombingen har allerede begynt.

Knusende sanksjoner er ikke nok

Etter det første sjokket ser det ut til at de vestlige demokratiene – endelig! – har forstått den eksistensielle trusselen som Putin utgjør mot etterkrigstidens verdensorden. Mot Europa og mot vår «livsstil», som han forakter så dypt.

Knusende sanksjoner kommer nå på plass, uansett hvilken økonomisk kostnad de har for oss selv. Våpen strømmer inn i Ukraina.

Tyskland ser ut til å ha innsett over natten at landet ikke lenger kan fortsette å basere sin sikkerhet på andres velvilje. Tyskerne skjønner at de behøver en egen hær, en som er ekte og funksjonsdyktig.

Russland blir sterkt isolert på den internasjonale arenaen, og landets økonomi og yteevne vil bli kraftig redusert.

Men dette er ikke nok.

Så lenge Putin blir sittende ved makten, vil han fortsette å øke innsatsen, presse videre fremover og gjøre så mye skade han kan. Fordi han forakter Vesten, og fordi hans makt utelukkende er basert på vold: ikke bare trusselen, men systematisk bruk av vold. Dette er den eneste måten han vet hvordan han skal opptre på.

Kan vi virkelig tro at hans trussel om atomvåpen bare er bløff? Har vi råd til det?

Så lenge han fortsetter å herske i Russland, kan ingen være trygge. Ingen.

Ødelegg dem som gjør handlingene mulig

Eneste utvei ut av denne krisen er å gjøre Putins fiasko i Ukraina så katastrofal for Russland og nasjonens ekte interesser at hans egen elite ikke vil ha noe annet valg enn å fjerne ham.

For å få til det, kunne det gjøres mye mer.

Våre myndigheter ser ut til å ha konsentrert seg om å straffe de russiske «oligarkene», men de må forstå at Putin ikke har annet enn forakt til overs for dem. Han bryr seg ikke en døyt om deres synspunkter eller deres eiendommer, han ser på dem som rene melkekuer som er der for å dekke hans behov.

Vestens sanksjoner må rette seg mot folkene som faktisk gjør Putins handlinger mulig: hele ledelsen i sikkerhetsapparatet og statsadministrasjonen.

Ikke bare de få titalls personene som allerede er rammet av sanksjoner, men de tusenvis av lavere tjenestemenn i presidentens administrasjon, i det militære og sikkerhetsorganene.

Disse folkene er ikke milliardærer, men alle er mangemillionærer og har mye å tape.

Ødelegg livet til disse mange tusen personene, og la dem bedømme hvem som har skylden.

Blokker herregårdene i England og Spania, forby ferieturene deres til Courchevel og Sardinia, kast barna deres uten om og men ut av Harvard, Yale og Oxford.

La dem bli værende i Russland, uten noen vei ut og uten noen importvarer å bruke sine stjålne penger på.

Gjør kostnaden reell og personlig og la dem se om det er verdt prisen å beholde en sinnsforvirret, makthungrig tsar på tronen. La dem selv avgjøre om de vil følge ham ned i avgrunnen.

Russland fortjener frihet

De siste 22 årene har Russland falt som offer for et dement, korrupt og diktatorisk regime, et som vi på mange måter har lagt til rette for.

Men det er et stort land, et som jeg har elsket dypt og inderlig, og et som har fostret vidunderlige, menneskelige og rettferdige menn og kvinner.

Russland fortjener bedre enn denne klikken av tyver som plyndrer nasjonens rikdom under dekke av illusoriske fantasier om imperiet, og som ødelegger sine naboer for å beholde grepet om den totale makt.

Russland fortjener frihet, den samme frihet som Ukraina har fått på smertefullt vis de siste par tiårene.

En våpenhvile i Ukraina er et livsviktig første skritt, og full russisk tilbaketrekning det neste. Men etter det må Putin gå.

Oversatt av Aasmund Willersrud.

Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.