Kronikk

Kongen og krigen er den ultimate fortelling

  • Carl Emil Vogt
    Carl Emil Vogt
    Forsker, Universitetet i Tromsø og Holocaustsenteret
Kong Haakon avduker Kongebautaen i Nybergsund i 1946.

Kongedyrkingen fortsatte lenge etter krigen. Fortellingen om den gode kongen virket sterkt legitimerende for monarkiet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Då svara eg nei or mitt hjartans grunn.
Det nei det skal stå til mi siste stund.
Den judas som svikta sitt fedreland
var Quisling, ein Usling vi nemner han!

Slik lød det om kong Haakon i et dikt datert 13. april 1940, trykket 20. april i Lillehammer Dagningen. Helterollen og skurkerollen var allerede besatt.

Også ute i verden slo «kongens nei» umiddelbart igjennom.

«A noble no!» skrev Yorkshire Evening Post. Og Paris-avisen Le Temps mente «le non du roi Haakon» var et mulig vendepunkt i Europas politiske historie.

Etter kong Haakons evakuering fra Norge beholdt han helterollen ikke minst fordi tyskerne krevde at Stortinget avsatte ham. Sommeren 1940 utløste dette kravet de første tendenser til samordnet motstand.

Krigen skapte H7

Krigssituasjonen skapte og ga kraft til symbolet kong Haakon. Uten okkupasjonen og propagandakampen mot Nasjonal Samling (NS) og tyskerne er det umulig å forklare at London-radioen sammenlignet ham med Olav den hellige eller sa han bar Håkon den godes gullhjelm.

For noen kunne det være strategi, men manges følelser for kongen var reelle.

En kvinne fortalte fra en illegal 17. mai-samling: «Det var som vi hadde Hans Majestet, Kong Haakon midt i ringen, symbolet på alt som var trygt og godt.»

Både sosialister og borgerlige sluttet opp om kong Haakon VII (H7). Mens NS-angrepene på kongen slo tilbake på kollaborasjonsregimet, lyktes derimot London-regjeringens oppbygging av kongen til de grader.

Kongedyrkingen fortsatte lenge etter krigen. Fortellingen om den gode kongen virket sterkt legitimerende for monarkiet.

De konservatives konge

Det finnes to tradisjoner for Haakon-dyrkelsen. Den ene er konservativ og støtter kongehuset som institusjon.

I 1952 beskrev Høyre-høvdingen C.J. Hambro kongens ankomst i 1905 som fullendelsen av en bjørnsonsk nasjonal drøm: «Rent billedlig var det som om hele det norske folk sto høyt på skansen i morgenen og så Olav Trygvasson stevne i havn med Ormen Lange.»

For mange konservative var kongen forsvarsvennen som sa nei da arbeiderpartiregjeringen sviktet i 1940.

Mye av dette lever videre i Alf R. Jacobsens bok Kongens nei, dels også i Erik Poppes film, der arbeiderpartistatsrådene fremstilles som udugelige – i kontrast til kongen.

Også radikalernes konge

Den andre tradisjonen er radikal og forteller om en demokratisk «folkekonge» – i Nordahl Griegs ord. Den fremhever daværende prins Carl som folkevalgt konge: Mot ledende norske politikeres vilje krevde han folkeavstemning for å takke ja til tronen.

I 1928 utnevnte kongen den første arbeiderpartiregjeringen – mot borgerlige politikeres råd. Uttalelsen «jeg er også kommunistenes konge» er umulig å dokumentere, men ble likevel flittig fremhevet, for eksempel i januar 1945 av Norges Kommunistiske Partis (NKP) illegale avis «Alt for Norge» – kongens valgspråk!

I tillegg til mytene om kongen i 1905 og 1928 står forestillingene om det personlige nei til tyskerne i 1940 sentralt også i den radikale tradisjonen.

Helt slående er fraværet av offentlig kritikk av kong Haakon – frem til i dag

I 1942 het det i fødselsdagshilsenen fra Hjemmefronten: «Verdig og rolig og uten store fakter styrket og festnet han [ ...] de frie demokratiske tradisjoner og institusjoner, hvis øverste tillitsmann han var.»

Ordene lukter av Einar Gerhardsen – han satt i hjemmefrontledelsen.

Derimot er tidligere statsminister Johan Nygaardsvolds ordvalg i 1946 – i en radiotale til kongen – bibelsk: «Disse to ting, Deres Majestets navn og Norge, det var for vårt folk den ildstøtte som viste vei ut av ufrihetens ørken.»

NKP-kjempen Martin Gunnar Knutsen beundret to statsmenn, sa han i 1975: «Utenfor vårt land [ ...] Lenin. Innenfor Norges grenser, kong Haakon.»

I den radikale fortellingen gjør monarkens personlige egenskaper ham fortjent til folkets tillit: «Jeg tror jeg tolker manges følelser», sa statsminister Einar Gerhardsen ved kongens død i 1957, «når jeg sier at minnet om kong Haakon alltid vil være uløselig knyttet sammen med minnet om et fint og godt menneske som en ble glad i».

Allerede i 1905 hadde Christian Michelsen hilst kongen slik: «Enkel og jevn som folket selv vil han øve sin kongelige gjerning blandt oss.» Statsministrene Michelsen og Gerhardsen fremstår som helt sentrale kongemakere.

Kong Haakon ble aldri vurdert kritisk

Helt slående er fraværet av offentlig kritikk av kong Haakon – frem til i dag. Selv etter 1945 kom den eneste kritikken av betydning fra NS-kretser.

Ikke engang radikale pedagoger på 1970-tallet tematiserte Haakon-dyrkelsen, selv om de kritiserte monarkistisk historieskrivning.

Riktignok har faghistorikere lagt mindre vekt på kongens rolle enn i populærhistoriske og nasjonalt orienterte versjoner. Historikerne fremhever at avgjørelser fattes av politiske og militære myndigheter. Men også de løfter kongen som samlingsmerke og konstitusjonelt ankerfeste.

Historikere som Olav Riste eller Magne Skodvin kunne ta i bruk store ord om kongen når de formidlet til allmennheten.

Dels skyldes den ukritiske behandlingen av kongens rolle under okkupasjonen at monarken konstitusjonelt er hevet over kritikk: Ministrene skal ta støyten.

Det konstitusjonelt korrekte har altså bidratt til at kongen er uplettet

Stortingets undersøkelseskommisjon etter annen verdenskrig underla alle sentrale aktører kritisk gjennomgang – unntatt kongehuset. Slik var det også i Nederland. Det konstitusjonelt korrekte har altså bidratt til at kongen er uplettet.

I Norge forekom knapt monarkidiskusjon før på 1960-tallet. I 1970- og 1980-årene forsøkte faktisk et par læreverk å skrive kongen ut av okkupasjonsfortellingen. Men i de nyeste lærebøkene er han tilbake for fullt.

Tor Bomann-Larsens bokverk peker i samme retning – bare omfanget på åtte bind forteller oss at kongen er viktig.

Kongen som fortelling

Økt interesse for kongehuset er en trend. Dramaproduksjoner som Atlantic Crossing og en planlagt storserie om kong Haakon – Vintertronen – vitner om dette.

Internasjonalt har The Crown vakt betydelig interesse. Mens britenes produksjon har et kritisk blikk på kongehuset, konkluderte Sveriges Televisions anmeldelse av Kongens nei-filmen slik: «Den i grunden okritiska hållningen får filmen att te sig som ett beställningsjobb från hovet.»

I etablerte, folkelige fortellinger om annen verdenskrig i Norge synes de fleste andre aktører å blekne og forsvinne i mørke. Men kongens stjerne skinner stadig sterkere. Når Nygaardsvold gråter, er det usselt. Når kongen gråter, er det edelt.

Carl Emil Vogt er aktuell med boken «Heltekongen Haakon: Symbol i krig og fred».


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Carl Emil Vogt: Da Haakon 7. kom hjem

  2. Aftenposten historie: Kongens nei – med hans egne ord

Les mer om

  1. Kongehuset
  2. H7
  3. Monarki