Kronikk: Når det er for vanskelig å be om hjelp

Veien til selvmordsforsøk eller selvmord blir kortere fordi veien til å få hjelp er så lang, skriver psykoterapeut Erik Bisgaard.

I kjølvannet av Lene Marlins kronikk, har det vært skrevet mye om hvor viktig det er med åpenhet rundt selvmord og selvmordsforsøk. Aftenposten hadde blant annet en leder 2. september med tittelen «Åpenhet rundt selvmord er nødvendig», og Lene Marlin sa etterpå til Aftenposten at all responsen etter hennes kronikk viser at det er et enormt behov for å snakke om dette.

Betydningen av større åpenhet

La meg først uttrykke enighet i at det er viktig å få en langt større åpenhet om selvmord, selvskading og selvmordsforsøk, slik det blir skrevet. Men det bør etter min oppfatning også settes et mye større søkelys på hvordan de som faktisk ber om hjelp møtes av psykiatrien og av det norske helsevesen.

Debattinnlegg:

Tallene viser at hele 25 prosent av de cirka 550 personene som årlig tar livet sitt i Norge er under behandling og/eller er innlagt i psykiatrien. Enda flere har vært i behandling i løpet av de siste måneder og år før selvmordet.

I tillegg til selvmordene er det for øvrig flere tusen mennesker som hvert år forsøker å ta sitt eget liv i Norge. Og når man først er inne på tall, kan det også legges til at mer enn 15 prosent av alle jenter har skadet seg selv, og at mer enn halvparten av disse har hatt tanker om å ta livet sitt når de skadet seg.

Vil vekk fra det som er vondt

Med mer enn seks års erfaring innen psykiatrien har jeg møtt mange av disse menneskene, og har dermed også en viss kjennskap til hvorfor disse tallene er så høye.

Det er nemlig ikke slik at alle de som tar livet sitt eller gjør et forsøk på dette egentlig ønsker å dø.

De aller fleste vil bare vekk fra det som er vondt, og det er vanligvis mye ambivalens knyttet til avgjørelsen om å ta livet sitt. Problemet er bare at det ofte er vanskeligere å søke hjelp enn det er å gjøre et forsøk. Det er nemlig ikke slik i dagens samfunn at det bare er å be om hjelp, og at slik hjelp er lett tilgjengelig.

Et tankeeksperiment

La oss derfor ta et lite tankeeksperiment der vi for en liten stund forsøker å gå inn i hodet til en person som sent en kveld vurderer å ta livet sitt. Vedkommende sitter kanskje med masse tabletter på bordet, føler seg svært ensom og helt mislykket.

Ser ikke noe håp for fremtiden. Føler seg som et problem for pårørende som tilsynelatende har lykkelige liv. Han eller hun har kanskje flere selvmordsforsøk bak seg, og har for en tid tilbake forsøkt behandling,

og kanskje til og med vært innlagt for en kortere periode, uten at dette har hjulpet.

I tillegg har han eller hun noe angst, sliter med selvskading, og skammer seg over å være i denne situasjonen, siden det stilles store forventninger til å leve et «normalt» liv.

Dette er etter min oppfatning en ganske reell problemstilling før et selvmordsforsøk eller selvmord.

Det første som blir forsøkt er kanskje å skade seg. Dette gjøres oftest for å få vekk de vonde følelsene, for dermed å klare seg en dag til uten å ta livet sitt. Selvskadingen er dermed ikke et ønske om å få oppmerksomhet, men heller en mestringsstrategi eller et «språk» som brukes for å overleve.

Tidvis kan dette kanskje hjelpe for en svært kort stund, selv om de vonde følelsene etter kort tid komme tilbake med forsterket styrke.

Kommentar:

La oss derfor tenke oss at skadingen ikke er alvorlig nok til å trenge behandling på legevakt eller sykehus, samt at de vonde følelsene etter kort tid kommer tilbake. Vurderingen blir da om man nok en gang skal søke hjelp.

Skambelagte følelser

Å søke hjelp er for de fleste en lang og tung vei å gå. Først må legevakten kontaktes. Og hvis man ringer legevakten får man beskjed om å møte opp, siden det kun er unntaksvis at legen reiser hjem til pasient.

Ambulansen vil heller ikke komme hvis man ikke allerede har svelget mange tabletter. Man må da ta taxi, buss eller få noen til å kjøre seg dit hvis man da ikke har en bil selv.

Men det å kjøre egen bil er egentlig en dårlig idé, siden det blir vanskelig med parkering hvis man blir innlagt. Det enkleste er kanskje å kontakte en venn eller venninne for å bli kjørt, men siden det å slite med disse tankene er skambelagt og det mest sannsynlig er sent på kvelden når tankene om selvmord melder seg, blir dette også vanskelig.

Kontakte en ansatt i psykiatrien som man kan ha en god relasjon til kunne kanskje være aktuelt, men dette kan ikke gjøres, siden det er klare regler for at disse ikke skal kontaktes utenfor arbeidstid. Ansatte i psykiatrien har for øvrig også klare regler om å holde slik avstand til pasientene at de ikke får slike meldinger.

Redd for ikke å bli trodd

Kontakte akuttpsykiatrisk fungerer heller ikke, siden de der bare vil deg beskjed om å kontakte legevakten. Så da står man igjen med buss eller taxi til legevakten, som også er svært vanskelig grunnet angsten.

Hvis man da likevel kommer til legevakten, blir man mest sannsynlig sittende og vente.

Noen steder er det flere timers ventetid, der man får veldig god tid til å skade seg mer, slik svært mange også gjør, eller man får i verste fall tid til å ombestemme seg og heller gå derfra for å ta livet sitt.

Kronikk:

Blir man likevel sittende og vente til legen kommer, må man fortelle legen at man tenker å ta livet sitt, noe som igjen medfører både angst og skam. Man er jo både redd for å ikke bli trodd, og redd for at ingen bryr seg. Man ønsker jo heller ikke være til bry eller ta en plass som en annen trenger mer.

Har man i tillegg vært innlagt før, vil legen ofte spørre om det er mulig å vente med dette til dagen etter, og heller kontakte fastlege eller behandler neste dag. Hvis de venter til dagen etter vil de jo også kunne få besøk av et akutteam.

Må overbevise vakthavende lege

Skulle de likevel til slutt klare å overbevise legen om at de faktisk kommer til å ta livet sitt hvis de sendes hjem, så vil de på nytt få beskjed om å vente mens legen tar en telefon til akuttpsykiatrisk for å overbevise vakthavende lege der om at pasienten må legges inn.

Hvis dette er en kjent pasient vil vakthavende der i enkelte tilfeller kontakte en overlege, som igjen må «godta» innleggelsen. Legevaktlegen må deretter på nytt snakke med pasient, som får beskjed om det blir innleggelse eller ikke. I enkelte tilfeller blir pasient sendt hjem igjen til tablettene sine, mens i andre tilfeller blir pasienten innlagt.

Ved innkomst til akuttpsykiatrisk blir så alle eiendeler gjennomgått, og det brukes enkelte steder metalldetektor for å sjekke at pasient ikke har med seg noe å skade seg med. Det blir deretter en ny samtale med vakthavende lege.

Ikke så enkelt i praksis

Hvis innleggelsen er frivillig vil pasient kanskje få beskjed om at de til nød kan få bli til dagen etter, eller kanskje over helgen hvis dette er på en fredag, men at de da sannsynligvis blir skrevet ut igjen. De blir så fulgt på rommet sitt, eiendeler blir låst inn i skap, og de får en sovetablett for å sove den natten.

Tidlig dagen etter blir det en ny samtale med avdelingens overlege eller psykolog, som så bestemmer hvorvidt pasient skal sendes videre til annen avdeling, eller eventuelt skrives ut og hjem til tablettene sine.

Debattinnlegg:

Dette er det tilbudet mange pasienter i dag opplever at de får av psykisk helsevern og norsk helsevesen hvis de ber om hjelp, og veien til selvmordsforsøk eller selvmord blir dermed kortere fordi veien til å få hjelp blir så lang.

Pasientene får beskjed om at de bare kan kontakte legevakt eller behandler hvis de har det vanskelig, men i praksis er det ikke så enkelt.

Spørsmålet vi derfor alle må stille oss, er om vi ivaretar disse menneskene i en akuttfase når de sliter som mest, og om det systemet vi nå har fungerer tilfredsstillende.

Jeg tror ikke det.

Les mer: