Kom igjen, Sverige!
Sverige har vært en sårbar nasjon i det meste av mitt liv. Nå trenger verden landet mer enn noensinne.
Jeg er blitt formet av Sverige. Kanskje må man være fylt 70 år for å kunne si det. Men hvis man var ung på 1960- og 1970-tallet, så er det slik.
Alt var bedre og større i Sverige. Fotballen, musikken, filmregissørene, forfatterne, politikerne. Det var alltid noe å se opp til og bli inspirert av, en moralsk overlegenhet, et vidt perspektiv, en uforferdethet, et ubekymret pågangsmot.
Danmark hadde ingen politiker av Olof Palmes format, ingen Ingmar Bergman med hans ubarmhjertige søken etter sannhet, ingen Bo Widerberg med hans ømme følelse for kjærlighet, ingen Hoola Bandoola Band med deres oppfinnsomme protestsanger, ingen som Astrid Lindgren med hennes unike blanding av visdom og lekenhet, ingen Per Olov Enquist med hans sans for det politisk eksplosive i det ubetydelige og heller ingen Sven Delblanc med hans uforferdethet i de store eksistensielle spørsmålene.
Mindreverdighetskompleks
Noen ganger har vi dansker latt oss inspirere, men mesteparten av tiden er det blitt til formålsløse etterligninger. Eller vi har utviklet et mindreverdighetskompleks med alle mindreverdighetskompleksers følgeplager. En frustrert høyrefløy endte ved årtusenskiftet opp med å betrakte Sverige som et halvtotalitært diktatur, et skandinavisk Nord-Korea. Og når noe gikk galt i det politisk korrekte, alltid forbilledlige Sverige, når svensk overlegenhet ble punktert av integrasjonsproblemer og gjengkriger, kunne vi ikke få nok av skadefryd. Den mindre talentfulles hevngjerrighet preget alltid vårt forhold til Sverige.
Sverige begynte å ligne Danmark altfor mye
Selvfølgelig tok Danmark hevn, i fotball, hvor vi til og med rutinemessig vant over Sverige og ikke minst vant Europamesterskapet i 1992. Vi fikk den internasjonalt anerkjente Dogme-bølgen innen film. Danmark ble synlig på nye måter på verdenskartet. Balansen ble litt gjenopprettet.
Og så snudde situasjonen. Sverige begynte å ligne Danmark altfor mye. Og jeg tenker ikke bare på populismen i form av Sverigedemokraterna, hvis fremvekst formodentlig var uunngåelig, men på det skammelige forholdet at borgerlige politikere, som hørte hjemme på en ettertenksom, anstendig midtlinje, på samme måte som i Danmark, lærte seg å tale populisters språk ved å stadig mistenkeliggjøre etniske minoriteter.
Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna
Med en generasjon av prinsippfattige politikere ble Danmark et foregangsland da Dansk Folkeparti med sin blanding av hul nasjonalisme og antimuslimsk hets ble et uunnværlig støtteparti for en rekke skiftende regjeringer. Det truede sosialdemokratiet lærte av det og deltok som en buktalerdukke i hatkoret.
Tiår etter tiår erklærte danske politikere nesten enstemmig for landets etniske minoriteter at de ikke hørte hjemme hos oss. Det ble et politisk dogme og en forutsetning for deltagelse i enhver seriøs debatt å fastslå at integrasjonen hadde mislyktes, og at skylden lå hos minoritetene selv.
Da Sverigedemokraterna fikk en avgjørende rolle i svensk politikk, kunne ikke dansk politikk få nok av jubel.
Da Sverigedemokraterna fikk en avgjørende rolle i svensk politikk, kunne ikke dansk politikk få nok av jubel. Nå kunne svenskene lære det. Nå kunne de jævla hellige svenskene med sin selvrettferdighet endelig komme ned fra pidestallen og ende opp i den samme sølen hvor vi dansker befant oss så godt. Nå var det vi som var rollemodellen.
Men de svenske sosialdemokratene fulgte ikke de danske sosialdemokratenes vei. De holdt fast ved sine prinsipper og bøyde seg ikke for populismen. De har fortsatt et bedre valgresultat enn de danske sosialdemokratene, men på grunn av sin uvilje mot å bøye seg for populismen er de satt utenfor det politiske spillet.
En sårbar nasjon
Da Olof Palme ble myrdet, skrev jeg i en nekrolog at han med sitt mot, intelligens og initiativ var et unntak. Når han sto på talerstolen, var det alltid hele mennesket som var engasjert, både sinnet og arrogansen, men også det motsatte. Derfor var han sårbar, slik også drapet på ham beviste.
Og Sverige har vært en sårbar nasjon i det meste av mitt liv, en nasjon som inntil nylig alltid insisterte på moralske verdier. Sverige har representert en rettskaffenhet som de fleste ikke synes hører hjemme i politikken, en internasjonal unorm, en virkelig avvikernasjon som holdt fast ved humanismen.
Da jeg mottok Olof Palme-prisen i 2009, skrev Danmarks Radio i sin pressemelding at jeg var bosatt i Sverige. Det måtte være den eneste grunnen til at jeg fikk prisen. Ifølge toneangivende politikere var jeg en overgriper og forræder. Men å bli utnevnt til «svenskeren» i den danske debatten tok jeg som en kompliment. Jeg hadde mange inspirasjonskilder, og Sverige var alltid en av dem.
La dere ikke bøye
I dag er Sverige tragisk nok blitt normalisert som enda et av landene som svikter i de store oppgavene verden står overfor i den globale oppvarmingens og de store flyktningstrømmenes tidsalder, på grunn av sin populistiske vending i flyktning- og klimapolitikken.
Kjære Sverige, jeg håper at deres normalisering er midlertidig. Verden trenger dere mer enn noensinne. La dere ikke bøye eller knekke av den nåværende mørketiden. Bli igjen en enestående eneboer, et samlende, lysende midtpunkt for alle som fortsatt våger å håpe på en bedre verden.
Kom igjen, Sverige!
Jeg vet at dere kan.
