God helse får du av å ha mye penger

... og regjeringen ser ikke ut til å bry seg.

Bli med meg på fastlegekontoret. Der møter vi en ung mann som for første gang i livet opplever en depresjon, en pensjonist med et sår i ansiktet som kan være kreft, og en skulder som har verket i månedsvis og holder en snekker borte fra arbeidet sitt. Den medisinske vurderingen er at depresjonen trenger en psykolog, såret trenger en hudlege, og skulderen trenger et MR-bilde. Så vi henviser.

Men mine henvisninger får ikke førsteprioritet. Det er det pasienter med mye penger som får.

Mindre ventetid betyr noe

La oss se på det fra pasientens side. Når den psykiatriske avdelingen på sykehuset sender brev etter én uke med at de har tre måneders ventetid, er det rart pasienten med penger går til en privat psykolog som har time neste dag? Det skulle bare mangle, spør du meg, for da får han kommet i gang med behandling og forebygger mer alvorlig og langvarig sykdom.

Når hudlegen sender innkalling til time om et par uker, men i samme brev informerer om at de har en privat praksis på kveldene som kan se pasienten neste dag, da vil de som har noen tusenlapper til overs, få raskere hjelp.

Pasienten har ikke lyst til å gå med et uavklart sår som kan være hudkreft. Så selv om et par ukers ventetid ikke nødvendigvis betyr noe for utfallet av sykdommen, er det ingen tvil i at det betyr noe for pasienten.

Eller den vonde skulderen som får time på et røntgeninstitutt til vinteren, men også et tilbud om å ta bildet privat på samme sted for et par tusen. Selvfølgelig vil den med mest penger betale seg frem i køen. Da kan han raskt få en presis diagnose, målrettet behandling og komme tilbake i arbeid.

Klandrer ikke pasientene

Resultatet er innlysende: Pasientene mine med mye penger får raskere og bedre hjelp. I et samfunnsperspektiv vil man få mindre og tregere hjelp jo lavere inntekt man har.

Så er det de som påstår at det hjelper dem uten mye penger at de velstående betaler seg ut av køen. At de som velger offentlig, da kommer raskere frem. Sånn fungerer det dessverre ikke. For de flinke fagfolkene som jobber i det private, deres arbeidskraft kunne vært brukt i det offentlige. Dessverre har ikke det offentlige like gode arbeidsvilkår, så vi mister arbeidskraft, ventetidene øker, og tilbudene til pasientene forsvinner.

Og jeg klandrer ikke pasientene som kjøper tjenesten privat. Jeg klandrer heller ikke legen som jobber privat. Det er helt naturlige og kloke valg å ta når situasjonen er som den er i det norske helsevesenet.

Det er ikke rart statsminister Jonas Gahr Støre. (Ap) selv valgte å gå til en privatlege med en strekkskade, han er en travel mann som trenger rask hjelp for å kunne gå tilbake på jobb – en mulighet han fikk fordi han har god økonomi.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, er jeg fristet til det selv. Problemet er regjeringen som ikke styrker det offentlige helsevesenet nok.

Riv ruskende galt

For når jeg sitter på fastlegekontoret med pasienten min og den største lykke er å høre at pasienten har privat helseforsikring – for da får han raskere utredning og behandling – da er det noe riv ruskende galt med helsevesenet vårt.

Når jeg må lære pasientene med dårlig økonomi opp i hvordan de skal formulere klagene sine for å vise inntaksteamet på den psykiatriske avdelingen til lokalsykehuset at de faktisk er syke nok – da er det på tide å gjøre noe.

Så er det viktig å huske: Dette handler ikke om å ha kortest mulig ventetid. Det er ikke et mål i seg selv at alle skal få alt med én gang i helsevesenet. Målet er å gi riktig hjelp til riktig tid. Da kan det være greit å vente noen uker på en spesialist, mens man gjør andre tiltak. Eller å ta den fastlegetimen neste uke fremfor i dag. Men stadig oftere ser jeg at de som betaler seg ut av ventingen, faktisk får bedre hjelp.

Dette er et enormt urettferdighetsproblem i helsevesenet. Helsehjelpen du får, skal ikke bestemmes på grunnlag av betalingsevne, men på grunnlag av helsen.

Og konsekvensene? Jo, de rike i Norge lever mye lenger enn de fattige. Faktisk vil en rik 40-åring leve 14 år lenger enn sine jevnaldrende med lite penger. Det er selvsagt mange årsaker til dette, men ulik tilgang til god helsehjelp er én av dem.

Helt uakseptabelt

Vi vet at grupper med god inntekt i større grad besøker legespesialister – og dette til tross for at de gjennomsnittlig også er friskere!

Det henger ikke på greip. Det norske helsevesenet prioriterer ikke bare de syke, vi prioriterer de rike. Det er for eksempel vist at kreftpasienter med lang utdanning og høy inntekt har større sjanse til å overleve sammenlignet med pasienter med kortere utdanning og lav inntekt. Det samme vet vi om hjertesyke pasienter. Så klart må det strukturelle endringer til for å skape likhet.

Første og viktigste steg for å utjevne disse forskjellene er å sørge for at alle har lik tilgang til helsetjenester, uavhengig av inntekt. Jeg sier ikke at man skal gjøre livet surt for de privatpraktiserende, men private aktører skal ikke lykkes fordi det offentlige svikter.

Men akkurat det er situasjonen i dag: Pasientene går til de private fordi det offentlige ikke har et godt nok tilbud. Rettere sagt: Pasientene med mye penger går til de private.

Det er helt uakseptabelt. Man skal ikke måtte gå til Dr. Dropin fordi fastlegen ikke har time. Den private legevakten burde ikke være full av småbarnsforeldre som ikke orker å vente i fem timer midt på natten på venterommet til den kommunale legevakten. Og de som ønsker å gå til privat psykolog, skal ikke være der fordi den offentlige avslo henvisningen deres.

Et offentlig helsevesen som rakner

Jeg sier: Ja, takk, begge deler til det offentlige og private. For det er ikke det private helsevesenet som er problemet – deres vekst er bare et symptom på sykdommen: et offentlig helsevesen som rakner.

Løsningen er ganske enkelt å styrke det offentlige. Gi oss flere stillinger, skap arbeidsplasser som frister helsepersonell, og bygg opp en struktur som kan håndtere befolkningens behov. Da vil pasientene føle seg like godt ivaretatt av det offentlige som av det private, og helsearbeidere vil kunne jobbe i det offentlige med konkurransedyktige vilkår.

Og hvis vi ikke øser ut offentlige penger til helsevesenet? Da fortsetter vi i samme retning med økende sosiale ulikheter og får en amerikansk hverdag, der det er de med dyre helseforsikringer og tilgang til private helsetjenester som holder seg friske. Hvis ikke vi allerede er der, da ...

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter