Jo, terrorfaren er høyere nå enn før, og radikalisering har noe med islam å gjøre. | Kristian Tonning Riise
Det må vi innrømme om vi skal kunne ha en ærlig debatt.
Før vi er villige til å innse noen banale realiteter om terror og radikalisering, vil den politiske debatten fortsette å være fryktelig overfladisk.
Det har skjedd for mange ganger nå.
Paris, Paris igjen, København, Brussel, Nice, London, München, Stockholm, Manchester, London igjen.
Alle terrorangrep utført av radikale islamister i hjertet av Europa de siste to årene. Da Nice ble rammet, mente enkelte at Frankrike var særlig utsatt fordi de praktiserte en «provoserende sekularisme». Så rammet terroren Sverige, landet som skulle «åpne sine hjerter» for alle og være verdens humanitære supermakt.
Kanskje det er på tide å innse at terror ikke forekommer fordi vi er for lite åpne og inkluderende?
Det finnes knapt mer åpne og inkluderende samfunn i verden enn europeiske, vestlige demokratier. Det betyr ikke at vi ikke skal se bedre integrering og inkludering på arbeidsmarkedet som en del av svaret på utfordringen med radikalisering. Det er en del av løsningen, men vi må også erkjenne at radikalisering forekommer fordi det er mange mennesker som ser på vårt vestlige levesett og de verdiene vi holder kjært som en trussel.
Ser integrering som trussel
Det gjelder ikke bare ekstremister. Det kan også være foreldre som er så livredde for at barna deres skal bli for vestlige at de aktivt motarbeider integrering. Foreldre som motarbeider at barna får vestlige venner eller kjærester, ser nasjonale TV-programmer eller deltar på viktige fellesarenaer. Dermed bidrar foreldrene til å fostre opp en avmaktsfølelse og en opplevelse av aldri å høre ordentlig til, som i verste fall gjør enkelte til lett bytte for miljøer som aktivt søker å ødelegge samfunnet vårt.
Dette er en realitet og det må få konsekvenser for innvandrings- og integreringspolitikken, for sikkerhetspolitikken og for justispolitikken. Det må også få konsekvenser for hvordan vi snakker om terrorberedskap og forebygging i det offentlige ordskiftet.
Aftenpostens ledere om terrorangrepene i Storbritannia:
Aftenposten mener: Mørket over London
Aftenposten mener: Ingen trylleformel mot terrorisme
Kan ikke fortsette som før
For mange gir det ikke lenger mening å snakke om at «vi må ikke la frykten ta overhånd», «ikke vise at vi er redde» og så videre. Folk er redde og det har de en helt rettmessig grunn til å være.
Det er grenser for hvor mange ganger vi kan gjenta budskapet om at «vi må fortsette som før, ellers vinner terroristene».
På et personlig plan gir det sikkert mening, men det kan ikke være det politiske svaret. For at befolkningen skal kunne «fortsette som før» krever det at myndighetene gjør det stikk motsatte.
Terroren har allerede forandret samfunnet vårt på mange måter. Det er den nødt til å gjøre. På et politisk plan er det ikke et alternativ å bare «fortsette som før» når samfunnet står overfor nye trusler. Det er for eksempel en grunn til at bombing eller kapring av fly var hovedårsaken til terrordødsfall tidligere, mens det knapt forekommer lenger. Det er fordi det er blitt svært vanskelig å gjennomføre en flykapring eller få med seg eksplosiver ombord i et fly. Hvis vi hadde «fortsatt som før» så ville vi garantert opplevd mye mer terror via fly i dag også.
Bedre etterretning
Det er heller ikke et godt argument at det tross alt skjedde mer terror på 70- og 80-tallet enn nå, slik enkelte kommentatorer og politikere har vist til. Isolert sett er det riktig, men det er grovt misvisende når det blir tatt til inntekt for en nedtoning av terrorfaren mot Europa i dag.
Som en av Europas fremste terrorforskere, Thomas Hegghammer, påpeker: «Det er ikke slik at terrortrusselen avtar, og at det nå er færre som vil ta livet av oss – det er kontraterroren som er blitt mye bedre.»
Grunnen til at det skjer færre terrorangrep i dag, skyldes altså at vi stopper de aller fleste av dem.
Det er et ganske vesentlig poeng, når vi diskuterer terrorforebyggende tiltak i den offentlige debatten. Ja, selvfølgelig er integreringstiltak, gode lokalsamfunn, et apparat som fanger opp ungdom som føler seg utenfor og generell medmenneskelighet en viktig del av det å forhindre radikalisering og i verste fall terror, slik Trine Skei Grande skrev på Facebook etter Manchester-angrepet, men det handler minst like mye om knallhardt politi- og etterretningsarbeid.
Islams navn misbrukes
Hvis vi glemmer det siste og later som at kontraterror bare handler om at «alle må være snille mot hverandre», så er det ikke rart at mange får inntrykk av at våre sentrale politikere ikke ser på farene vi står overfor med tilstrekkelig alvor. Vi er heldigvis ikke like ille stilt som Sverige, der en kvelende politisk korrekthet lenge har lagt lokk på enhver fornuftig debatt om innvandring og radikalisering, men vi har litt å gå på her også.
Noe av det første vi kan begynne med er å slutte å gjenta setningen «dette ikke har noe med islam å gjøre» etter hvert islamistisk terrorangrep.
For det har det helt åpenbart og det bør ikke være spesielt vanskelig å innrømme det.
Det er selvsagt ikke det samme som å si at gruppene som sympatiserer med, forherliger, oppfordrer til eller rekrutterer folk til terror, på noen måte reflekterer hvordan muslimer flest tenker. Det gjør de ikke og jeg er sikker på at de fleste muslimer i Norge blir like – ja, kanskje mer – sinte og fortvilte, når de ser slike handlinger bli begått i islams navn, som meg.
Ekstreme røster i debatten
Vi må imidlertid kunne diskutere åpent hvorfor integrasjonsmodellen som har fungert godt for alle andre grupper over hele Europa, ikke synes å fungere for en voksende andel muslimer i mange land.
Å dysse ned denne helt nødvendige debatten, vil kun føre til at de mange som er bekymret for dette må henvende seg til mer ekstreme røster i mangelen på klar tale hos de etablerte partiene.
Det er alltid en fare for at man blir heiet frem av ytterliggående stemmer man ikke vil ha noe med å gjøre når man går inn i disse debattene, stemmer som vil tolke alt inn i et både dumt og farlig virkelighetsbilde av at vi er i en slags sivilisasjonskrig mellom Vesten og islam. Vi må gjøre det likevel, for alternativet er enda mer uansvarlig: Nemlig å overlate debatten til nettopp disse gruppene.
Så kan vi ikke bare begynne med å slå det fast: Jo, radikal islamisme har noe med islam å gjøre. Den økende terrorfaren i Europa henger sammen med økt radikalisering. Økt radikalisering henger sammen med migrasjon. Først når vi har erkjent dette, kan vi komme videre i debatten. Da vil vi måtte finne løsninger på flere politikkfelt.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
