Kronikk

Er det egentlig så galt med nasjonale interesser i utviklingspolitikken? | Nikolai Hegertun

  • Nikolai Hegertun
    Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo

Går det an å tenke at nasjonale interesser ikke er et onde i utviklingspolitikken, men tvert imot en ressurs? spør Nikolai Hegertun. På bildet: Utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) besøkte i april øynasjonen Tonga, som trues av høyere havnivå. Foto: Karen Setten / NTB scanpix

Kanskje er det først når utviklingspolitikken virkelig blir viktig for oss at vi kommer til å behandle den med det alvor den fortjener.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om det skal være nasjonale interesser eller solidaritet som skal styre bistandens prioriteringer, har pågått i flere tiår.

Denne spenningen har alltid vært en kime til institusjonell schizofreni for utenriksdepartementet, ettersom man der i huset både skal fremme norske interesser og ivareta verdens fattige.

Det var dette dilemma Jonas Gahr Støre ønsket å løse da han som utenriksminister forsøkte å integrere både interesser og verdier i såkalt «engasjementspolitikk»: Det var i Norges interesse å fremme verdier vi trodde på.

Nikolai Hegertun, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo

Ikke et onde, men en ressurs

Konsensus blant bistandsorganisasjoner og en rekke fagfolk synes likevel å være at bistand bør beskyttes mot føringer fra nasjonale interesser.

Argumentene går både ut på å ivareta bistandens integritet som assistanse basert på de fattiges behov, og at effektiviteten vil lide dersom bistanden brukes til andre (utenrikspolitiske) formål enn de rent utviklingspolitiske.

Men går det an å tenke at nasjonale interesser ikke er et onde i utviklingspolitikken, men tvert imot en ressurs?

Om vi forstår egeninteresser i en bredere forstand enn å selge laks og jotunmaling, så ja. Her er fem grunner:

1. Egeninteresser skaper langsiktig bistand

For det første kan egeninteresser skape en langsiktig forankring for utviklingsengasjementet. Hvis utviklingspolitikken kun skal baseres på mottagerens behov og interesser, vil det mest sannsynlig lede til en uforpliktende flyktighet i politikken.

Historisk sett hadde for eksempel USA i perioden etter andre verdenskrig en sterk egeninteresse i at bistanden til Europa og land som Taiwan, Sør-Korea og Japan skulle fungere.

«Giveren» la følgelig ned mye penger og politisk prestisje i at gjenreisningen av Europa skulle lykkes.

I et kald krigs-perspektiv hadde USA en sterk egeninteresse i at disse landene lykkes med sin utvikling, og bistanden var følgelig massiv og langsiktig.

Les også

Kamerun topper liste over glemte kriser

2. Egeninteresser øker politisk eierskap

For det andre kan sterkere egeninteresse skape et genuint eierskap hos de tyngste politiske aktørene i et giverland, og ikke bare «bistandsbransjen» og utviklingspolitiske aktører.

Sagt på en annen måte, dersom utviklingspolitiske spørsmål rykker opp på regjeringens agenda, vil ikke feltet «overlates til seg selv».

Det er denne tendensen vi kan ane med bærekraftsmålene. Verdens nye utviklingsagenda har beveget fokuset fra innsats i fattige land til et fokus på vår globale felles skjebne.

Dette har rykket utviklingspolitikken ut av «bistandsindustrien» og den gamle motsetningen med «givere» og «mottagere».

Et bredere eierskap til politikken skaper også en tverrpolitisk konsensus om prioriteringene og kan motvirke partipolitisk fragmentering.

Les også

Jan Egeland: Regjeringen svikter flyktninger i «nærområdene»

3. Egeninteressen øker interessen for resultater

For det tredje kan egeninteresse øke interessen for resultater. Når nasjonale interesser står på spill, er «failure not an option».

Skal vi være ærlige, har et viktig hensyn for Norge lenge vært å innfri målet om å bruke én prosent av brutto nasjonalinntekt i bistand. Flere evalueringer og fagartikler har påpekt at det norske systemet hovedsakelig er rigget for å få ut penger, ikke for å følge opp og måle resultater.

Trolig vil dette endre seg dersom de viktigste politiske aktørene får en sterkere interesse av at bistanden skal fungere.

Et ikke helt irrelevant eksempel er når det bistandskritiske partiet Frp plutselig fikk en sterk interesse av å hjelpe fattige så effektivt som mulig «der de er», fremfor at de kom til Norge som flyktninger. Følgelig vil man kanskje med kjølig pragmatisme kritisk vurdere effektiviteten av ethvert bistandstiltak.

Kanskje er det ikke så dumt at vidløftige mål om «statsbygging» i sårbare stater eller global harmoni innen 2030 blir møtt med større nøkternhet.

Kanskje kan det presse frem en erkjennelse om at det er mye vi ikke evner å gjøre, og at resultater er helt avhengig av de fattige landene selv.

Økt egeninteresse kan gi økt realisme. Det er kanskje ikke så dumt.

4. Egeninteresser kan skape mer debatt

For det fjerde kan en interesseorientert debatt om av hva vi vil med bistanden – og øvrig internasjonalt engasjement – engasjere større deler av befolkningen i samtalen om utvikling.

Der det før har vært opp til aktivister og bistandsorganisasjoner å drøfte utviklingspolitiske problemstillinger, kan et fokus på egeninteresser skape større oppmerksomhet.

Kanskje kan det også øke støtten blant deler av befolkningen som enten har vært likegyldige eller kritiske til bistand?

Spørreundersøkelsene fra SSB som stadig bekrefter befolkningens høye støtte til bistand, sier tross alt ingenting om hvordan folk ville prioritert bistand dersom det ble satt opp mot andre behov.

Helsebarometeret for 2018 viste for eksempel at folk flest vil ta fra bistanden om helsevesenet skulle fått tilført flere midler. I europeiske giverland, som nettopp er langt mer presset på budsjett enn Norge, har nemlig koblingen til nasjonale interesser vært viktig for å bevare en viss folkelig støtte til bistand.

Les også

Kronikk av Ine Eriksen Søreide og Nikolai Astrup: Hjelpen øker, men krisene vokser fortere

5. Egeninteresse tar oppgjør med hykleriet

Til sist kan forhåpentlig en tydeligere forankring i egeninteressene være med på å skjære gjennom det bistandsretoriske hykleriet om at vi alle er jevnbyrdige «partnere», og at mottagerne egentlig sitter i førersetet for politikken som føres.

At afrikanske land oftest får besøk av en bistands- eller utviklingsminister, mens viktigere land som regel får besøk av en utenriksminister eller statsminister, er en konstant påminnelse om asymmetrien som ligger under relasjonen.

En mer normal relasjon mellom stater kan gi en langt mer edruelig og åpen debatt om egne interesser og mulighetsrom.

Formodentlig aner nok de fleste mottagere av bistand at også Norge – tross for den panegyriske retorikken om likeverd og «mottagerorientering» – har en viss interesse av engasjementet.

Det vil nok bli lettere å tro på de delene av givernes engasjement som faktisk er (tilnærmet) altruistisk, eller i alle fall i tråd med giverlandets prioriteringer (reelt sett «vinn-vinn»), hvis man samtidig er åpen om de områder som ikke er det, men likevel prioriteres fordi det er i Norges nasjonale interesser.

  1. Les også

    Les også Andreas Slettholm: Et forsvar for «énprosentgnålet» om bistand


  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Bistand
  2. Bistandspolitikk
  3. Utenrikspolitikk
  4. Retorikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 20. juni

  2. KRONIKK

    Bare vindkraft som skaper verdier og har lokal støtte, bør bygges

  3. KULTUR

    Han har mistet venner, men vunnet priser. Nå vil Terje Tvedt vise at Norge bare er en prikk på kartet.

  4. KOMMENTAR

    Det er dristig å gå inn til bøllene i Sikkerhetsrådet. Men for Norge er det riktig.

  5. KRONIKK

    Folkeopprørene om klima er en gavepakke til russisk påvirkning. Trollene kan bare ta frem popcornet

  6. KRONIKK

    Der norske politikere og militære hadde sviktet og tapt, sto kongen fast