Kronikk

Hva slags mangfold?

UTVIKLINGSHEMMEDE. Mangfold er mer enn å integrere etniske minoriteter. Hva med funksjons- og utviklingshemmede?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Marte Wexelsen Goksøyr har Downs syndrom. Her møter hun statsminister Jens Stoltenberg.

Les også:

Marte Wexelsen Goksøyr.
Kjersti Wexelsen Goksøyr.

Plass til alle. Ordet mangfold dukker stadig opp. Norge ønsker å bli verdens mest inkluderende samfunn. Et samfunn med mangfold, hvor det er plass til alle! Men hva skjer? Hva slags mangfold ønsker vi oss, og hva slags mangfold går vi mot?Når ordet mangfold blir tatt i bruk i dag, snakkes det kun om viktigheten av at etniske minoriteter skal bli inkludert. Man ser ikke at samfunnet består av flere minoriteter som ikke er inkludert i fellesskapet. Er det da noen minoritetsgrupper man ikke ønsker å inkludere, som mennesker med funksjonshemning, og særlig mennesker man betegner som utviklingshemmet? Er det noen mennesker som ikke er vellykket nok til å få være med, høre til? Er det noen som ikke engang er verdige nok til å bli klassifisert som en minoritet? Blir noen mennesker usynliggjort?

Da Mangfoldsåret ble avviklet i 2008, var mennesker med funksjonshemning ikke inkludert. Det inkluderende mangfoldet gjaldt bare etniske minoriteter. Dette ble tydelig uttalt av daværende kulturminister Trond Giske (Ap).

Skuespillerutdanning

I november 2010 kom det i mediene at Det Norske Teatret ønsket å etablere en ny skuespillerutdanning med tanke på multinorsk mangfoldssatsing. Verdier som ble nevnt, og som teatret ønsket å formidle og satse på, var mangfold, de ønsket å speile byen, landet vi lever i. Det skulle være tilgjengelig for alle, innlemme alle i Norge. Det skulle ha høy kunstnerisk risiko, og lav terskel for å slippe til. Teatret ville med dette stille spørsmål ved vedtatte sannheter, og ha en provoserende form.

Igjen gjaldt dette bare etniske minoriteter. Dersom Det Norske Teatret virkelig ønsket en provoserende form hvor det ble stilt spørsmål ved vedtatte normer, ville inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelse, som har talent og muligheter til å fylle en rolle som skuespiller, være av stor interesse for teatret. Jeg, Marte, er selv en kvinne med Downs syndrom, og vil minne om at jeg tilhører det norske mangfoldet!

Sorteringssamfunn

Lever vi i et rangering— og sorteringssamfunn som hindrer mangfold? På skolen blir elevene sammenlignet og rangert, blant annet ved hjelp av karaktersystemet. På tross av forskjellighet, blir de likevel gitt samme prøve med samme vanskelighetsgrad til samme tid. Dette resulterer i at enkelte elever, flere ganger i uken, får bekreftet at de ikke mestrer. Noen blir definert nederst på rangstigen. Hva gjør dette med mennesker? Er det skolen som skaper «tapere»? Skal frykt for dårlige karakterer være motivasjon for læring? Dette er et uakseptabelt system i en obligatorisk skole.

Skolen er med dette med på å gi signaler om at noen er mer verdifulle enn andre. Kan dette betegnes som mobbing av enkelte elever, og hvilke signaler gir det i forhold til mobbing elever imellom?

Plassert i bås

Har man det man kaller en utviklingshemning, blir man ikke inkludert i klassens fellesskap, men plassert i spesialgruppe, og man får ikke velge. Dette praktiseres også i flere barnehager. Det er som å bli plassert i bås, man blir usynliggjort. Vi blir redusert fra enkeltmennesker til «de utviklingshemmede». Barn blir på den måten fratatt muligheten til å oppleve hverandre i et mangfoldig fellesskap. Man blir fratatt muligheten til å skjønne hverandres behov. Også her skapes utenforskap som gir grobunn for mobbing.

Mennesker med utviklingshemning har ikke rett på utdanning utover videregående skole. De får på den måten ikke, som andre, muligheten til å utvikle sine talenter, og utdanne seg med tanke på jobb. Hadde det vært en rettighet å få brukerstyrt personlig assistanse etter behov, også i forbindelse med videre utdanning og arbeid, hadde det for mange gitt en helt annen mulighet til å delta i et mangfoldig samfunn.

Holdt utenfor

I arbeidslivet forventes det at man uføretrygder seg, og man er heldig om man får en plass på en varig tilrettelagt arbeidsplass med noen få kroner timen i lønn, eller et dagtilbud i kommunen. Noe annet er svært uvanlig. Igjen blir man usynliggjort, holdt utenfor, og blir fratatt muligheten til å bestemme over eget liv.

Empo TV er en TV-kanal for og med mennesker med en utviklingshemning. Denne fungerer som en varig tilrettelagt arbeidsplass. Hvorfor kan ikke Empo TV være en del av NRK på lik linje med Migrapolis? På den måten ville de nå ut til langt flere, synliggjøre de usynlige, og de som jobber der ville få en ordentlig lønn for det arbeidet de gjør. Migrapolis er et NRK- program om innvandreres hverdag i Norge, hvor programledere også tilhører etniske minoriteter.

Når det gjelder bolig, blir det opprettet kommunale bokollektiver for mennesker med funksjonshemning. På disse boligene er det ansatt personale, altså en institusjon, ikke et hjem. Disse «omsorgsghettoene» blir stadig større, og snart kan vi være tilbake til de store institusjonenes tid.

Påført traumer

For noen få år tilbake ble de «mindre perfekte» plassert i store institusjoner liggende øde til så folk skulle slippe å se oss. Andre, som bodde hjemme, kunne bli holdt i fjøset. Mange av disse barna, som i utgangspunktet er mer sårbare enn gjennomsnittet, ble på grunn av den behandlingen, påført store traumer. På TV i dag hender det at vi får se dokumentarfilm fra lignende institusjoner i Øst-Europa. At et samfunn tillater slik behandling av sine, kanskje mest sårbare samfunnsborgere, vitner om et helt uakseptabelt menneskesyn.

Vår teknologi er nå kommet så langt at vi har mulighet til å løse «problemet» ved å fjerne uønskede individer, mennesker med Downs syndrom, før de blir født. Dette så sent som i uke 20 i svangerskapet. I uke 24 regnes fosteret som levedyktig. Dersom Arbeiderpartiets forslag om tidlig ultralyd til alle gravide i uke tolv blir vedtatt, vil det resultere i nærmest en utryddelse av mennesker med Downs syndrom. Det kan ikke være samfunnets oppgave å legge til rette for en slik «etnisk rensing».

Uakseptabelt menneskesyn

Er vi fremdeles styrt av dette helt uakseptable menneskesynet som tillot den behandlingen mennesker fikk på de store sentralinstitusjonene? Er det en av grunnene til at vi vurderer å drepe fostre med Downs syndrom før de blir født?

Den største utfordringen for enkeltmennesket og samfunnet er kanskje å bli konfrontert med sine egne fordommer. Disse kan man ikke komme til livs ved å usynliggjøre eller fjerne «de brysomme», de som forstyrrer vår vellykkethet.

Les også

  1. Redselen for Marte

  2. Homsehat, Burke og Fatwarådet

  3. Taushet om tvangsekteskap

Les mer om

  1. Kronikk