Kronikk

Ikke et forsøk verdt?

  • Olav S. Hansen

Graden av nytte kan diskuteres, men det ser ut til at for en del narkomane er heroin det eneste realistiske medikamentet for at behandling skal kunne skje, skriver Olav S. Hansen. Fotografiet er tatt i Oslos eneste sprøyterom. Tore Meek

Jeg er en av dem som kunne ha fått et bedre liv med en medikamentell behandling med heroin.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg leste en liten notis i avisen for noen dager siden. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) hadde tenkt å sette i gang en prøveordning med utdeling av heroin til enkelte tunge narkomane i skadereduserende øyemed. Men først tok hun saken opp med Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Forslaget strandet der, leste jeg. Det blir ikke noen slik prøveordning denne gangen heller. Nå er det ingen tvil om hvem som er ansvarlig for at elendigheten får fortsette som før: Aps stortingsgruppe.

olav s. hansen.jpg

Skjer ingenting

Jeg er en av dem som kunne ha fått et bedre liv med en medikamentell behandling med heroin. Det er en temmelig slitsom hverdag jeg opplever som rusavhengig, og jeg har av og til tenkt at det kanskje en gang ville komme noe som kunne hjelpe meg ut av det permanente kjøret etter kontanter, etter stoff som virker — og inn i en tilværelse hvor det ville være mulig å ta vare på helsen, på tenner og deltagelse i normalt arbeidsliv. På å kunne ha tid og ork og økonomi til sosial omgang. Kanskje en reise i ny og ne. Men uansett positive signaler i Stoltenberg-utvalgets rapport, og uansett friske uttalelser fra politikere i små partier og antall studiereiser og ny giv fra nye sosial- og helseministre, så skjer det ingenting i min levetid på dette området, ser det ut til. Den umiddelbare nedskytingen av Strøm-Erichsens forslag styrker bare min pessimisme.

Kronargumentet

For opinionen er klart negativ til tiltaket, og opinionen tenker nok stortingsgruppen i Arbeiderpartiet langt mer på enn hva som kunne være rett og rimelig i forhold til en liten og marginal gruppe i samfunnet, som heroinister er. At noen hundre personer, noen få tusen kanskje, langsomt sliter livet av seg under dagens regime, får heller så være. Kronargumentet for status quo på dette området er alltid signaleffekten. Gjenvalg sikres nok best ved å tenke på den. Skal vi tro avisene, har Strøm-Erichsen faktisk tenkt litt lenger enn dette, men hun får ikke lov til å starte et forsøk engang. Og vi som kunne fått hjelp av en slik ordning får bare klare oss som best vi kan så lenge det går.

Uverdig forslag

Stoltenberg-utvalgets rapport, som var delvis positiv til heroinutdeling, ble sendt på høring til over et hundretall instanser og organisasjoner, mer eller mindre relevante i sakens anledning. Av disse var et stort flertall negative til forslaget. Mest nedslående var det å lese RIOS (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon) reaksjon: Det mest uverdige forslaget de hadde hørt om.

Les også

Feil vei på rullebåndet

Til dette er det bare å si at RIO ikke er en medlemsorganisasjon, og heller ingen representativ organisasjon for narkomane. Deres utspill er preget av noen få personers meninger, og navnet på klubben er helt misvisende. Nå er det heller ikke antallet uttalelser, men heller kvaliteten i argumentasjonen som bør telle. Det er vel derfor Strøm-Erichsen faktisk ville forsøke, til tross for mange negative høringsuttalelser. Uverdig, unyttig, dårlig signaleffekt, dyrt, et brudd med vår restriktive linje, åpning mot legalisering — argumentene mot bruk av medikamentet heroin i behandlingsøyemed er mange, og jeg kan bare ta opp noen få her.

Hva er mest hensiktsmessig?

Heroin er et kjemisk stoff som i seg selv hverken er verdig eller uverdig. Metadon, som kjemisk ligner på heroin, egner seg også til misbruk og har i mange år vært gitt til norske narkomane, og er ved siden av Subutex/Suboxone (også opioider) bærebjelken i den viktigste behandlingsmetoden her i landet - LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Flere tusen har fått metadon på resept i en årrekke, uten at begrepene verdig/uverdig lenger trekkes inn i debatten rundt behandlingsformen.

Husk at jo lenger vi venter med dette, jo flere liv går unødvendig til spille - eller tapt. Av og til må politikerne gå litt foran, så kommer velgerne etter.

Behandlingsmessig koker saken ned til hvilket medikament som er det mest hensiktsmessige for den enkelte bruker. Det er i den sammenhengen heroin først og fremst bør vurderes.

Graden av nytte kan diskuteres, men det ser ut til at for en del narkomane er heroin det eneste realistiske medikamentet for at behandling skal kunne skje, og eneste sjansen til å få et bedre liv. Erfaringer fra utlandet viser at mange har fått sterkt forbedret livskvalitet av å motta dette medikamentet, noe som har gjort det mulig å ta tak i andre helsemessige, sosiale og arbeidsmessige problemer.

Fører ikke til nyrekruttering

Signaleffekt er et underlig ord, men er muligens myntet på to ting: Signalene til unge i faresonen for utvikling av misbruk og signalene til befolkningen generelt om at det «lønner seg å være narkoman», og «nå får de til og med utdelt heroin gratis!». Så vidt jeg vet har ikke utdeling av heroin ført til økt nyrekruttering til rusmiljøene i de landene det er blitt prøvd. Snarere tvert imot. For hver person som trekkes ut av det illegale markedet, svekkes denne formen for kriminalitet og dens mulighet til videre spredning. Når man også tenker på hva som får unge til å prøve forskjellige rusmidler, tror jeg ikke det er spesielt kult eller et oppløftende forbilde for unge å se slitne eller eldre narkomane motta medikamentell hjelp fra samfunnet for å klare seg. Det dreier seg i siste instans om adekvat helsehjelp, og det tror jeg heller ikke normalbefolkningen egentlig har noe imot, ved nærmere ettertanke.

Krever politisk vilje

Hvor dyrt dette skal bli, avhenger av omfanget av tiltaket, men erfaringer fra utlandet tilsier at flere av de som mottar heroin faktisk også kommer i jobb. Bedre helsetilstand og mindre kriminalitet er også positive faktorer rent økonomisk. Noe egentlig brudd med en restriktiv linje eller åpning for legalisering er bruk av heroin som behandlingsmedikament heller ikke. Selv om Lasse Qvigstad i sin høringsuttalelse mente at dette medikamentet skulle være umulig å bruke pga. internasjonale avtaler Norge har skrevet under på, vil jeg tro at det som er mulig i Portugal, Sveits eller Danmark på dette feltet, også er mulig i Norge. Her er det snakk om politisk vilje eller mangel på vilje.

Om ikke Aps stortingsgruppe umiddelbart ser det gode ved forslaget, vil de kanskje kunne se det annerledes dersom følgene av en prøveordning faktisk viste seg å være positive. Men da må man tørre å prøve først. Husk at jo lenger vi venter med dette, jo flere liv går unødvendig til spille - eller tapt. Av og til må politikerne gå litt foran, så kommer velgerne etter. Det kan kalles moralsk lederskap, noe det et stort behov for på dette vanskelige saksområdet.

  1. Les også

    Bortviser 200 rusmisbrukere i uken

  2. Les også

    Umoralsk mobbing av vanskeligstilte

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Michelle har forsøkt å bli rusfri 15 ganger. Vil det gå denne gangen?

  2. KRONIKK

    Stollek i Moskva: Hva betyr Putins reformer?

  3. KRONIKK

    Derfor støtter jeg Bannon-boikotten

  4. KRONIKK

    Voldtekt er en helt absurd handling, som hører vikingtiden til! | Trine Lise Olsen

  5. KRONIKK

    Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt

  6. KRONIKK

    Verdens største land har sunket ned i en myr av mismot. Russland er på randen av nervesammenbrudd