Kronikk

Populister som bygger murer, undergraver kristne verdier | Hermund Haaland og Øyvind Håbrekke

  • Hermund Haaland
    Utviklingsleder i tankesmien Skaperkraft
  • Øyvind Håbrekke
    Faglig leder i tankesmien Skaperkraft

En tilhenger kysser Italias sterkeste høyrepopulist, Matteo Salvini, etter en demonstrasjon mot myndighetene 19. oktober. Remo Casilli / Reuters / NTB scanpix

Selv om de hevder å forsvare kristendommen i Europa.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det tyske høyrenasjonalistiske partiet Alternativ für Deutschland (AfD) doblet nylig sin oppslutning i den østlige delstaten Thüringen. Med nesten en av fire velgere i ryggen kan den kontroversielle, lokale lederen Björn Höcke innta en sterkere posisjon både i eget parti og i delstatsparlamentet.

AfD er ett av en rekke eksempler på populistiske partier i Europa som knytter nasjonalistisk politikk til landets kristne tradisjon. Partiet ser på kristendommen som kjernen i fortidens og fremtidens tyske identitet.

Hermund Haaland (t.v.), utviklingsleder i tankesmien Skaperkraft og Øyvind Håbrekke, faglig leder i tankesmien Skaperkraft.

Også i Polen bruker Partiet for lov og rettferdighet (PiS) landets kristne tradisjoner som plattform for sin politikk. PiS ble igjen største parti med 49 prosent av stemmene i valget 13. oktober. Én av grunnene til partiets suksess er støtte fra kirkelig hold. Selv om også opposisjonen har tette bånd til kirken, har kirken bidratt til å gi PiS legitimitet og styrke i et polarisert landskap av polske velgere.

Samtidig blir innvandrerbefolkningen, og særlig muslimer, definert som annenrangs og som «de andre». I tillegg ser vi også i Polen at LHBT-miljøer utdefineres slik at det bidrar til stigmatisering og utrygghet.

Hvordan skal Europas kirker svare når populistene gjør krav på å være kristendommens fremste forsvarer?

Les også

Identitetspolitikken skaper stillstand og kan bli autoritær.

Kristen etikk og populisme

I Skaperkrafts nye bok Is God a Populist? gir vi mikrofonen til ledende teologer for å belyse populistenes bruk av kristendommen.

En av verdens fremste nålevende teologer, Jürgen Moltmann, slår fast at «oppfordringen til alle mennesker om å «bli brødre» (alle Menschen werden Brüder) er helt sentral for hvordan kristne i dag formanes til å se andre, uansett religion, rase, nasjonalitet eller andre identitetsmarkører som splitter menneskeheten».

Moltmann, som også var tysk soldat under andre verdenskrig, mener kirken i sin ideelle tilstand er på menneskehetens side og derfor er inkompatibel med nasjonalismen.

En annen anerkjent teolog, Luke Bretherton, viser på sin side hvordan forståelsen av det menneskelige fellesskapets universelle karakter står sentralt i kristen etikk. Ifølge Bretherton bryter det derfor med kristen etikk «når populismen hevder å representere hele folket med interessene til en del av befolkningen».

Bibelen tilbyr ikke fasiten på politiske dilemmaer. Derfor kan kristne være uenige, både om innvandringspolitikk og i andre politiske spørsmål. Det er heller ikke kirkenes oppgave å fortelle sine medlemmer hvem de skal stemme på.

Les også

Politisk uoversiktlighet. Distriktsopprør og klimaopprør. Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene.

«Oss mot de andre» ikke kristen tenking

Aftenpostens kulturkommentator Frank Rossavik skriver i kommentaren med tittel «Ytre høyres gud» at kirken har uklare svar. Men kirken har i sitt grunnlag prinsipper som har stor betydning i møte med de politiske endringene Europa nå opplever.

Menneskehetens universelle samhørighet er ikke til hinder for at nasjonene er sentrale politiske fellesskap, og i mange land også viktige for identitet og tilhørighet. Men denne samhørigheten innebærer en forpliktelse til at all politikk må søke det felles beste.

Å bygge politiske kampanjer og politiske budskap på «oss mot de andre» bryter med fundamentale prinsipper i kristen tenkning. Våre forpliktelser går også utover landegrensene. I dette ligger en sterk utfordring både til Europas kirker, men i høyeste grad også til Europas ledere som står på skuldrene av en kultur sterkt preget av kristen tenkning.

Undersøkelser fra flere land viser likevel, interessant nok, at det ikke er de aktivt troende som først og fremst stemmer på populistiske partier. For populistenes bruk av kristendommen handler ikke først og fremst om tro, men om identitetspolitikk – om tilhørighet og kultur.

Les også

Fundamentalistisk islam er en homofob versting. Konservativ kristendom deler ut mentale ørefiker.

Motreaksjon på tapt tillit

Populismens fremvekst viser at det nettopp er skapt et rom for slike markeringer av identitet. De etablerte partiene har ikke maktet å lytte til velgernes behov for tilhørighet og fellesskap i en verden i stadig endring.

Videre er populismens vekst ofte en motreaksjon på tapt tillit. Den politiske eliten har gjennom manglende lydhørhet og i flere land også ved korrupsjon, med rette mistet legitimitet. Derfor er det heller ikke nødvendigvis riktig eller konstruktivt å sette kristendom og de populistiske bevegelsene opp mot hverandre som motsatser.

Ifølge bokens medforfatter, Ulrich Scmiedel, fører det til at populistenes budskap bekreftes, snarere enn konfronteres. Dette fordi populistenes hovedtese er at eliten tolker alt, også kristendommen, slik at det passer dem selv og ikke «folket», som de populistiske lederne hevder å representere.

Les også

Høyrepopulistene er Putins nyttige idioter i Europa

Ikke la populistene få enerett

Kanskje kan biskop Heinrich Bedford-Strohms respons i 2018 til den bayerske delstatspresident Markus Söders (CSU) forslag om å henge kors i offentlige bygg vise vei for en kirkelig respons. Han insisterte på at «staten ikke kan bestemme hva et kors skal eller ikke skal bety». Videre slo han fast at «korsets betydning kan ikke reduseres til et tegn på et hjemland (heimat)».

Dermed viser biskopene at kristen tro og kristne symboler går langt utover det politiske rommet. Bayersk kultur kunne på den måten både få romme kristenarv og gi plass for mennesker med annen tro.

«Den nasjonale rosenkrans-marsjen» ble arrangert før valget i Polen. Deltagerne ba Gud om tilgivelse for at det var blitt arrangert Pride-parader. Czarek Sokolowski, AP/NTB scanpix

Europeiske politikere, enten de kaller seg liberale, konservative, kristendemokrater eller sosialdemokrater, står på skuldrene av en historie hvor kristen tenkning og ideer har formet våre liv og samfunn.

På tvers av politiske skillelinjer bør Europas politikere og ledere ta medeierskap til vår felles historie, og ikke la populistene få enerett til å fortelle historiene om hvordan vi tar vare på og videreutvikler disse ideene i vår felles europeiske kulturarv.

Sitater på norsk er kronikkforfatternes egne oversettelser. Begge er bidragsytere i boken Is God a Populist? – Christianity, Populism and The Future of Europe.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kristendom
  2. Populisme
  3. Religion

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Står Gud på høyrepopulistenes side? Antagelig ikke, men han har lite han skulle ha sagt.

  2. DEBATT

    Jeg er kristen og homofil. Sjelesorg har hjulpet meg

  3. KRONIKK

    Kristenpopulismen er KrFs akilleshæl

  4. DEBATT

    Ti nordiske kirkeledere: Virus skal bekjempes. Det skal ikke mennesker på flukt.

  5. VERDEN

    Kommunismen falt, men frykten er tilbake. Én generasjon kan endre Øst-Europa på nytt.

  6. KRONIKK

    Skal tilliten til velferdsstaten gjenopprettes, må også mistilliten i trygdesystemet bort