Kronikk

En sykepleiers hverdag

  • Anders Christoffersen
Kronikkforfatteren forteller at han jevnlig får kjeft avpasienter som ikke skjønner hvorfor de må vente en stund.

Jeg er sykepleier med tre års utdannelse, jobber 25 helger i året, blir kalt dum og spyttes på.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Telefonen ringer: «Legevakten, du snakker med sykepleier».

«Barnet mitt har kramper, det bare rister, og jeg får ikke kontakt. Hjelp meg, hva skal jeg gjøre?

«Når er barnet født, hva heter det? Hvor ringer du fra?»

Jeg er vant med dette, spørsmålene går som rutine. Dette har vi trent på.

«Har barnet vært sykt? Har det feber?»

Aha, det dreier seg om feberkramper. Jeg sender ambulanse til pasienten mens jeg holder linjen, gir råd og veiledning i det ambulansen legger av gårde.

«Jeg er her med deg, jeg legger ikke på telefonen, ambulansen er på vei.»

Jeg puster lettet ut når jeg hører ambulansen ankommer pasienten. Håper dette ordner seg. De er vel snart på legevakten.

— Han har tatt noe ...

Anders Christoffersen

«Hjelp, hjelp, jeg har sønnen min i bilen, han er bevisstløs, bli med meg ut!»Jeg blir med en skremt mor ut til en bil, parkert utenfor legevakten. I baksetet ligger en gutt på knapt 18år.

«Hva har skjedd», spør jeg.

«Han har tatt noe, jeg vet ikke hva, svarer hun.

Jeg roper på en annen sykepleier, sammen får vi sønnen hennes inn og på en seng.

«Ta et blodtrykk, tell puls og pust» kommanderer jeg og setter inn veneflon, et redskap vi kan gi medisiner rett inn i blodet med.

«Har du sjekket blodsukker,» spør min kollega.

«Ja det er fint», svarer jeg.

«Hei, er du der? Er du våken?».

Vi prøver, men får ikke kontakt med gutten. Mor er redd, hun ser forskrekket på sønnen sin, som ligger der livløs. Min kollega henter inn legen, jeg snakker med mor: «Det var bra du tok ham med hit, vi har kontroll på ham nå. Vi passer godt på ham».

Legen kommer inn: «Vet vi hva han har tatt for noe?

Les også

Ledig stilling – sykepleier!

Mor ser i gulvet, rister på hodet. Vi gir motgift mot narkotika. Etter en liten stund lar sønnen seg vekke. Han ser på meg:«Hvor er jeg? hva har skjedd?»

«Du er på legevakten, jeg er sykepleier og skal ta godt vare på deg.»

Mor ser bort på meg, jeg ser på klokken. Det er mange pasienter på venteværelset, to ambulanser kom nettopp, og politiet vil at vi skal klarere en pasient for arresten.

Jeg ser på moren:

«Jeg kommer snart tilbake igjen, dette går fint.»

Dobesøk må vente

«Anders! Anders! Har du tid, vi trenger hjelp på akuttrommet, vi har en mann med pågående hjerteinfarkt.»

Jeg hadde tenkt å gå på do, det får vente.

«Hva trenger dere hjelp til?».

«Kan du trekke opp medisiner!»

Legen ser på EKG-et, der resultatene fra hjerteundersøkelsen kommer frem.

«Dette er et infarkt, gi medisiner og få pasienten ned på sykehuset raskt.»

Sprøyten trekkes opp, og medisiner blir gitt. I hjørnet står en skremt datter og kone.

Pasienten puster litt lettere:

«Jeg har mindre vondt nå».

Min kollega står med familien hans, trøster og forklarer hva som skjer.

Les også

Én av fire sykepleiere jobber ikke i helgene

Legen tar pasienten i hånden:«Du er i trygge hender nå, jeg kommer snart tilbake.»

Min kollega blir med pasienten, sørger for at han hele tiden har kvalifisert tilsyn:

«Vi er her for deg».

Spyttet i ansiktet

Politiet ringer på døren, jeg åpner opp hilser hyggelig på politiet, det er fredagskveld og vi har snakket sammen flere ganger allerede.

«Hei, vi fant en person sovende i taxikøen, ser ut som han har slått hodet, tenkte dere kunne se på ham.»

«Det kan vi, ta ham med inn.

Jeg går inn til pasienten, han er dekket av oppkast, det er vanskelig å få kontakt. Tar en rask sjekk fra topp til tå:

Ingen større skader, men en liten kul i bakhode, det må vi undersøke. Sjekker blodtrykk og puls, ser på pupillene, legger inn veneflon, sånn i tilfelle. Sjekker blodsukker, alt ser greit ut i øyeblikket.

Prøver å få kontakt:

«Hei, er du der?»

Pasienten blir sint, snur seg mot meg og spytter meg i ansiktet. Jeg tørker vekk spyttet, sier at dette ikke er greit. Ser ikke ut som om beskjeden sank inn.

«Vel, du kan ikke ligge med alt dette oppkastet på deg.»

Jeg får av ham klærne og på med en sykehustrøye. Sånn, det var bedre. Han får vente her til legen får sett på ham, men jeg må huske å se til ham ofte. Jeg kan ikke bli her lenge, venterommet er fullt, ambulansene kommer og mine kolleger har det sikkert travelt nok.

— Hva vet vel du?

Oi, det står en sint mor i innskrivningen:

«Nå har vi ventet altfor lenge!»

«Jeg beklager, vi har hatt mye å gjøre, men jeg kan anbefale fastlegen i morgen, jeg har sett på barnet ditt. Det er ikke noe akutt nå, det går fint å gå dit i morgen, og vi har mange svært syke pasienter akkurat nå.

«Hva vet vel du? Du er ikke lege.»

«Nei, jeg er sykepleier, men det er en del av jobben min å vurdere pasienter.

«Vi venter på legen».

25 helger i året

Ja, jeg er sykepleier, jeg jobber fulltid dag, aften og natt, jeg jobber fast annenhver helg, og jeg jobber helligdager. Dette året jobber jeg 25 helger, jeg jobbet julaften kveld og 1. juledag. Jeg jobbet på 17. mai hele dagen, og jeg jobbet i påsken.

Når andre feirer og koser seg med sin familie, så er jeg på vakt og passer på andre sine kjære. Jeg spiste julemiddag med mine kolleger, varmet i mikrobølgeovn i full fart, ettersom det også da var mange å ta seg av.

Jeg er den som møter deg i døren når du er alvorlig syk, jeg sitter med barnet ditt når det har fått seg litt for mye på byen, jeg snakker med deg på telefonen når du truer med å ta livet ditt fordi alt ser mørkt ut. Jeg sender ambulanse til deg når din mor sliter med å puste. Når du besvimer, tar jeg deg imot, og jeg er der når du våkner.

Møter deg med verdighet

Jeg har tre års universitetsutdannelse, allikevel blir jeg kalt dum og jeg blir spyttet på av misfornøyde pasienter etter å ha passet på dem halve natten. Jeg må tørke vekk ditt oppkast fra uniformen min etter å ha hjulpet deg ut av en politibil. Jeg blir kjeftet på av sinte pårørende som ikke forstår hvorfor ting tok litt tid. Jeg dropper å spise fordi du ennå har smerter og noen må ta ansvar. Og jeg har ikke vært på do på åtte timer, ettersom det bare er for travelt.

På tross av dette skal jeg hver dag møte deg med verdighet. Jeg skal gi deg god behandling, jeg skal stoppe blødningen din, jeg skal passe på at du puster, jeg skal sørge for at du får rett medisin til rett tid, jeg skal også sørge for at legen får den informasjonen han trenger for å ta rett avgjørelse, og jeg skal alltid være der for deg.

På tross av dette møtes vi oftere med ris enn med ros, vi takkes sjelden. Folk husker våre feil, men ikke våre seire. Vi får hånord i stedet for takk, men vi vil alltid hjelpe deg. Alltid!

Les mer om

  1. Kronikk