Kronikk

Barnløshet: Hele vår eksistens fornektes | Cristina Archetti

Dessverre må jeg slå fast at selv i 2020 i et likestilt land, er alle kvinner fortsatt forventet å bli mødre.

Tegning: Arne Nøst

  • Cristina Archetti
    Professor i politisk kommunikasjon og journalistikk, Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo

Ufrivillig barnløse er høyst sannsynlig en av de største minoritetene du aldri har hørt om. I Norge er det 13 prosent av kvinnene over 45 som ikke har barn. I land som Australia, Italia, Tyskland og Japan vil så godt som en fjerdedel av kvinner født i 1970-årene avslutte sin reproduktive syklus uten barn. Likeledes vil én av fire menn i de vestlige landene, Norge inkludert, aldri bli fedre.

Selv om noen få av disse personene har valgt ikke å få barn, er det nesten 90 prosent av dem som er ufrivillig barnløse. Dessuten er flertallet av dem «barnløse på grunn av omstendighetene», kanskje fordi de ikke har noen partner, de har vært syke i løpet av de fruktbare årene, eller det finnes andre ukjente og medisinsk uforklarlige grunner til infertilitet.

Kan de ikke «bare» adoptere?

Her vil kanskje de fleste av dere stille spørsmålet som ufrivillig barnløse ofte får: Men hva med prøverørsbefruktning, eggdonasjon, sædbanker i Danmark, eller prøve å slappe av? Eller kan de ikke «bare» adoptere? Noen av de ærlige svarene kunne inkludere: «Det funket ikke», «tror du virkelig jeg ikke har tenkt på det», «jeg var ikke komfortabel med det», «vi var helt knust», «kan du ikke bare la meg være i fred», «det føltes galt», «vi var for gamle til å kvalifisere».

Men for det meste vil dere som har stilt disse spørsmålene, ha blitt møtt av taushet.

Cristina Archetti Privat

Enorme konsekvenser

Boken min, Childlessness in the Age of Communication: Deconstructing Silence, prøver å forklare tausheten som omgir ufrivillig barnløshet i den såkalte kommunikasjonsalderen. Viljen til å bryte denne tausheten motiverte meg til å skrive den. Og fremfor alt ønsket jeg, ved å kombinere vitenskapelig forskning med personlige livshistorier, min egen inkludert, å ta eierskap til kompleksiteten i erfaringen med barnløshet fra et barnløst perspektiv.

Majoritetsdiskursen behandler infertilitet nesten utelukkende fra et medisinsk perspektiv. Jeg ville derimot vise hvilken ødeleggende virkning det kan ha på alle fiber i et menneskes liv når man ikke klarer å realisere et livsmål man har dyrket helt siden barndommen: fra kjærlighetsforhold til identitetsoppfatning, til hvorvidt man i det hele tatt føler seg inkludert i samfunnet.

I denne sammenhengen er det å «ikke få noen baby», så hjerteskjærende det enn er, bare en brøkdel av de enorme konsekvensene som følger av det å ikke ha barn i et samfunn utformet for familier.

Den eksistensielle dimensjonen

Det er mange grunner til denne tausheten, og jeg kan ikke ta dem for meg i detalj her. Men i et nøtteskall: Det stilltiende stigmaet ved infertilitet er ett viktig aspekt, et annet er de barnløses bevissthet om at «de andre» ikke vil høre om noe de oppfatter som skremmende – altså en ond sirkel som gjør barnløshet tabubelagt. La meg derfor hjelpe dere å lytte.

La meg begynne med den eksistensielle dimensjonen i det å ikke være i stand til å reprodusere. Hvis det å være en «virkelig», «voksen», «komplett» kvinne (eller mann) betyr å bli mor (eller far), hva er du da når du ikke kan få barn?

Hvis det å stifte familie forventes å være hovedkilden til «mening», «suksess» og «lykke» i livet, hvordan kan din eksistens da være meningsfull, vellykket, lykkelig? Hvilken grunn har du til å stå opp om morgenen?

Stadig mer isolert

Barnløshet involverer også bredere sosiale og politiske spørsmål. Når dine venner forsvinner til egne familier når dere kommer til en viss alder, blir du stadig mer isolert.

Jo da, det er mulig å dyrke frem alternative støttende nettverk. Men barn er et slags «sosialt lim», særlig i de nordiske landene, og det meste av det offentlige livet dreier seg om barnas liv og oppdragelsen av dem.

Hvor passer du inn? Og hva hender når du blir eldre, kanskje på et avsidesliggende sted på landet? Det å bli eldre er en vesentlig bekymring for barnløse mennesker, men dette er fullstendig ignorert av politikerne. Som den britiske foreningen Ageing Well Without Children påpeker, er selv velferdsstater avhengige av frivillig omsorg fra nære familiemedlemmer, særlig når budsjettene blir strammere. Så hvem vil ta vare på oss?

En midlertidig tilstand

Hele vår eksistens fornektes. Barnløshet, både i det offentlig ordskiftet og i politikken, er en midlertidig tilstand til man «får barn». Vi får stadig vite at teknologien vil «fikse» det, fra prøverørsbefruktning til nedfrysing av egg.

Dessverre er realiteten at fertilitetsbehandlinger slår feil flesteparten av gangene, og på grunn av reklamen fra en lukrativ fertilitetsindustri er svært mange ikke klar over dette dårlige resultatet.

Medienes fortellinger om «mirakelbabyen» er sukrede unntak, ikke den smertelige normen. Det å ikke være i stand til å bli gravid fører faktisk til en prosess som kan sammenlignes med sorgreaksjonen etter et dødsfall. Og den kan fortsette evig, både fordi det ikke er noe lik å begrave, og fordi ingen spesialister helt forstår problemet og kan hjelpe dem som sliter.

Latterliggjort og demonisert

Når de barnløse ikke er usynlige, blir de latterliggjort og demonisert. Som del av studien min undersøkte jeg for eksempel hvordan ufrivillig barnløshet fremstilles på film. Ved slutten av så godt som alle historiene jeg så, begikk de barnløse selvmord eller ble drept (de er vanligvis onde eller gale), eller de fikk på mirakuløs måte en baby.

Filmer behøver ikke å vise virkeligheten nøyaktig. Men likevel, hva gjør det med hvordan samfunnet – kanskje ubevisst – oppfatter de barnløse når ingen noensinne hører de sanne stemmene deres, og alt man ser, er negative stereotypier?

Hva gjør det med de barnløse selv, som aldri noen steder finner livet sitt og erfaringene sine representert? Hva er implikasjonene ved aldri å se muligheten for et liv uten barn presentert som verdig?

Enda et spørsmål ingen stiller, er: Hvorfor skal en kvinnes helse kunne ofres for en baby for enhver pris? Det er kvinnene som uten spørsmål forventes uselvisk å utsette seg for invaderende prosedyrer. Presset på å bli mor i et land som i stor grad dreier seg om barn, som Norge, dreier seg ikke bare om å ønske å bli gravid. Dessverre må jeg slå fast at selv i 2020 i et likestilt land, er alle kvinner fortsatt forventet å bli mødre. La oss være ærlige: Det finnes ingen alternativ skjebne.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

Cristina Archetti er professor i politisk kommunikasjon og journalistikk ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo. Hun er forfatter av Childlessness in the Age of Communication: Deconstructing Silence (Routledge 2020) og grunnlegger av Andre Veier: Foreningen for permanent barnløse.

Les også

Bioteknologiloven endres: Slik påvirker det deg som har vansker med å få barn

Les også

Forsker om barnløshet: – Det å ha barn spiller ikke særlig rolle for livskvalitet og lykke

Les også

Flere vurderer å forbli barnløse: – Det oppleves som tabu å snakke om at man ikke absolutt ønsker barn

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barnløshet
  2. Eggdonasjon
  3. Familie

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Childlessness: Our very existence is being denied

  2. KRONIKK

    Hvorfor sa Bioteknologirådet ja til at en enslig mor kan bli forelder?

  3. DEBATT

    Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget

  4. DEBATT

    Vil Søreide utfordre Trump i FN?

  5. A-MAGASINET

    Astrid Nøklebye Heiberg var ikke redd for å dø. Men for å bli glemt.

  6. FOTBALL

    Slik blir seriestarten i Eliteserien