Kronikk

Kommunisme som pludring

  • Bernt Hagtvet
    Bernt Hagtvet
    Professor, Bjørknes Høyskole / Universitetet i Oslo
16. juli fylte forfatter Dag Solstad 80 år. I et intervju med Klassekampen sier han at han ønsker å bli husket som kommunist.

Tiden er overmoden for å belyse Dag Solstads rolle som opinionsdannende skikkelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dag Solstad har fylt 80. Det gikk ikke ubemerket hen. Hele den norske litterære offentlighet samlet seg til et eneste brus av hyllest.

Med ett unntak: VGs anmelder Sindre Hovdenakk. Han stilte det betimelige spørsmål: Hvorfor er det så få som ser Solstads revolusjonsromantikk og hans lengsel etter autoritær politikk?

Det evige koketteriet

Solstad har hele livet kokettert med at det er kommunist han er, nå senest i Klassekampen på sin bursdag 16. juli (symptomatisk nok uten noen motspørsmål). Det er som kommunist han vil bli husket, sier han. På ny og på ny. Dag Solstad forbereder sitt ettermæle.

Vi andre sitter igjen med et spørsmål: Kan vi i det hele tatt ta Solstad på alvor?

Vi drøfter ikke hans forfatterskap. Det er ingen tvil om at hans priser og hans omdømme er fortjent – som skjønnlitterær forfatter. Mange mener han tar sin generasjon på pulsen.

Det er ikke poenget her. Vårt tema er Dag Solstads rolle som offentlig intellektuell – hans politiske funksjon. Hans virke som opinionsdannende skikkelse, og det i en tid da det parlamentariske demokratiet er utsatt for trusler fra alle kanter.

Tiden er nå overmoden for å belyse denne rollen. Debatten er ikke ny. I andre utgave av tidsskriftet Samtiden i 2008 har han et essay hvor han i tråd med sine kommunisme-uttalelser sier tydelig at ytringsfrihet ikke er viktig. Aftenpostens Ingunn Økland svarte godt. Hele debatten egner seg godt som bakgrunnsstoff for forfatterens bursdagsfeiring.

Det skjøre demokratiet

Noe er skjedd siden 2008 som gjør Solstads uttalelser enda mer presserende. Ikke siden demokratiets kriser i mellomkrigstiden og fascismens mobilisering har folkestyret vært mer prekært. I denne situasjonen finner Solstad det nyttig å hylle en totalitær ideologi. Hvorfor?

Dette dreier seg om mer enn Dag Solstad. Men han er representativ for en illevarslende tendens i tiden: delegitimering av folkestyret.

Ute i verden skyller nå en autoritær bølge frem, fra venstre så vel som fra høyre. Demokratiet er under et veldig press, fra USA til Brasil, fra Polen og Ungarn til Venezuela og Nicaragua, fra Filippinene og Bolivia. At USA kunne komme så langt under Trump at de militære overveide å gå av for å hindre militærkupp, hadde ingen kunnet forestille seg.

Høyreradikale bevegelser er på fremmarsj i Tyskland, Italia og Frankrike. I øst sitter totalitære regimer som aktivt undergraver liberale institusjoner i vest og tråkker på all hjemlig opposisjon. Irrasjonalitet og hatprat yngler.

Også venstreekstremisme kan motivere til angrep på våre institusjoner. Med alt sitt usammenhengende dill om «kommunisme» må vi spørre om Solstad hører hjemme der.

Den trivialiserende følgerskaren

Når vi taler om demokratisk beredskap i Norge, må vi altså skue horisonten rundt. At en feiret forfatter surrer av sted om diktaturet, er ikke trivielt. Det er noe uutholdelig lettvint over Solstads proklamasjoner. Det hele er inntil det bisarre absurd.

Dag Solstad (til høyre) og Pål Steigan, som var formann i det norske kommunistpartiet AKP (ml). Bildet er tatt i 1982, kort tid etter utgivelsen av Solstads roman «Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land».

Samme dom omfatter hans følgerskare, særlig den «Se og Hør»-aktige bevisstløshet som hans litterære tilhengere viser om Solstads offentlige fremtredener. (Alf v. d. Hagen skriver side opp og side ned i Morgenbladet om vinen i Solstads bøker; NRK bader seg i trivialiteter rundt Solstads bacalao-gryter på Veierland.)

Forstår de hva de er med på? Forstår Solstad det? Hvor er dømmekraften?

Hva vil Solstad?

Hvilken type kommunisme vil Solstad ha? Til Klassekampen sier han at han er maoist, riktignok av «eksistensielle behov mer enn politiske». Han sier «det er synd» at «Mao tapte».

I det 20. århundre, fra 1917 til 1989, er kommunistiske regimer og bevegelser ansvarlig for omkring 100 millioner menneskers død. Det fastslår Stéphane Courtois og hans team ved det franske nasjonale forskningssenteret CNRS i verket Kommunismens svartebok (1997).

Josef Stalin og Mao Zedong kommer før Adolf Hitler i rekken av massemordere. De overgår langt ofre i kriger. Fanatiserende ideologier er en fellesnevner for dem. Og intellektuelle som spilte med i fascinasjonen.

Den nederlandsk-britiske historikeren Frank Dikötter mener Mao var ansvarlig for minst 45 millioners menneskers død i det vanvittige forsøket på å hurtig-industrialisere Kina fra 1958 til 1962, «Det store spranget».

Den regimeskapte sultkatastrofen ble nettopp gjort mulig ved at kommunismen systematisk mangler mekanismer for motmakt og alternativ informasjon. Og den var drevet av Maos grenseløse kynisme og maktarroganse.

Da er ikke de hundretusener som ble ydmyket og drept i Kulturrevolusjonen i 1966, med.

Hvor er vår historiske hukommelse?

Det er med ulyst jeg gjentar disse tallene. Tall taler ikke til vår medlevelse.

Det er illustrerende forskjeller i vår erindringsevne. Minnet om nazistenes ugjerninger mot jødene er gått inn i vår kollektive hukommelse. Det er ikke skjedd på samme måte med kommunismes overgrep. De ulike historiske grunnene behøver vi ikke å ta opp her.

Forstår de hva de er med på? Forstår Solstad det? Hvor er dømmekraften?

At Solstad kan drive på slik han gjør, er bare mulig fordi kommunistiske regimers forbrytelser er blitt så nedtonet – ja, bagatellisert. Solstads artikkel fra 2008 viser kontinuiteten i hans illiberalitet.

Det er ikke uten en viss interesse for norsk offentlighet å få vite hva en så feiret forfatter som Solstad mener om denne arven. Man kan naturligvis smile av Solstad og si: «Ja, ja, slik er han, han er som et barn, naiv og uansvarlig. Kunstner, vet du. De tenker med albuen, vet du.»

Men det innebærer å redusere ham som tenkende individ, og det er en debattform vi unngår i demokratier.

Blendet av skjønnhet

Dyrkelsen av Solstad bringer opp mange paradokser. Ett av dem kan kalles selvskadersyndromet. Hva kan det komme av at så mange kunstnere og intellektuelle – som har åndsfrihet og ytringsrett som sine yrkesforutsetninger – så ofte kaster seg kritikkløst i armene på bevegelser og regimer som vil undertrykke deres produkter?

På sin åttiårsdag er Solstad offer for en hertuginnens omfavnelse. Hans beundrerskarer unnskylder hans pinligheter med ropet: Men han skriver jo så godt!

Presis som Hamsun-skaren behandlet trollmannen sin, gysende av fascinasjon, blinde for det dypere budskap. Estetisering fordriver etikken. Stil og skjønnhet trollbinder, forblinder og skygger for Hamsuns støtte til Hitlers rasediktatur.

I Solstads tilfelle gjelder det hans lefling med et av det 20. århundrets voldeligste trossystemer, kommunismen. Det må være en merkelig opplevelse for en maoistisk forfatter.

Solstad mente at partiet ikke kunne kreve en særskilt «arbeiderlitteratur». Men det regimet han vil innføre, vil helt sikkert forby verker som legger seg på tverke av partilinjen.

Så utfordringen går til Dag Solstad direkte med ønske om offentlig svar: Hvorfor ønsker du å bli husket som kommunist? Ser du ikke hvilke krefter du assosieres med?


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Kinas morderiske kommunistparti | Bernt Hagtvet

  2. Mao feires på hundreårsdagen. Gruppen som bærer navnet hans, får ikke være med på festen.

  3. Vår tids AKP (ml) herjer på Twitter – og i gallerier | Frank Rossavik

Les mer om

  1. Dag Solstad
  2. Kommunisme