Kronikk

Derfor bør du droppe flyturen | Dag O. Hessen

  • Dag O. Hessen
Vi har alle et ansvar for å redusere vårt eget fotavtrykk på klimaet – og det er faktisk ikke det verste man kan ha, skriver Dag O. Hessen – blant annet med henvisning til at norske flyreiser er doblet på 10 år.

Det handler ikke om at hver enkelt av oss kan gjøre noe for å redusere våre klimautslipp. Vi bør gjøre noe – nå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Verdens viktigste kurve, som langt på vei forklarer «kroppstemperaturen» til vår egen klode, ble påbegynt i det geofysiske år 1958. Da fikk Charles David Keeling installert et usedvanlig følsomt måleinstrument for klimagassen CO2 på toppen av Muana Loa på Hawaii.

Den gangen viste målingene et CO2-innhold på 310 ppm – parts pr. million, som er et mål på andelen CO2 i atmosfæren.

Siden har nivået klatret jevnt og trutt oppover – parallelt med at instrumentet på Muana Loa er blitt supplert med måleinstrumenter verden over.

Og da det alarmerende nivået på 400 ppm CO2 ble registrert første gang, i 2013, så skjedde det faktisk på den norske stasjonen på toppen av Zeppelinfjellet på Svalbard.

Allerede et par år etter at Keeling hadde installert sitt instrument på Hawaii, la han merke til en besynderlig økning i CO2, og i 1963 konkluderte han med at en mulig dobling av CO2 i atmosfæren løpet av det neste århundre kunne føre til at den globale gjennomsnittstemperaturen økte med 4 grader.

Feberen stiger

I forkant av høsten klimamøte i Paris, drøyt 57 år senere, kan vi konstatere at advarselen ikke bidro til de store samfunnsomveltninger.

Keeling-kurven er blitt et ikonisk symbol på årsaken til stigende feber hos pasienten, jordkloden.

Dag O. Hessen.

Keeling innså for øvrig også at siden det foregår en kontinuerlig gassutveksling mellom atmosfære og hav, ville dette innebære at CO2-innholdet også i havet øker, med forsuring som en bekymringsfull konsekvens. Historisk har mange faktorer påvirket klodens klima, noen mer episodiske, andre mer katastrofepreget som massive vulkanutbrudd, meteoritter og metanutslipp. Det som i hovedsak nå styrer CO2-nivået i atmosfæren er balansen mellom plantenes fotosyntese, som tar opp CO2 (og produserer oksygen) og celleånding, som gjør det motsatte.

Det er nesten balanse mellom disse prosessene, men bare nesten. Faktisk tar økosystemer både på land og i hav opp noe mer CO2 enn de slipper ut. Så kommer våre utslipp fra kull, olje, gass, skogbranner, sementindustri med mer i tillegg. Det er disse som gir den årlige økning i atmosfæren.

Men omtrent halvparten av våre utslipp tas hånd om av økosystemene, noe som gjør at Keelings kurve ikke er enda brattere – og at temperaturen ikke stiger raskere.

Frykten er at økosystemene netto opptak av CO2 kan snu og bli til netto utslipp til atmosfæren.

Størst frykt, men også størst usikkerhet, er knyttet til om oppvarmingen og opptining av for eksempel tundraens permafrost, også vil gi økte utslipp av gassen metan, som i drivhus-sammenheng er CO2s hissige fetter.

Usikre grenser

Hva er så det største, samlede CO2-utslipp vi kan tillate oss og fortsatt ha et rimelig håp om å unngå virkelig dramatiske konsekvenser?

Her har det internasjonale klimapanelet kommet med følgende svar: Dersom vi skal ha en rimelig sjanse til å holde oss innenfor det mye omtalte togradersmålet, kan vi maksimalt tillate oss å slippe ut 2900 milliarder tonn (2900gigatonn) CO2.

Dette høres ut som en eksakt beregning, og det høres betryggende mye ut.Begge deler er feil.Denne øvre grensen er et beste estimat, og to graders temperaturøkning er ingen eksakt eller magisk grense.

Den er bare satt der som et slags anslag over hvor det er en betydelig risiko for at de farlige tilbakekoblingene tar overhånd.

Dessuten vil to graders gjennomsnitt romme en enorm lokal og tidsmessig variasjon, i tillegg til mange ekstremhendelser. Noen mener at også to graders gjennomsnittlig temperaturøkning er altfor høyt – samtidig som det fremstår som mer og mer urealistisk å nå dette målet.

Les også:

Les også

Kalddusj fra Bill Gates: Klima er ikke i ferd med å reddes

Er så2900gigatonn med klimagassen CO2 så mye? Isolert sett er det utvilsomt mye, men det høres ikke fullt så mye ut når vi vet at vi siden «referanseperioden» 1861–1880 har sluppet ut 1900 gigatonn.

Vi har med andre ord 1000 gigatonn å gå på – noe som med dagens utslipp tilsvarer mindre enn 30 år.

Samtidig er det nå kartlagt, og investert i, utvinning av fossile reserver (kull, olje og gass), som tilsvarer tre ganger denne maksimale restkapasiteten. Og vi vet at mange selskaper og investorer ikke rolig vil akseptere dette som «stranded assets», altså urealiserte investeringer.

Stø kurs er ikke god kurs

Hvert år beregner organisasjonen Global Footprint Network noe som kalles Earth Overshoot Day. Den kommer tidligere hvert år, og i år var dette 13. august.

Som navnet vitner om, er dette den dagen da vi har forbrukt klodens årlige produksjonskapasitet. Resten av året tærer vi strengt tatt på fremtidens ressurser.

Det kan ikke sies sterkt nok at utslippene må ned nå

Også CO2-avtrykket er med, det utgjør 54 prosent av indeksen (og andelen øker stadig). Dette beregnes ved å se på utslippene i forhold til økosystemer og landbruksarealets kapasitet til å ta opp CO2. Når grønt areal som bedriver fotosyntese går ned mens utslippene går opp, vil rimeligvis fotavtrykket øke. Noe helt presist mål kan naturlig nok ikke dette bli, men godt nok til å gi trender og størrelsesordener samt å fastslå at stø kurs ikke er god kurs.

Betyr så alt dette at løpet er kjørt? Eller er vi nå i en overgangsfase inntil det grønne skiftet fører oss trygt inn i en ny æra?

Klimaendringer kan ikke unngås, så spørsmålet er mer hvor dramatiske konsekvensene vil bli.

Det er også åpenbart at situasjonens alvor er erkjent politisk og at et teknologisk skifte er i gang, men det går for tregt. Det kan ikke sies sterkt nok at utslippene må ned nå, og at avvenningskuren blir stadig tøffere og mindre realistisk jo lengre dette utsettes.

Om vi begynner i dag, vil 8 prosent årlig reduksjon i CO2-utslipp bringe oss i mål. Hvis venter vi til 2018, må årlig reduksjon økes til 11 prosent, så 22 prosent ved oppstart i i 2022 og 90 prosent i 2026.

Vi har alle et ansvar

Norge har et nasjonalt ansvar, men det er også grunn til å minne om at Keelings kurve i stor grad reflekterer summen av enkeltindividers forbruk og utslipp.

Hadde den norske borger vært representativ for verdens befolkning, ville kurven vært vesentlig brattere. Som eksempel: norske flyreiser er doblet på ti år og utgjør en betydelig andel av vårt individuelle fotavtrykk. På de fleste områder bør vi klart ned i skostørrelse.

Vi ikke bare kan gjøre noe som enkeltindivider, vi bør også gjøre noe. Dette er snakk om moral, ikke moralisme, og det innebærer ikke et nei, men et ja til fremtiden.

Det innebærer at vi alle har et ansvar, og det er faktisk ikke det verste man kan ha.

På Twitter: @daghes

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Forfatter og redaktør Anders Bjartnes:

Les også

Norsk oljepolitikk utøves fortsatt som om klima ikke er noe man behøver å tenke på

Kina godtar nå at globale klimaavtaler skal revideres hvert femte år. Det er et gjennombrudd:

Les også

Kina godtar klima-sjekk

Alle olabuksers mor, jeansens far — selveste Levi Strauss ber folk slutte å vaske buksene så ofte - for å redde klimaet:

Les også

  1. LEVIS: Ikke vask jeansen

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Klimaendringer