Kronikk

Stormaktene bygget murer og førte kald krig. Norske og russiske forskere trosset jernteppet | Sissel Rogne

  • Sissel Rogne, direktør for Havforskingsinstituttet

Fra Isfjorden, Svalbard. Her en slangestjerne, en sjøstjerne, et svart rør med en mark inni og to reketyper. Foto: Ole Mathismoen

I skyggen av storpolitikken — for det felles havet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens stormaktene bygget murer og førte kald krig, fikk norske og sovjetiske forskere samarbeide i det stille om å forvalte fiskebestandene i nord. At fisken i Barentshavet nå har solide bestander er ingen selvfølge, og gir grunn til å feire 60 års forskningssamarbeid.

Torsken, hysen og lodden i havet i nordområdene har liten sans for storpolitikk. Da Sovjetunionen stengte grensene mot omverdenen, fortsatte disse kommersielle fiskebestandene å vandre mellom øst og vest. For at bestandene ikke skulle bli overfisket måtte landene i nord ta felles ansvar for å ta vare på disse, tross det kjølige politiske klimaet.

Sissel Rogne er administrerende direktør i Havforskningsinstituttet. Foto: Paul S. Amundsen

I dag undersøker norske og russiske forskere sammen Barentshavet «fra a til å». Vi tar prøver av plante- og dyreplankton, kartlegger både yngel og voksen fisk, teller hval, registrerer søppel, måler temperatur og tar vannprøver, blant annet for å sjekke radioaktivitet, samt teller fugl og mye mer.

Få – om noen – andre havområder i verden er bedre undersøkt enn Barentshavet. Dette er helt avgjørende, ikke bare for bestandene, men også for levebrødet til folk i nord. De siste årene har førstehåndsverdien av fisken fra Barentshavet ligget på omtrent 20 milliarder kroner pr. år.

Les også

Forskere skremt av plastfunn i havisen i nord

Jernteppet begrenset forskere

Etterkrigstiden var preget av mistenksomhet og hemmelighold, noe som ikke går godt sammen med forskning og forvaltning av naturressurser. Informasjon om bestander, oseanografi og fiskeriforskning ble fra sovjetisk side sett på som statshemmeligheter, og kunnskapen ble godt voktet.

Etter stagnasjonen under andre verdenskrig ble det fart på fiskeriene i Norskehavet og Barentshavet, men tidlig på 1950-tallet gikk fangsten ned igjen. Nedgangen skyldtes ikke naturlige svingninger, men at bestandene ble overfisket, og at det var lite kontroll på hvor mye som ble tatt ut.

Behovet for en samlet beskatning av vårt felles hav var åpenbart, men politisk var dette vanskelig.

Havforskningsinstituttet i Isfjorden, Svalbard. Foto: Ole Mathismoen

Den kalde krigen mellom Norges nærmeste allierte, USA, og vår store nabo, Sovjetunionen, førte til opprustning og trusler om varm krig. Den sovjetiske diktatoren Josef Stalin dro jernteppet ned over nasjonen, og det var sterke begrensninger på forskere og andre intellektuelles kontakt med omverden og med hverandre.

Stalins død i 1953 førte til at Sovjetunionen igjen åpnet døren på gløtt for verden utenfor. Statsminister Einar Gerhardsen besøkte Moskva i 1955, og da tok han initiativ overfor partisjef Nikita Khrusjtsjov til vitenskapelig samarbeid. De norske og russiske forskningsmiljøene kunne forsiktig begynne å nærme seg.

Les også

Torsken elsker global oppvarming (inntil videre)

«Fiskens advokater»

Forskerne fant raskt ut at norske og sovjetiske data utfylte hverandre. De så også at de kunne unngå dobbeltarbeid, og samtidig bli kjent med hverandres arbeidsmetoder og instrumenter. I 1958 kom de rene, norsksovjetiske forskermøtene i gang. Det er derfor vi feirer 60-årsjubileum i år.

På 50-tallet var det ingen formelle prosesser for kvotefastsetting. Derfor tok havforskerne på seg rollen som «fiskens advokater» da de påpekte at fiskebestandene var i ferd med å bli overfisket.

Riktignok pekte norske og sovjetiske havforskere i hver sin retning.

De norske forskerne var bekymret for det sovjetiske torskefisket øst i Barentshavet, fordi det ble tatt mye småtorsk i de finmaskede trålposene deres. De sovjetiske havforskerne var på sin side urolige for at det omfattende småsildfisket i norske fjorder var negativt for bestanden.

Forskning over politikk

På begynnelsen av 60-tallet holdt verden pusten. USA og Sovjetunionen sto på randen av atomkrig under Cuba-krisen. I det stille pågikk et likevel et havforskningssamarbeid her i nord, med utveksling av informasjon og vitenskapelige drøftinger.

I starten ble sovjetiske forskere overrasket da de fikk utveksle data med sine norske kolleger, og det var viktig for forskerne å holde seg til det faglige.

Tidligere havforskningsdirektør Odd Nakken er en av dem som deltok i dette arbeidet. Han forteller at det aldri ble snakket om politikk på møtene, kun om fag, og ellers småprat om for eksempel ferieplaner og familieliv.

Fra Isfjorden, Svalbard. Foto: Ole Mathismoen

Sovjetunionens mangeårige fiskeriminister, Aleksandr Isjkov, var innstilt på at samarbeidet skulle lykkes, og overbeviste ledelsen i Kreml om at forskningen på sett og vis sto over politikken.

Til å begynne med fastsatte fiskerikommisjonen kvoter som ikke var helt i tråd med forskerrådene. Rundt 1990 havnet derfor både torskebestanden og flere andre viktige bestander i Barentshavet på et historisk lavmål. Siden den gang har forskernes råd blitt tillagt avgjørende vekt når kommisjonen har fastsatt kvoter.

Les også

Bjørn Stærk: Høyresiden ser ut til å tro at klimaspørsmålet forsvinner hvis man ikke snakker om det.

Samarbeidsfartøy på tokt

De siste årene har det politiske klimaet mellom øst og vest igjen kjølnet betraktelig, men i praksis har det ikke gått ut over det norskrussiske havforskningssamarbeidet.

Sammen har vi blant annet dokumentert at klimaendringene fører til forskyvninger i økosystemet og at fiskesamfunn i Barentshavet flytter seg opptil fire ganger så raskt som FNs klimapanel anslår.

Forskere fra Havforskningsinstituttet tester utstyr i Isfjorden, Svalbard. Her sjøstjernen Ctenodiscus crispatus, som har hardt, glatt skall. Foto: Ole Mathismoen

USA, Canada, Grønland/Danmark, Norge og Russland underskrev like før jul en avtale for å hindre uregulert fiske i Polhavet. Der legges det stor vekt på forskning, og denne forskningen skal bygge på samarbeidet norske og russiske havforskere har hatt i 60 år.

Når våre to samarbeidsfartøy, norske «Johan Hjort» og russiske «Fridtjof Nansen» i disse dager er på tokt i russisk økonomisk sone og i Smutthullet, ligger det i bunn en holdning i begge land om at forskning er mer langsiktig enn politikk. Dette kan vise seg å være uvurderlig nå når forholdene i Arktis endres, og vi alle så sårt trenger dette kunnskapsgrunnlaget.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Havforskningsinstituttet
  2. Barentshavet
  3. Klima
  4. Norskehavet
  5. Arktis