Kronikk

Dumhetsparadokset: Ideen om åpne kontorlandskap ved universitetene | Oscar Amundsen og Trond Kongsvik

  • Oscar Amundsen
    Professor, Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU
  • Trond Kongsvik
    Professor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse

Eksempler viser at faglig ansatte etablerer sitt primære kontor hjemme ... fagmiljøene svekkes og fragmenteres sakte, men sikkert, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Det er rett og slett sjeldent godt dokumentert at landskap er en dårlig idé.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2015 fastsatte myndighetene en arealnorm for statlige byggeprosjekter på 23 kvm. bruttoareal pr. ansatt. Tallet kan høres raust ut, men innebærer at man ikke kan ha enekontor, slik de fleste vitenskapelig ansatte ved universitet og høyskoler har i dag.

Siden det skal bygges mye nytt i sektoren fremover, har normen ført til en heftig debatt om åpne kontorlandskap i akademia. Mange ansatte har protestert høylytt og påpekt at arbeidsoppgavene til vitenskapelig ansatte vanskelig lar seg forene med slike kontorløsninger.

Dårlige erfaringer

Vi kunne jo avfeid dette som usaklig bråk fra bakstreverske ansatte. På den annen side er det et tydelig samsvar mellom ansattes bekymringer og forskningen på området: Gjennomgang av det siste tiårets vitenskapelige studier, konkluderer med at kontorlandskap slett ikke kan oppfylle kravene til godt arbeidsmiljø for akademisk arbeid. Det er rett og slett sjeldent godt dokumentert at landskap er en dårlig idé.

I tillegg ser vi at de som har prøvd ut dette i praksis, har hatt dårlige erfaringer og delvis har måttet ty til ombygginger. Likevel står Statsbygg på sitt, normen skal gjennomføres også i akademia. Man sier riktig nok at normen kan fravikes dersom det er spesielle behov, men i praksis har for eksempel NTNU fått tommelen ned for arealutvidelser for sine nybygg.

Les også

Det er mulig at kontorlandskap passer i enkelte sektorer, men akademia er ikke en slik sektor. | Killie, Larsen og Worum

Trond Kongsvik (t.v.) og Oscar Amundsen

Det var Statsbygg som var faglig rådgiver for myndighetenes beslutning i denne saken. Hvordan skal vi forstå at en så kompetent og ‘brukerorientert’ organisasjon kunne gå inn for dette?

Risikoen for fall i kvalitet

Den konkrete grunnen ligger selvsagt i at alle virksomheter skal behandles likt, uavhengig av arbeidsoppgaver. Alle forstår også at det generelt sett er i statens interesse å bygge kostnads- og energieffektivt. Spørsmålet er om man er villig til å ta den risikoen en sparelinje på økonomi og energi vil innebære. I denne saken er nemlig risikoen for fall i kvalitet og produktivitet tydelig høy, noe som kan begrunnes både i forskning og ved å lytte til brukere.

Fra Statsbyggs nettside ser vi at ledelsen er klare i sine intensjoner: «God gjennomføring av et kontorkonsept handler om å forstå brukernes reelle behov slik at de kan utføre arbeidsoppgavene sine på en god måte».

Det er grunn til å spørre hvor denne innsikten var da rådene til beslutning om arealnorm ble gitt. Eller vet Statsbygg noe om behovene til faglig ansatte ved universitet og høgskoler som disse ikke kjenner til selv? Og som heller ikke forskningen på området har maktet å fange opp?

Funksjonell dumhet

Nå er det selvsagt flere aktører i denne saken. Det er likevel noe litt ekstra underlig ved Statsbyggs tilsynelatende immunitet mot motargumenter. Vi snakker her om en organisasjon med høy kompetanse på sine felt, og som dessuten, i teorien, holder frem brukernes behov som grunnleggende.

Kanskje kan innsikter fra boken The Stupidity Paradox hjelpe oss til å forstå dette. Bokens utgangspunkt er nettopp å undersøke «hvorfor smarte personer faller for dumme ideer», samt belyse en tendens der man «forminsker sin tankebredde gjennom å kun fokusere på de smale, tekniske aspektene i sin jobbutførelse».

Et av eksemplene i boken er det som skjedde før finanskrisen i 2008: Da utviklet mange høykompetente personer innen bank og finans nye og (isolert sett) stadig smartere produkter – som uavvendelig medførte en større krise for en rekke samfunn. Ingen fortolket sine handlinger i et bredere samfunnsperspektiv, og ingen stoppet opp og stilte de grunnleggende spørsmålene om realitetene som lå til grunn for produktene. I boken utdypes det som skjer på følgende måte:

«Når folk rammes av funksjonell dumhet, fortsetter de å være fullt i stand til å utføre sitt arbeid, men de slutter å stille undersøkende spørsmål om sine arbeidsoppgaver. I stedet for å reflektere, blir de opptatt av det overfladiske. I stedet for å stille spørsmål, begynner de å adlyde ordrer. I stedet for å tenke på konsekvenser, fokuserer de på teknikker som får ting gjort. Og det som skal gjøres, er ofte å skape det rette inntrykket.»

Les også

Cellekontor eller kontorlandskap? Dette sier forskningen om hva som er best | Oddvar Skjæveland og Frode Thuen

Skaper et mer lukket universitet

Og kanskje er det ikke bare Statsbyggs rolle som kan fortolkes i lys av dette. Den siste tilføyelsen i ovenstående forklaring, om å skape det rette inntrykket, kan forklare fraværet av arkitekter som støtter behovet for enekontor blant ansatte i sektoren (de skulle vel også være opptatt av sine brukere): Det blir mindre ‘spennende’ løsninger i de byggene de skal tegne, og det ser ikke bra ut rent estetisk.

Arkitekter jobber vel gjerne i åpne landskap selv, noe som sikkert kan være hensiktsmessig på bakgrunn av arbeidsoppgavene (vi, som ikke er arkitekter, tør i alle fall ikke mene for mye om hvordan de bør jobbe). Som profesjon bør man imidlertid evne å se utover egne erfaringer og i større grad ta inn over seg kjerneprinsippet i god utforming, nemlig brukernes behov.

Nå kan man jo for så vidt finne ro til konsentrasjon andre steder enn på arbeidsplassen: Flere eksempler fra sektoren viser at faglig ansatte etablerer sitt primære kontor hjemme hvis de har åpne løsninger på jobben. Skjer dette, vil fagmiljøene svekkes og fragmenteres sakte, men sikkert i årene som kommer.

Skaper et mer lukket universitet

Det er for øvrig grunn til å minne om at dette problemet ikke bare handler om svekkede muligheter til langvarig konsentrasjon og forskning; Kontakten med studentene vil også reduseres hvis man realiserer åpne kontorløsninger, for ingen kan ha studenter gående fritt langs ansattes pulter ved et universitet.

På dette punktet skaper åpne ‘fleksible’ kontorløsninger rett og slett et mer lukket universitet, selv om det kanskje ser mer åpent ut.

Åpne kontorlandskap i akademia bidrar ikke positivt til arbeidsmiljø, forskning eller utdanningskvalitet. Det er grunn til å spørre: Vil det være like attraktivt å jobbe i akademia om ti år? Bør man tenke seg om en gang til?

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Les også: Tidenes eldste representant: Vil rive kontorene i Stortinget

Les mer om

  1. Universitet
  2. Arbeidsmiljø
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. VITEN

    Forskningen på åpne landskap er som forskningen på kaffe

  2. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 13. februar

  3. DEBATT

    Det er et kunnskapshull på kontoret

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 14. februar

  5. DEBATT

    Fem studentledere: Norske universiteters eiendommer bør ikke overdras til Statsbygg

  6. DEBATT

    Vil regjeringen svekke universitetenes selvstyre?