Kronikk

Det handler om den norske rasismen

  • Mohamed Ali Fadlabi
  • Lars Cuzner

Birame Diouf hevder at vår kunst er «talentløs» og antyder at det finnes bedre måter å anvende pengene på. Men han nevner ingen alternativer, skriver Mohamed Ali Fadlabi (t.v.) og Lars Cuzner, som også er kunstnerne bak prosjektet Kongolandsbyen i Frognerparken. Foto: <B>MONICA STRØMDAHL</B>

Vi finner innblandingen av spenningene i Afrika i debatten om Kongolandsbyen en smule komisk. Vårt prosjekt handler ikke om Afrika, men den norske rasismen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er bra at så mange har engasjert seg i debatten om Kongolandsbyen. Alle ytringer, uavhengig av hvor man står, gavner debatten og bidrar til en kollektiv, kritisk analyse av samfunnet vi er en del av.

Mohamed Ali Fadlabi

Lars Cuzner

Hvis mange fortsetter å late som om vi lever i et fargeblindt Europa der rasismen er et tilbakelagt stadium, vil de som benytter seg av rasemessig og kulturell utestengning for å oppnå politisk makt, sette dagsorden.

En felle

Vi har fått mange forskjellige kommentarer til prosjektet vårt. Men spesielt én artikkel, forfattet av Birame Diouf og nylig publisert i Aftenposten, krever et svar. Artikkelen er ikke rettet mot oss begge, og det er ikke første gang at det har skjedd.

Hvis det betyr at vi ikke tillegges samme ansvar for prosjektet ene og alene fordi vi har forskjellig bakgrunn, sier det også at vi ikke står fritt til å gjøre de samme tingene i dette samfunnet.

Det er en felle – som underbygger spørsmålene vi var opptatt av i utgangspunktet.

Krever eierskap til problemet

Birame Diouf hopper fra den ene tuen til den andre og viser at han har misforstått hele poenget med prosjektet vårt. «Norge trenger ikke Sirkus Fadlabi» var tittelen på hans artikkel i nettutgaven, og Lars Cuzners navn nevnes overhodet ikke i teksten.

I papirutgaven av artikkelen velger Birame Diouf å kalle seg «senegaleser». Det er i utgangspunktet et noe underlig valg. Men når man leser videre, er det ikke vanskelig å forstå at han krever eierskap til problemet – siden det opprinnelige folket i Kongolandsbyen i 1914 var senegalesere. Han drar det lenger ved å servere en historie om spenning mellom Fadlabis region i Afrika og Senegal. Videre forsøker han å trekke en linje mellom Fadlabi og Boko Haram. Ikke bare finner vi dette svært villedende, men også en smule komisk.

Les Aftenpostens anmeldelse av Konglandsbyen:

Les også

«Pirker i glansbildet Norge»

Norsk rasisme

Da vi begynte å arbeide med dette prosjektet, gjorde vi det klinkende klart at prosjektet ikke handler om Afrika. Det handler definitivt om Norge. Vi ønsket å forstå rasismens utvikling her i landet – hva som er spesielt for Norge.

Fordi rasisme, selv om den er et globalt fenomen, også er kompleks og særegen for regionen den har sitt utspring i. Slik er det naturligvis også med antirasismen. Med andre ord finnes det en norsk form for rasisme og en norsk form for antirasisme, slik det også eksisterer en kinesisk, sudansk, tysk, amerikansk osv. rasisme og antirasisme.

Hensikten med prosjektet vårt var å gjenkalle en hendelse som var slettet fra vår kollektive hukommelse og starte en debatt om dens betydning, for 100 år siden og i dag. Vi hevdet aldri at vi hadde svarene.

Forvrenger historiske fakta

Det første problemet med Birame Dioufs artikkel er at han ikke forstår det faktum at vi snakker om Norge i dag. For det andre innleder han artikkelen sin med en forvrengning av historiske fakta.

Han hevder at i 1914 hadde Senegal sin første representant i det franske parlamentet og beskriver en strålende fortid med rettigheter som senegaleserne nøt godt av på linje med det franske folk. Deretter presenterer han historien om de 100.000 modige soldatene fra Senegal, som sammen med den franske hæren kjempet for fred i Europa og verden og mistet 35.000 av sine egne. Og om hvordan de i år ble hyllet som frihetskjempere.

Hensikten med prosjektet vårt var å gjenkalle en hendelse som var slettet fra vår kollektive hukommelse og starte en debatt om dens betydning, for 100 år siden og i dag.

Mysterium

Hva slags frihet Birame Diouf snakker om, er et mysterium for oss. Vi vet at Senegal offisielt var en koloni til 4. april 1959 og at det meste av den ikke-vestlige verden fremdeles er “kolonisert” – nedsunket i gjeld og undertrykt som følge av en urettferdig global økonomi.

Senegal er uten tvil intet unntak. Vi vet også at de 100.000 modige senegaleserne (det korrekte tallet er forresten 200.000) han nevner, faktisk ikke bare stammer fra Senegal, men fra alle de franske koloniene i Vest-Afrika. Senegal var landet der troppen ble opprettet i 1857.

Korrigerte

Denne forvrengningen som Birame Diouf insisterer på å sementere, er en av grunnene til at vi gjorde det vi gjorde. Derfor gjennomførte vi undersøkelser til vi kunne bekrefte at Kongolandsbyens innbyggere faktisk var senegalesere og korrigerte dermed et historisk faktum som ellers ikke ville blitt korrigert.

De «senegalesiske geværmennene», som var en tropp under kolonihæren, ble opprettet i de franske koloniene i 1857 og oppløst på begynnelsen av 1960-tallet.

Brukt i koloniseringsprosessen

Franskmennene kalte dem sarkastisk «første regiment afrikanske skarpskyttere» fordi de ikke fikk nok trening og ofte bommet på målet. De skilte seg ut fra algeriske skyttertropper i Nord-Afrika fordi de faktisk kjempet under fransk flagg og fikk betalt for å gjøre det.

De deltok i erobringen av Madagaskar fra 1895 til 1905 og ble brukt under pasifiseringen av landet som et ledd i koloniseringsprosessen. Og siden svarte ikke var like verdifulle i franskmenns øyne som de franske soldatene, ble de sendt ut først for å utmatte fienden. Og når de falt på slagmarken, rykket de «virkelige» franske soldatene frem og seiret.

Verdiløs

Vi vet at utmerkelsen de fikk i år som frihetskjempere, er verdiløs. Frankrike vil aldri betale for sine koloniale synder, og de 35.000 døde soldatene vil forbli døde. Ressursene som ble stjålet fra Senegal, vil forbli i franske hender, og Birame Diouf kan fortsette å skryte av sine forfedres tapperhet og takke Frankrike for medaljene

I artikkelen hevder Birame Diouf at vår kunst er «talentløs». Han anklager dem som godkjente og finansierte prosjektet vårt for å sløse med norske kulturmidler og antyder at det finnes bedre måter å anvende pengene på. For å være ærlig kan vi ikke si oss uenige i det. Det vil alltid finnes bedre måter å bruke penger på, men Birame Diouf nevner ingen alternativer.

Glemselens slør

Han snakker om slaveindustrien og forsøker å legge skylden på østafrikanere for redslene som fulgte med den. Men ble Øst-Afrika virkelig spart for disse redslene? Vest-Afrikas lidelser skal ikke underslås. Men Øst-Afrika led faktisk mest under arabernes rolle i denne industrien, ikke Vest-Afrika.

Samtidig er det rettferdig å ha i mente at en stor del av dette glemselens slør over historien skyldes senegaleserne selv etter at de hadde konvertert til islam. Svært få er villige til å snakke om det i dag, siden de fleste av dem nå er muslimer og nødig vil legge skylden på andre muslimer.

Ferskere sår

Det som er populært i Senegal, er å snakke om den transatlantiske slavehandelen. Det er et ferskere sår og uproblematisk å sette søkelys på. I noen tilfeller, som på øya Gorée, er det en hovedinntektskilde.

Årlig besøker tusenvis av turister øya. Guidene ønsker dem velkommen og viser dem rundt på den vakre øya, som var åsted for noen av de grusomste illgjerninger mennesker har begått mot hverandre. Når turen er over, kjøper turistene souvenirer eller bivåner historien på nytt på øyas teater før de drar tilbake dit de kom fra. Barack Obama, George W. Bush og andre har vært blant de mange gjestene.

Belgias flagg ikke fjernet

Deretter berømmer Birame Diouf Belgias ambassadør for å ha fjernet det belgiske flagget fra utstillingen vår. Vel, det skjedde ikke. Flagget er der fremdeles. Ambassadøren kunne selvfølgelig ha insistert på at flagget ble fjernet, men da ville han ha invitert til en debatt om Belgias historie som kolonimakt. Flagget er der fordi det var der i 1914.

Ota Benga?

På slutten av artikkelen forteller Birame Diouf om sitt besøk i Nord-Norge på 1980-tallet – at han ikke følte at innbyggernes behov for å ta på håret hans og glane på den mørke huden bunnet i rasisme. Det virker underlig at Birame Diouf tror folk som i 1914 ble plassert på utstilling i en menneskelig zoo, følte det samme som ham på 1980-tallet – en fri mann som reiste til Nord-Norge på eget initiativ.

Har Birame Diouf hørt historien om Ota Benga?

Oversatt fra engelsk av Unni Wenche Grønvold

Les også:

  1. Les også

    «Motstanderne av Kongolandsbyen har ikke prøvd å sensurere prosjektet.»

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kronikk: For palestinerne i Øst-Jerusalem oppleves det som at deres liv og fremtid er mindre verdt

  2. KRONIKK

    Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier | Iyad El-Baghdadi

  3. KRONIKK

    Kronikk: Hvorfor trenger vi et pro-europeisk Norge? | Nina Witoszek

  4. KRONIKK

    Putin og Zamjatins advarsel | Jahn Otto Johansen

  5. KRONIKK

    Å gå til politiet og domstolene med denne saken var uheldig

  6. KRONIKK

    Åpne byrommene for informasjon om Oslo! | Ingrid Røynesdal