Få ting er mer paradoksalt enn et foreløpig minnesmerke, et temporært monument.

Med sin eksakte plassering og prunkløse utforming, lærer det nyanlagte 22-juli-minnesmerket foran Høyblokken oss ikke desto mindre noe viktig: Det er ikke skulpturen, men stedet som teller. Åstedet er sitt eget monument.

Utøya er sin egen uutslettelige minnestein over det som hendte for syv år siden, Skriver Tor Bomann-Larsen
Audestad Paal

Det samme vil den oppleve som står på stranden og ser utover Holsfjorden. Der ligger Utøya og er sin egen uutslettelige minnestein over det som hendte for syv år siden.

Peker mot stedet der det hendte

Ikke dermed sagt at vi ikke skal reise kunstverk og modellere skulpturer, men de vil bare unntaksvis kunne fungere som minnesmerker. Snarere vil de stå som veiskilt og peke mot stedet der det hendte – der minnene vekkes til live og fortsatt vibrerer i luften.

Uansett hvor godt vi lykkes med kunstverkene; vi må ta vare på stedene. I enkelte tilfeller kan det vise seg å være to sider av samme sak.

Tor Bomann-Larsen
Berit Roald/ Scanpix

Akershus

Akershus festning kan lære oss adskillig om forholdet mellom sted, skulptur og sentiment.

Oppe på festningsvollene ligger retterstedet fra krigens dager, markert med to kors og en enkel stein. I sin tid fungerte dette som Norges foreløpige nasjonalmonument. Det var her militærmusikken spilte opp og statsoverhoder nedla sine kranser.

Den dag i dag forløser monumentet minner, ikke på grunn av steinene, de står der mest som markører, men fordi selve stedet er intakt.

Vi ser oss omkring med ofrenes blikk. Og vet at det var her det skjedde. De henrettedes navn er også foreviget (som i det temporære 22-juli-minnesmerket). I dag vil de færreste forbinde noe med navnene. De er likevel viktige, som eksakt dokumentasjon, som historisk fortøyning i menneskelige realiteter.

Retterstedet på Akershus festning består av to kors og en enkel stein. Året er 1973, det er 30 år siden de første norske motstandsfolk ble sendt til nazistenes utryddelsesleir Natzweiler. Overlevende fanger minnes sine falne kamerater og daværende stortingspresident Osmund Faremo (Ap) legger ned krans.
Bjørn Fjørtoft

I 1970 ble så det endelige Nasjonalmonumentet avduket nede på Festningsplassen. Det er kolossalt, i sin tid den største bronseskulptur i Norden, like prangende og voluminøs som plassen en stor og øde. Det fungerer sikkert etter hensikten ved statsbesøk og medaljeseremonier, men det berører ikke vårt historiske følelsesregister. Man spør seg om den statsstøttede bronsegiganten gjennom sine snart 50 år har forløst et eneste minne?

Nasjonalmonumentet på Festningsplassen. Kransenedleggelse ved kong Harald frigjøringsdagen, 8. mai 2013.
Cornelius Poppe / NTB scanpix

Y-blokken

Fortidsminneforeningens sekretær Ola H. Fjeldheim advarte i Aftenposten den 5. august mot å rive Y-blokken i Regjeringskvartalet. Av flere gode grunner. Også fordi blokken bidrar til å definere det rom som utgjør et nasjonalt minnested. Dertil: «Sammen med Høyblokken bærer Y-blokken historien om velferdsstaten og sosialdemokratiet.»

Særlig inntrykkssterkt blir det arkitektoniske bildet dersom vi betrakter de to moderne betongblokkene i sammenheng med den tredje som omkranser Regjeringsparken: det gamle regjeringsbygget i granitt.

Y-blokken må sees i kontrast til, men også i samklang med den gamle regjeringsbygningen. Som det siste element ivaretar Y-blokken den opprinnelige planen om et styringsbyggverk bestående av tre fløyer – en utviklingshistorie med dypere røtter enn sosialdemokrati og velferdsstat.

Herfra ble landet styrt

Planene om et enhetlig regjeringsbygg ble aktivert i 1887 bare et par år etter venstrestatens gjennombrudd. Den fant sin endelige form på Henrik Bulls tegnebrett under unionsstriden på slutten av 1890-tallet.

Det er som om man ville insistere på at den utøvende makt ikke lå i kongens, Oscar IIs, men i folkets hender. Den dag i dag kan vi registrere at granittbygningen (sørfløyen) er markert med et rikseple på flere steder av byggets fasade.

Nordfløyen (tilsvarende Y-blokken) var ment å skulle symboliseres med septeret, midtfløyen (tilsvarende Høyblokken) med kronen.

Siden det altså ikke handlet om den kongelige residens med Statsrådssalen, men om regjeringens arbeidslokaler, må erobringen av den utøvende makts regalier sies å være en arkitektonisk insistering på at det var herfra landet ble styrt. Ikke fra de kongelige slott, hverken i Oslo eller i Stockholm.

En sosialdemokratisk selvbevissthet grensende til maktarroganse.

Etter 1945 var det ikke lenger like nærliggende å markere ministermakt gjennom rojale symboler. Dragkampen var over – kongemakten symbolisert og ministermakten grunnfestet.

På Y-blokken inntar Picassos «Fiskere» den plassen septeret var tiltenkt etter Bulls tegninger. Høyblokken – tilsvarende midtfløyen der kronen skulle stråle i rød granitt – symboliserer statsmakt utelukkende gjennom sin ruvende skikkelse.

Bygningen er preget av et modernistisk frislipp i naturbetong. «Denne formen for kunst har jo den eiendommeligheten at den arbeider uten litterære momenter, og på samme tid kan frigjøre et veld av følelser og tanker,» slik en professor uttrykte det i samtiden.

Å løsne det nasjonalistiske formgrep og samtidig slippe til frie internasjonale strømninger i selveste styringsbyggverket vitner om en sosialdemokratisk selvbevissthet grensende til maktarroganse.

Plassen vi ser for oss i vårt indre

I 22. juli-senteret inne i Høyblokken står det minimalistiske vraket av bilbomben som forårsaket Regjeringskvartalets sammenbrudd. Utelukkende i kraft av sin plassering fungerer dette som et rystende monument. Stilt ut et hvilket som helst annet sted ville den være et sammenpresset bilvrak og ingen ting annet.

Vraket av bilen som rommet bomben som drepte åtte mennesker og skadet over 30, er plassert midt i 22. juli-senteret inne i Høyblokken.
Paal Audestad

Interessant er det å merke seg at selv om bilbomben gikk i luften på Høyblokkens bakside, så føles det riktig at det foreløpige minnesmerket er lokalisert til forsiden. Fordi: Det er denne plassen allmennheten intuitivt forbinder med regjeringsmakten og folkestyret. Det er denne plassen vi ser for oss i vårt indre når Regjeringskvartalet kommer på tale. Det er her vi ser glasset falle fra himmelen.

Picasso midt i vårt arkitektoniske styringsverk

Dersom et enkelt element på dette minnestedet skal kalles unikt, må det (foruten den gamle lindealleen) være Picassos Fiskere. Selvsagt er det i seg betydningsfullt at utsmykningen istedenfor maktens regalier peker på landets ressurser og folkets arbeid.

Pablo Picassos «Fiskerne» pryder den av Y-blokkens endevegger som vender ut mot plassen foran Høyblokken. .
Braastad, Audun / NTB scanpix

Helt enestående er det at verdens fremste billedkunstner, ennå vital og i levende live gjennom sin forlengede arm (Carl Nesjar) virkeliggjorde en kunstnerisk visjon midt i vårt arkitektoniske styringsverk. Nettopp det knytter stedet til en større historie enn vår egen.

For 81 år siden sto Pablo Picasso frem som det kunstneriske vitne til fascismens bomberegn over Guernica. Gjennom sine fredsommelige «Fiskere» ble det samme kunstnerøyet vitne også til en annen bys tragedie.