Kronikk

Libya-utvalgets rapport er forbilledlig klar på hvordan situasjonen var | Espen Barth Eide

  • Espen Barth Eide
    stortingsrepresentant (Ap)

F.v.: utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H), forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H), Libya-utvalgets leder Jan Petersen og utvalgsmedlemmene førsteamanuensis Målfrid Braut-Hegghammer, professor Christoffer Conrad Eriksen og oberst Gjert Lage Dyndal under presentasjonen av rapporten på et pressemøte i Ridehuset på Akershus festning i Oslo 13. september. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Jeg hørte til dem som sto midt oppe i prosessen i 2011. Utvalgets fremstilling og drøfting er gjenkjennelig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jan Petersens Libya-utvalg leverte sist onsdag en grundig og god rapport som jeg anbefaler alle med interesse for spørsmål om krig og fred å lese. Rapporten er ikke minst en interessant studie av spørsmålet om når det er riktig å bruke militærmakt.

Mye kritisk kan og bør sies om det internasjonale samfunns innsats før, under og etter intervensjonen i Libya. Etterpåklokskapens klare lys er nyttig, men er jo nettopp klarest i ettertid.

Petersen-utvalget konsentrerer seg om norske myndigheters beslutninger og Forsvarets innsats i 2011, ikke om hvordan det har gått med Libya siden.

Hva som skjedde i 2011 må selvsagt vurderes basert på situasjonen og informasjonen som forelå da beslutningene ble fattet. På dette punktet er rapporten forbilledlig klar.

Espen Barth Eide (Ap) var både forsvarsminister og utenriksminister under Stoltenberg II-regjeringen. Foto: STORTINGET

Glad for rapportens hovedkonklusjoner

Jeg hørte til dem som sto midt oppe i prosessen i 2011. Utvalgets fremstilling og drøfting er gjenkjennelig.

Jeg er glad for rapportens hovedkonklusjoner:

Operasjonene i Libya hadde et tydelig folkerettslig mandat i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, norske F-16-fly holdt seg trygt innenfor humanitærrettens regler for bruk av makt, og alle konstitusjonelle hensyn var ivaretatt i beslutningsprosessen her hjemme, på tross av et kort tidsvindu.

På alle disse punktene har det vært reist kritiske spørsmål etter 2011, så det er nyttig for alle parter – ikke minst de som deltok direkte i operasjonene – at disse spørsmålene nå er avklart. Det er helt riktig som rapporten sier: I Norge legger vi stor vekt på en FN-ledet verdensorden. Derfor betyr et mandat fra FNs sikkerhetsråd mye.

Jeg hørte til de mange som var dypt kritisk til Irak-krigen i 2003 – av flere grunner, men først og fremst fordi den ikke var forankret i folkeretten. Det motsatte var tilfellet i 2011 i Libya. For oss i Stoltenberg-regjeringen var det viktig å være konsistente i dette spørsmålet.

Les også

Les også: Var det riktig av Norge å slippe 588 bomber over Libya? Her er fem spørsmål og svar om Libya-rapporten

Bildet er tatt av norsk F-16-fly som deltok i Operasjon Odyssey Dawn i Libya. Foto: Lars Magne Hovtun / Forsvaret / NTB scanpix

Ikke selvstendig, uavhengig informasjon

Rapporten påpeker også at norske beslutningstagere ikke hadde selvstendig, uavhengig informasjon om situasjonen i Libya i marsdagene i 2011. Norsk utenrikstjeneste, etterretningstjenesten og våre forskningsmiljøer er allment godt informert om verden, også om Nord-Afrika.

Men det er riktig at Libya, lenge et svært lukket samfunn, ikke var et land hvor vi hadde egne øyne og ører på bakken eller sterke, etablerte fagmiljøer. I den forstand har rapporten helt rett.

Samtidig var det en betydelig oppmerksomhet om Libya våren 2011 – det være seg i FN, hos våre allierte og i mediene. Situasjonen var gjenstand for nesten kontinuerlige konsultasjoner med nærstående land, også land som nettopp hadde mer førstehåndsinformasjon enn vi hadde.

Dessuten er beslutninger om maktbruk er rett eller galt etter FN-pakten tillagt FNs sikkerhetsråd, ikke det enkelte land. Utover selvforsvar er krig uten FN-mandat forbudt.

Når Sikkerhetsrådet først handler, plikter alle medlemsland å respektere og ikke motsette seg rådets avgjørelser. Og om medlemslandene er i stand til det, skal de innen sin kapasitet bidra til at beslutningene gjennomføres.

De som skrev pakten, så neppe for seg at hvert enkelt medlemsland i alle tilfeller skulle sitte på selvstendig, uavhengig kompetanse om alle andre land og konflikter. Som Jan Petersen også har understreket, tilla regjeringen Sikkerhetsrådets vurdering avgjørende vekt.

Les også

Les også Catharina Jacobsen: Når Norge bomber mennesker i et land langt unna som aldri har gjort oss noe, da får det ingen konsekvenser

Humanitærrettens forpliktelser

Det er blitt reist en diskusjon om at det skal ha vært motsetning mellom hva statsminister Jens Stoltenberg (Ap) sa om Libya i Stortinget og et tidlig brev sendt fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsstaben.

Spørsmålet dreier seg egentlig ikke om bruken av ordet «krig», men om norske stridendes juridiske status: Var de legitime mål eller ikke?

Det Stoltenberg sa på dette punktet, at de ikke var legitime mål, representerte regjeringens syn. Dette synet var solid forankret i UDs rettsavdeling og i tråd med mangeårig norsk forståelse av FN-paktens plikter og rettigheter.

I humanitærrettens forstand var innsatsen i Libya en internasjonal, væpnet konflikt, og Norge var part i denne. Humanitærrettens forpliktelser kom derfor uavkortet til anvendelse, som prinsippet om proporsjonalitet og at man skal skille mellom stridende og sivile.

Men innsatsen må også sees i en bredere sammenheng, siden det var snakk om utøvelse av militærmakt på vegne av FN, i tråd med et tydelig kapittel VII-mandat fra Sikkerhetsrådet.

Folkerettslig sett er dette derfor ikke identisk med en «vanlig» krig mellom to eller flere tilfeldige land, der den angrepne part automatisk har rett til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51.

Plikten til å bidra til at Sikkerhetsrådets vilje gjennomføres, gjelder nemlig alle FNs medlemsland – også Libya.

Les også

Les også: Var det riktig av Norge å slippe 588 bomber over Libya? Her er fem spørsmål og svar om Libya-rapporten

Bildet er tatt i Sirte, Libya 7. oktober 2011. Byen var Muammar Gaddafis hjemby. Foto: Anis Mili/Reuters

Informasjonstilfanget er sjelden perfekt

FNs sikkerhetsråd påla altså Libya å endre sin oppførsel mot sivilbefolkningen, også gjennom den forutgående resolusjon 1970. Da dette ikke viste seg tilstrekkelig, autoriserte Sikkerhetsrådet i resolusjon 1973 bruk av militærmakt for å tvinge rådets vilje igjennom.

Følgelig hadde ikke libyske myndigheter – i folkerettslig forstand – rett til å gå til militære angrep på dem som på FNs vegne gjennomførte Sikkerhetsrådets vilje.

En koalisjon som iverksetter et FN-mandat, er altså ikke likeverdig med et land som har nektet å bøye seg for Sikkerhetsrådets beslutninger.

Statsminister Stoltenberg sto derfor på trygg grunn på dette punktet, forankret i staten Norges fremste folkerettslige ekspertise.

At vi nå har en tradisjon for slike grundige gjennomganger av norske utenlandsoperasjoner, er et viktig fremskritt – både for et opplyst offentlig ordskifte om så viktige spørsmål, men også for nåværende og fremtidige beslutningstagere. I det en krise dukker opp er tiden begrenset.

Informasjonstilfanget er sjelden perfekt. Desto viktigere er det i forkant å ha gjennomtenkt, reflektert og drøftet de prinsipielle og praktiske dilemmaene som vil oppstå.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Libya
  2. Krig
  3. FNs sikkerhetsråd
  4. Espen Barth Eide