Kronikk

Ante vi hva vi gjorde da vi sendte F-16-fly til Libya i mars 2011? | Jonas Gahr Støre

  • Jonas Gahr Støre
Muammar Gadafi avviste konsekvent den mellomveien som kunne brakt Libya inn på et annet spor enn det vi ser i dag, skriver Jonas Gahr Støre.
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Brukte vi nok tid på diskusjon for å forstå situasjonen i landet? Hvordan kunne norske politikere engasjere landet i en militær konflikt med en slik letthet?

Professor, forfatter og filmskaper Terje Tvedt spør, og i Aftenposten 17. september mener han at han har en fasit som gir klar svar: De visste ikke hva de gjorde, de satt seg ikke inn i saken, avgjørelsen viser nasjonens umodenhet, og alle – det vil si politikerne, kirken, de humanitære organisasjonene og avisredaksjonene sitter låst i «godhetsregimets» tankefigur.

Ingen lettvinte militære svar

Mine svar er annerledes, men la meg starte der jeg er enig med Terje Tvedt.

ta4913ec_doc6ma16jjj6a1ur4ug2hf.jpg

Å engasjere Norge i militær konflikt er den mest alvorlige beslutningen en norsk politiker kan fatte. Jeg har vært med på å fatte den flere ganger, og kan bekrefte hvor krevende det er. Libya-aksjonen var ikke noe unntak. I ukene før FNs sikkerhetsråd autoriserte bruk av «alle tilgjengelige midler» for å stoppe et antatt forestående angrep på sivile fra Gadafis militære styrker, advarte jeg gjentatte ganger mot å tro at det fantes lettvinte militære svar på den krisen som var under utvikling. Kanskje er det mulig å avverge et militært overgrep mot sivile. Men det er ikke mulig å innføre demokrati eller å gi humanitær hjelp fra jagerfly i luften.

Det internasjonale samfunn sviktet

Tvedt har også rett i at Libya i dag er i en kritisk situasjon med kollaps av statsmakt og nærvær av rivaliserende og ekstremistiske grupperinger med rik tilgang på våpen. Deler av migrasjonen over Middelhavet kommer fra Libyas ukontrollerte kyst og skaper store utfordringer for både Nord-Afrika og Europa.

Endelig er jeg enig i at det internasjonale samfunn sviktet sitt ansvar i Libya etter at Gadafi-regimet falt, ved å vende seg bort fra de behovene landet hadde for stabilitet og gjenoppbygging.

Her har Norge også et ansvar, men pådriverne for den militære aksjonen i Sikkerhetsrådet, og ønsket om regimeendring, Frankrike og Storbritannia, må sammen med USA bære et hovedansvar.

På den annen side: Svakheten ved Terje Tvedts analyse er at han opphøyer seg til å ha klare svar i ettertid på svært sammensatte spørsmål i fortid. I ettertidens uklare lys trekker han sine konklusjoner og deler ut karakteristikker av beslutningstagere han mener opptrådte «uten aning» med svakt utviklet verdensbilde og mangelfullt moralsk kompass.

Den arabiske våren

Det kan sies mye om opptakten til Libya-aksjonen senvinteren 2011. Det var tiden for Den arabiske våren med folkelig oppstand mot autoritære ledere i land etter land i Nord-Afrika og Midtøsten. Det er riktig at det var sterkt varierende kunnskap om det Libya oberst Gadafi hadde styrt med jernhånd siden 1969. Og det kan stilles spørsmål ved mangfoldet av drivkrefter i beslutningsprosessen i blant annet Paris og London.

Samtidig var det også tungtveiende grunner til å frykte brutale angrep på sivile i den konflikten som utviklet seg mellom opposisjonen og Gadafis styrker. Situasjonen for sivile ble vurdert som kritisk av langt flere enn europeiske land.

I en første resolusjon ga FNs sikkerhetsråd uttrykk for sterk bekymring og innførte våpenembargo og en rekke sanksjoner. Da konflikten spisset seg til ga Den arabiske liga uttrykk for at man ønsket en militær flyforbudssone. I den neste resolusjonen fra Sikkerhetsrådet, nr. 1973, som kom natt til 17. mars, autoriserte rådet maktbruk.

Dette ga grønt lys for en militæraksjon. Aksjonen som fulgte hadde direkte og indirekte deltagere fra rundt 50 stater, herunder Norge som tradisjonelt har strukket seg langt for å følge opp Sikkerhetsrådets vedtak.

Vi har Rwanda og Srebrenica med oss

Det var ikke enveis tenkning fra et godhetsregime som ledet til at samtlige politiske partier på Stortinget ga grønt lys for norsk deltagelse.

Som politikere tilhører vi en generasjon som har de katastrofale erfaringene fra Rwanda og Srebrenica med oss.

Opplevelsen av at det var nødvendig å gripe inn er ikke ensbetydende med at det er enkelt, ei heller at handling garanterer et vellykket resultat.

Det rekker å se til Syria. Der har vestlige land, av mange gode grunner, unnlatt å intervenere militært, men situasjonen er like fullt katastrofal.

Om det kan sies mye om opptakten til aksjonen, kan det også sies mye om gjennomføringen.

Det er riktig at den militære aksjonen var svakt ledet, at den ikke hadde et klart definert sluttmål og at en mangfoldig opposisjon mot Gadafi hadde stor nytte av luftangrepene mot regimets infrastruktur i den borgerkrigen som utviklet seg.

Aksjonen ble avsluttet først da Gadafi-regimet kapitulerte etter diktatorens død.

Men igjen, uklare svar på sluttspillet fremsto ikke som tungtveiende argumenter mot å starte aksjonen, slik situasjonen fremsto i det kritiske øyeblikket 17. til 20. mars 2011.

Vi brakte partene sammen

Så skal det også sies at holdningen til Libya-krisen ikke handlet om en blind tro på militære løsninger fra jagerfly i luften, slik Tvedt anfører.

Norge var i forkant av Sikkerhetsrådets vedtak engasjert som tilrettelegger i politiske samtaler mellom Gadafi-regimet og representanter fra opposisjonen.

Tvedt skriver at Gadafi ba om våpenhvile dagen før Sikkerhetsrådet fattet sitt vedtak. Det kan jeg bekrefte, fordi det var norske diplomater i Tripoli på min instruks som mottok og fikk regimet til å formidle budskapet.

Fra norsk side brakte vi partene sammen på høyt nivå i løpet av våren, mens militæraksjonen pågikk. Mine medarbeidere og jeg ledet drøftelser på bakgrunn av en omforent skisse for en fredelig løsning og prosess for politiske reformer.

Krevende å samle aktørene

Forhandlingene ville neppe funnet sted uten det presset militæraksjonen skapte. Samtidig gjorde den væpnede kampen på bakken det krevende å samle aktørene om en realistisk sluttavtale.

Og mer grunnleggende; ved hver korsvei strandet bestrebelsene ett sted, hos Libyas sterke mann, Muammar Gadafi.

Han avviste konsekvent den mellomveien som kunne brakt Libya inn på et annet spor enn det vi ser i dag.

Det er en tragedie for Libyas befolkning. Og mange, mange flere.

Skadene av Libya-bombingen er mer omfattende enn kaoset som i dag hersker i landet, skriver Geir Ulfstein:

Les også

Myndighetene må utrede de folkerettslige sidene før man engasjerer seg i krigføring

Forholdene i Libya er blitt verre etter at diktatoren Muammar Gaddafi ble styrtet av opprørere med NATO-støtte, mener norske forskere:

Les også

  1. Forskere: - Verre i Libya nå enn under Gaddafi

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Libya